Hvorfor bærekraftmerking av mat er komplisert

Hva er bærekraftig matproduksjon?

Bærekraftig matproduksjon handler om å produsere nok trygg og næringsrik mat uten å ødelegge naturgrunnlaget for framtidige generasjoner.

Ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) skal et bærekraftig matsystem:

• Sikre tilgang på trygg og næringsrik mat til dagens befolkning
• Ta vare på naturressurser og biologisk mangfold
• Være økonomisk levedyktig
• Ivareta sosiale forhold og arbeidsplasser

Hva som er bærekraftig varierer også mellom land. Det er store forskjeller når det gjelder natur, klima, ressursgrunnlag og produksjonsmuligheter. Derfor vil ikke nødvendigvis de samme løsningene være mest bærekraftige i Norge som i andre deler av verden.

Les mer: Bærekraftig matproduksjon i Norge

Hva er bærekraftmerking av mat?

Bærekraftmerking av mat er ment å gi forbrukere enkel informasjon om hvordan produksjonen av en matvare har påvirket klima, miljø og sosiale forhold. Tanken er at merkeordningen skal gjøre det lettere å velge matvarene som er produsert på en bærekraftig måte.

En slik merkeordning kan i praksis inkludere alt fra klimagassutslipp og ressursbruk til dyrevelferd, ernæringskvalitet, arbeidsforhold og økonomisk bærekraft. Utfordringen er at alle disse faktorene må vurderes og veies opp mot hverandre, og ofte for flere ingredienser.

Det pågår studier som undersøker mulighetene for å gjøre dette i praksis.  For eksempel har forskningsprosjektet NewTools sett på hvordan skåringssystemer for ernæringsmessig kvalitet og miljømessig og sosial bærekraft kan utvikles og brukes. EU har tidligere vurdert en helhetlig bærekraftmerking som en del av «Jord til bord»-strategien (Farm to fork). Ambisjonen var en felles europeisk ordning. Prosjektet ble imidlertid lagt på is, blant annet fordi det viste seg svært krevende å definere hva som faktisk skal inngå, og hvordan ulike hensyn skal vektes.

Bærekraftmerking er altså fundert i gode hensikter, men er utfordrende i praksis. 

Hvorfor er bærekraft så vanskelig å måle?

Bærekraft er vanskelig å måle fordi det dreier seg om mange hensyn samtidig, og disse trekker ikke alltid i samme retning.

Mange tenker kanskje på klima og utslipp når de hører order bærekraft. Men det handler om langt mer enn klima. Mens klimamerking kun tar for seg en matvares klimaavtrykk, skal bærekraftmerking også ta hensyn til blant annet dyrevelferd, ressursbruk, biologisk mangfold, økonomi i verdikjeden, arbeidsplasser, lokalsamfunn og matsikkerhet.  

Mange hensyn står i konflikt med hverandre. Lavere klimagassutslipp kan for eksempel komme i konflikt med:

• Norsk selvforsyning
• Matsikkerhet og beredskap
• Bruk av norske arealressurser
• Arbeidsplasser i landbruket

Et tiltak som er positivt på ett område, kan få negative konsekvenser på et annet.

Drøvtyggere, som ku og sau, viser hvor vanskelig det er å samle bærekraft i en enkelt score. Drøvtyggere slipper ut klimagassen metan som gir utslag i klimaregnskapet. Samtidig omdanner de gras og beiteressurser vi mennesker ikke kan spise til næringsrik mat som melk og kjøtt. De bidrar med viktige næringsstoffer som kalsium, jern og vitamin B12. I tillegg forvalter de utmarksarealer og bidrar til å holde kulturlandskapet i hevd.

Spørsmålet blir derfor: Hvordan skal disse ulike effektene vektes mot hverandre i én samlet bærekraftscore?

Hvem bestemmer hvordan bærekraft vurderes?

En bærekraftmerking er ikke bare et faglig og vitenskapelig spørsmål, men også et spørsmål om hvilke verdier, prioriteringer og avveiinger samfunnet ønsker å legge til grunn.

En bærekraftmerking krever at noen tar avgjørelser:

• Hvilke indikatorer skal telle?
• Hvordan skal de ulike indikatorene vektes?
• Hva skal prioriteres når det oppstår målkonflikter?

Slike spørsmål krever politiske valg og ulike hensyn der det oppstår målkonflikter, i et komplekst system som mange aktører tar del. Derfor kan en bærekraftmerking fremstå som mer objektiv enn den faktisk er.

Viktige nyanser kan forsvinne med et bærekraftmerke

Det er ikke enkeltprodukter som avgjør om et kosthold eller et matsystem er bærekraftig. Det er helheten som betyr mest. Et bærekraftmerke som klistres på matvarene vi kjøper i butikken kan derfor bli misvisende. Et sunt og bærekraftig kosthold består av riktige mengder og kombinasjoner av ulike matvarer. Når man vurderer produkter isolert, risikerer man å overse hvordan de inngår i større sammenhenger, både ernæringsmessig og i selve produksjonssystemet.

Norske forhold betyr mye. Produksjonsmåten har stor innvirkning på hvor bærekraftig en matvare er. For eksempel kan norsk kjøtt produsert på grasbaserte ressurser ha helt andre forutsetninger enn kjøtt produsert i områder med andre klima og produksjonsforhold.

Det er store forskjeller når det gjelder:

• tilgangen på vann
• klima- og vekstforhold
• regelverk og dyrevelferd
• vann- og miljøforhold

Hvis en merkeordning ikke tar hensyn til regionale forskjeller kan viktige nyanser forsvinner. Det kan svekke troverdigheten til konklusjonene.

Hva må til for at en bærekraftmerking skal være troverdig?

Åpenhet er viktig for å utvikle en troverdig merkeordning. Hvordan er bærekraft definert? Hvilke indikatorer inngår i analysen? Informasjon om hvilke data som er samlet inn, metodevalg og hvordan ulike hensyn er vektet bør også være tilgjengelig. Videre bør indikatorene være vitenskapelig fundert og tilpasset norske forhold. Samtidig må de fungere på matvarer vi importerer. Hvis ikke risikerer vi å svekke konkurransekraften til norskproduserte matvarer.

En merkeordning bør også ta hensyn til matens næringsverdi. Matens funksjon er å dekke kroppens behov for næringsstoffer. En merkeordning som kun tar hensyn til klima og miljøparametere risikerer å dreie forbrukere mot mer usunne eller næringsfattige matvarer.

I tillegg bør vurderingene ta hensyn til sosiale faktorer. Hvordan påvirker produksjonen norsk selvforsyning, beredskap, bruk av norske naturressurser, arbeidsplasser og bosettinger.  

Finnes det bedre alternativer enn ett enkelt bærekraftmerke?

Det kan være mer hensiktsmessig å gi tydelig informasjon om konkrete enkeltfaktorer enn å samle alt i et enkelt bærekraftmerke. Eksempler kan være dyrevelferd, bruk av sprøytemidler, opprinnelse og norske råvarer eller produksjonsstandarder. Slike merkeordninger kan gi tydelig informasjon om hva produkter scorer bra eller dårlig på. Dette kan være mer forståelig for folk flest, fremfor et forenklet ja/nei-stempel.