Hvordan er husdyrproduksjonen på Østlandet?

Hvor finner vi kyr, sau, gris og fjørfe på Østlandet?

Østlandet rommer både grovfôrbasert husdyrproduksjon med ku, sau og geit som i stor grad fôres med gress, og mer kraftfôrbaserte produksjoner med gris, fjørfe og melkeku. Den varierte geografien legger til rette for ulik spesialisering. I de indre dalstrøkene i Innlandet og i fjellområdene, finnes store beiteressurser i utmarka og gode forhold for grasdyrking på jordbruksarealene. Der finner vi mye av storfe- og saueproduksjonen.

Store deler av jordbruksarealet på Østlandet brukes til eng, beite og fôrvekster for husdyr, særlig i områdene som ikke er egnet for åkerbruk, på grunn av bratt terreng, kort vekstsesong eller beliggenhet i høytliggende strøk. De nordlige og høyereliggende delene av regionen, som fjellbygdene i Gudbrandsdalen, Valdres, Nord-Østerdal, samt øvre Telemark og deler av Viken, har forhold som egner seg godt for gras og beitedrift. Her ligger også mange melke- og sauebruk.

 

 

Innlandet har flest storfe på Østlandet, med om lag 180 000 dyr. Mange av storfebrukene på Østlandet ligger i tradisjonelle husdyrdistrikter. Gudbrandsdalen og Valdres i Innlandet er typiske fjellbygder med flere aktive seterbruk om sommeren. Kommuner som Lesja og Vågå er store på melk, det samme gjelder Gausdal, Gjøvik, Østre Toten og området rundt Trollheimen. På flatbygdene rundt Hamar, Løten, Stange og Ringsaker er storfeholdet også viktig. I ytre Østfold, Vestfold og Telemark er det langt færre storfebruk, men flere kombinerer storfeproduksjon med korn og andre vekster.

Les mer om norsk storfeproduksjon

Gris og fjørfe finner vi stort sett i de kornproduserende områdene på flatbygdene. Disse produksjonene er mer avhengige av kraftfôr, og nærheten til områder der det dyrkes blant annet korn, raps og åkerbønner gir en naturlig kobling mellom husdyrhold og planteproduksjon. Særlig i deler av Innlandet, Akershus, Østfold og Vestfold finner vi derfor både svine- og fjørfeproduksjon.

Husdyrgjødsla kan samtidig brukes som næring på åkerarealene, slik at plante- og husdyrproduksjonen utfyller hverandre. Hvor produksjonene er lokalisert, påvirkes også av blant annet gårdsstruktur, fagmiljøer, slakterier og annen infrastruktur.

Endringer og utvikling i husdyrhold på Østlandet.

Husdyrproduksjonen på Østlandet har fulgt mange av de samme utviklingstrekkene som ellers i landet, med færre og større gårdsbruk, samtidig som brukene og besetningene i gjennomsnitt har blitt større. Antallet melkekyr har totalt sett gått ned, mens antallet ammekyr har økt. Antallet sau har også gått noe ned.

Utviklingen er særlig tydelig i storfeproduksjonen. Historisk sett har storfeproduksjonen vært svært viktig på Østlandet. Fram mot midten av 1900-tallet økte antallet melkebruk og kyr, en utvikling drevet frem av bedre utstyr og økt etterspørsel etter melk og kjøtt. Fra 1970-tallet og frem til i dag har tallet på gårdsbruk gått betydelig ned, mens den gjennomsnittlige besetningsstørrelsen har gått opp. Større fjøs, melkeroboter og mer effektiv fôring gjennom året har bidratt til høyere produksjon per bruk. Det har gjort mange ting enklere for bonden, men har også ført til nye krav i drifta, økte kostnader og behov for investeringer. De siste tiårene er mange små melkebruk lagt ned eller omstilt til ammekuproduksjon.

Norsk svineproduksjon har utviklet seg fra småskala, i kombinasjon med annen gårdsdrift etter krigen, til mer moderne og større produksjoner. Produksjonen er i dag underlagt en konsesjonsordning som regulerer produksjonen og setter øvre grenser for hvor store besetninger som kan drives. Ordningen bidrar blant annet til at produksjonen fordeles på flere gårdsbruk og ikke blir konsentrert hos noen få, store produsenter.