Gress har hatt en enorm betydning for norsk matproduksjon i flere tusen år. Den grønne ressursen er godt egnet i et kupert og ulent land, med kort vekstsesong og relativt mye nedbør. Der flatere land med bedre tilgang på matjord, og lengre vekstsesong, i større grad satset på hvete og andre kornsorter, har, og fortsatt er, gresset en bærebjelke i det norske matsystemet.
Vi mennesker kan ikke nyttiggjøre oss av gresset som mat. Næringsstoffene i gresset er i liten grad tilgjengelig for oss. Det består nemlig av noen svært komplekse fibermaterialer, som cellulose og lignin. De er vanskelige å bryte ned og man må ha en helt spesiell fordøyelse og tarmflora for å klare det. Drøvtyggere, som sau og ku, er godt tilpasset til å leve på gress. Hvis vi tenker på hvor mye gress og lignende urtevekster det er ute i naturen, er det åpenbart hvilken fordel dette er. Å være gress-eter gir en nesten utømmelig tilgang på mat. Å holde husdyr som sau og ku har vært viktig for bosettingen i Norge. Ved hjelp av de har vi kunnet produsere kjøtt, meieriprodukter og ull på norske ressurser.
Ikke bare har gresset skapt ressurser og verdier som vi har kunnet leve av. Gresset har vært et kulturelt og sosialt samlingspunkt i flerfoldige generasjoner. Slåttonna, arbeidet med å slå og tørke gresset var tidkrevende og tungt. Det krevde alle ledige hender, og barn, ungdom, voksne og gamle i alle aldre, samlet seg på gårdene hele sommeren for å bidra. Mange i byene reiste inn til familie på landet om sommeren, for å bidra med slåtten. For en del var dette sommerferien før i tiden. Selv om det var tungt, var det også sosialt. Det var en arena for utveksling av kunnskap og sladder. En yngleplass for vennskap og kjærlighet.
Bilde fra nasjonalbibliotekets database. Bygdø kongsgård 1938.
Der klimaet var relativt tørt kunne gresset tørke på bakken, i mer regnfulle og fuktige strøk ble det hengt opp (hesjet). Det gjaldt også områder der det var mye skygge.
I tillegg til at gresset som ble dyrket på gården ble slått og tørket til høy, det også slått gress i utmarka. Dette var vanlig helt frem til tidlig 1900-tallet. Enkelte steder pågikk det helt frem til 1950. Mens arbeidet pågikk var det vanlig at slåttefolket bodde i utmarka, spesielt om det var langt unna bygdene. Noen plasser ble reist små hytter der de kunne overnatte.
Totalt dyrkes det ulike vekster på rundt 10 millioner dekar jord i Norge. Av dette dyrkes det gress på litt over 6 millioner dekar. Gress er dermed en viktig råvare i jordbruket og bidrar til aktivitet i hele landet. Særlig viktig er gresset og drøvtyggerne som omsetter det til menneskemat for de områdene der det er vanskelig å dyrke korn og grønnsaker. På Vestlandet og Nord-Norge er tilnærmet alt jordbruksarealet knyttet til produksjonen av gress. Også i Trøndelag er gress og husdyr en nøkkelbrikke for jordbruk og matproduksjon.
Figur: Kart som illustrerer hvor mye av matjorda som brukes til produksjon av gress og eng i de ulike delene av landet (tall fra SSB). Bilde fra jordbruksområde i Ål, bratte fjellsider der det dyrkes gress til fôr og innmarksbeite.
Ikke bare gir gresset muligheter i områder som er for bratte, kronglete og nedbørstunge for åkerdrift, eller der vekstsesongen er for kort på grunn av temperaturer og mørketid for korn, gresset gir også fordeler i ulent terreng og dalstrøk. Et gress-dekke binder jorda bedre enn en åpen åker, og reduserer dermed faren for jordskred og jorderosjon som følge av nedbør og snøsmelting.
FN har oppfordret alle verdens land til å bruke de ressursene man har til rådighet for å produsere mat som bidrar til egen selvforsyning og den globale tilgangen på matvarer. Gress, og dermed også drøvtyggere som sau, geit og kyr, er avgjørende for norsk ressursutnyttelse og selvforsyningsgrad. Som et ledd i å styrke bærekraften i det norske matsystemet har NIBIO pekt ut økt utnyttelse av norske gress-ressurser som et aktuelt tiltak. Det vil bidra til økt norskandel i fôret til husdyra, opprettholdelse av viktige økosystemer, og styrke innsatsen for å bevare et aktivt landbruk over hele landet.
Les mer om hvordan drøvtyggerne bidrar til å sikre norsk selvforsyning.
Sist oppdatert: mandag 30. september 2024