Seterdrifta på Østlandet

Seterdrifta har lange tradisjoner

Seterdrift har lange tradisjoner på Østlandet og har særlig stått sterkt i fjellbygder som Gudbrandsdalen og Valdres, og andre høytliggende områder. Innlandet er fylket med flest dyr på utmarksbeite og flest setre i drift om sommeren.

Tradisjonelt flyttet bøndene kyr, sauer og geiter fra gården, opp til setrene om sommeren for å bruke beiteressursene i utmarka. Det bidro til at graset rundt gården kunne høstes til vinterfôr. Setring er en driftsmåte som strekker seg flere århundrer tilbake i tid.

Hvordan foregår seterdrift i dag?

Dagens seterdrift varierer fra sted til sted. På noen setre melkes kyr eller geiter og melka foredles til ost, smør eller andre produkter, mens andre først og fremst brukes som base for dyr som beiter i utmarka. Moderne utstyr og transport har endret drifta, men grunnideen er fortsatt å utnytte sommerbeitet utenfor gårdens dyrkede arealer.

 

Les mer om de norske utmarksressursene her. 

Seterdrifta på UNESCOs liste for immateriell kulturarv

Den norsk-svenske seterdrifta ble i 2024 skrevet inn på UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Seterdrifta sikrer forvaltning av utmarka, og er samtidig med på å opprettholde tradisjoner som melking, ysting og husdyrdrift i naturen. UNESCOs vurdering av norsk seterkultur fremhever at den skaper lokal matproduksjon, sikrer overføring av kunnskap og tradisjoner, og fremmer helse og trivsel for seterbrukere og besøkende.

Setrene sikrer også at det finnes dyr på områder som ellers ville grodd igjen, og som ivaretar biologisk mangfold og åpne kulturlandskap.

 

Hvor mange aktive setre finnes det i dag?

Den tradisjonelle seterdrifta har gått kraftig tilbake i antall og utbredelse. I dag er det kun rundt 750 aktive setre igjen i Norge. For hundre år siden var det titusener av setre, og lengre tilbake i historien regner man med at Norge hadde over 100 000 setre. Men det finnes lyspunkter! For første gang siden 1800-tallet er det tegn til en svak oppgang i antallet setre.

Det er etablert økonomiske støtteordninger for å bevare seterdrifta. Regionalt miljøtilskudd (RMP) er den viktigste. I tillegg finnes midler gjennom Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL) og Landbrukets kulturminnevern (ARV) for restaurering og drift på setrene. Målet med støtteordningene er å bidra til videre drift og en bærekraftig økonomi, slik at setrene blir vedlikeholdt i fremtiden.

Rovdyr og utbygging skaper utfordringer for setring

Det er gode muligheter for å utnytte mer av utmarksbeite, men rovdyr, utbygging og økt ferdsel kan gjøre beitebruken vanskeligere flere steder. Mange steder er utmarksressursene underutnyttet og i ferd for med å gro igjen. Dette er verdifulle, lokale fôrressurser som går tapt om de ikke forvaltes.

Rovdyr er imidlertid en barriere flere steder, for eksempel i Innlandet der alle de «fem store» rovdyra er til stede. At jervebestanden rundt Hardangervidda har økt de siste årene, kan også trekkes frem. I tillegg skaper også utbygging og flere turister, ofte med hund, utfordringer og økt konflikt. 

UNESCO-innskrivingen har bidratt til økt oppmerksomhet rundt seterdrifta som en kulturarv det er viktig å ta vare på og videreføre til kommende generasjoner.