I Norge har vi omlag 889 000 sau spredt rundt i landet. Gårdsdrift med drøvtyggere som sau, spiller en betydningsfull rolle i norsk matproduksjon samidig som de pleier den norske naturen.
Utnytter naturressursene våre
Du har helt sikkert lagt merke til at Norge består av mye utmark, som vil si vill vegetasjon i skog, fjell, daler og kystområder som ikke blir kultivert eller gjødslet. En betydelig del av disse områdene kan brukes til å produsere mat, men da er vi avhengig av drøvtyggere som sau, lam og storfe. Med sine fire mager og spesialiserte bakterieflora kan de fordøye og nyttiggjøre seg av gress og andre tungt fordøyelige planter, og slik gi oss verdifull og næringsrik mat.
Av vårt totale landareal er det beregnet at 45% kan nyttes som utmarksbeite.
FNs klimapanel fremhever at det er nødvendig å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser som et land har til matproduksjon, og at produksjonen må være tilpasset de naturgitte forholdene. Dette er også en norsk politisk målsetning.
Både klima og terreng gjør at vi har begrensede muligheter til å produsere det vi ønsker av spiselige plantevekster i Norge. Bare 3 prosent av Norges areal er fulldyrket jord i drift. Norge er faktisk blandt de landene med lavest andel matjord i hele verden. Av dette er 2/3 best egnet til å dyrke gress. Bare 1 prosent av Norges totale areal er dermed egnet til å dyrke åkervekster som korn, poteter, grønnsaker og belgvekster. Selv om dette arealet er brukbart til å dyrke plantemat, gjør klima og kort vekstsesong at deler av dette likevel ikke brukes som mat til oss, men utnyttes som husdyrfôr.
Illustrasjon som viser at bare 3 % av Norge er dyrka mark, fordelt på 1 % dyrkbar jord for matplanter som korn, erter, poteter og grønnsaker, 2 % til gressproduksjon og innmarksbeite, 45 % er utmarksbeite og de resterende 52 % er byer, fjell og innsjøer.
Drøvtyggere på utmarksbeite tar i bruk arealer som ellers ikke ville kunne blitt nyttet til matproduksjon. I tillegg har vi en del jord egnet til gressproduksjon, som kan utnyttes til innmarksbeite eller høstes til å lage grovfôr. Kjøtt fra norsk storfe, sau og lam er i stor grad basert på utnyttelse av disse gressarealene, og husdyrhold med drøvtyggere bidrar på den måten til å øke den nasjonale matproduksjonen.
Næringen har også stor betydning for verdiskaping over hele landet. Det gir arbeidsplasser og levende distrikter. Husdyra gir oss næringsrike og gode måltider som bærer med seg norsk kultur og tradisjoner.
Les mer: Fårikål er Norges nasjonalrett.
Hindrer gjengroing av landskap
Sau, lam og storfe som beiter gjør en viktig oppgave i å hindre gjengroing av landskapet ved å spise og tråkke rundt i utmarka. Hvis utmarka gror igjen slippes mindre lys og varme ned til bakken, og gresskvaliteten blir dårligere. Drøvtyggerne bidrar også med å tilføre jorda næring og spre plantefrø gjennom avføring (gjødsling). Sammen med tilstrekkelig lys og varme er et godt jordsmonn viktig for at planter skal gro. Det betyr at dersom drøvtyggerne ikke er der og ivaretar dette landskapet blir beitet dårligere, som igjen reduserer muligheten vår til å produsere mat på utmarksressurser.
Viktig for biologisk mangfold
At beitedyrene holder den norske utmarka åpen og naturlig gjødsler denne jorda, er også veldig viktig for å opprettholde det biologiske mangfoldet i Norge. Utmarksbeite er leveområdet for mange planter, sopp, fugl og insekter, og ikke minst pollinatorer som humler og bier. I dag er det slik at flere av de såkalt rødlistede artene, arter som står i fare for å dø ut, trues av gjengroing, blant annet på grunn av for lavt beitetrykk.
Les mer: Hva er biologisk mangfold?
Les mer: Hvordan påvirker beitedyrene vårt biologiske mangfold?
Karbonlagring
Drøvtyggere er en kilde til klimagassutslipp, men de kan via beiting også bidra til at plantene og jorda i dette området tar opp mer karbon enn de ellers ville gjort. På den måten bindes karbondioksid, CO2 fra atmosfæren i jorda. Dette skjer blant annet ved at de gjødsler marka og vender på jorda, samt gir gode vekstforhold for plantene her. Forskning tyder på at veldrevne beitesystemer (planter og jord) kan binde betydelig mengder med karbon, muligens mer enn skog.
Jordsmonnet rommer allerede i dag like mye CO2 som verdens vegetasjon og atmosfære til sammen.
Les mer: Hva er jord?
Per i dag regnes ikke effekten av karbonbinding i beitemark med når vi snakker om klimapåvirkningen til drøvtyggerne. Den totale klimaeffekten av dette er fortsatt under utredning. Blant annet søker man i det norske forskningsprosjekt CLIMATE-LAND å studere i hvilken grad økt beite i utmarka kan gi økt lagring av karbon i jorda.
Norsk landbruk utnytter gressressursene godt. Av fôrrasjonen til sau er 95% grovfôr. For storfe varierer grovfôr andelen mellom 60 til 95%, avhengig av om det skal produseres kjøtt og/eller melk. Det er imidlertid rom for å utnytte enda mer av utmarken vår til beite enn det vi gjør i dag, hvor cirka 35% av landarealet vårt brukes til husdyrbeite. Det er mulig å bruke 45% av landarealet vårt til utmarksbeite.
De siste årene har det vært nedgang i bruk av utmarksarealer til beite, og flere plasser i landet er beitetrykket for lavt. Dersom det ikke beites på utmarka, endres landskapet. Det er ikke sikkert at de artene som var der da husdyra beitet, kommer tilbake etter at området har ligget brakk i noen år. Kvaliteten på beite vil også reduseres, som igjen får konsekvenser for muligheten vår for å produsere mat på disse arealene.
I gresslandet Norge er drøvtyggerne avgjørende både for å utnytte ressursgrunnlaget vårt optimalt til matproduksjon, samt ivareta landskapet og biologisk mangfold. Dette er sentrale momenter i en bærekraftig matproduksjon. Vi bør derfor jobbe for å bruke så mye som mulig av beiteressursene våre i norsk storfe- og saueproduksjon.
Sist oppdatert: onsdag 22. mai 2024