Hvorfor står husdyrholdet så sterkt i Agder

Hvordan naturen og ressursgrunnlaget legger til rette for storfe og sau

Husdyrholdet har en sentral plass i jordbruket i Agder. Det henger tett sammen med ressursgrunnlaget. Mye av jordbruksarealet egner seg best til grasproduksjon, og i tillegg finnes store beiteressurser både på innmark og i utmark. Et typisk jordbruk i Agder kombinerer husdyrhold og grovfôrbasert drift.

De fleste gårdsbrukene er små eller mellomstore. Gjennomsnittsstørrelsen på melkekubesetningene er for eksempel 27 kyr, mens medianen er på 21. For sau er gjennomsnittet rundt 50 søyer, og medianen rundt 30. At medianen ligger såpass langt under gjennomsnittet tyder på at en god del bønder driver i mindre skala, og at kun et mindre antall store bruk trekker gjennomsnittet opp.

Det synes også på produksjonstilskuddene, der Agder ligger høyt oppe når det gjelder tilskudd til små sauebesetninger og melkebruk. Husdyrholdet i fylket er fordelt på mange mindre gårder, spredt over store deler av regionen.

Les mer om landbruket på Sørlandet

 

Endringer i husdyrproduksjonen på Sørlandet

Sammensetningen av husdyrproduksjonen har endret seg de siste tiårene. Spesialisert storfekjøttproduksjon med ammekyr, er i vekst, mens antallet melkekyr har gått noe ned. Kravet om løsdriftsfjøs kan bidra til å forsterke denne trenden ytterligere. For mange mindre melkebruk innebærer investering i nytt eller ombygd fjøs en stor kostnad, og noen velger derfor å legge om produksjonen framfor å fortsette med melk.

Saueholdet har gått noe opp etter at det nådde et bunnpunkt rundt 2012, eggproduksjonen er også økende, mens gris- og svinekjøttproduksjonen har vært forholdsvis stabil siste årene. Videre har birøkt hatt en sterk oppgang de siste årene, og Agder ligger på topp når det gjelder søknader om produksjonstilskudd til honning. Flere har begynt med honningproduksjon, både som tilleggsnæring på gården og i mindre skala. Birøkt passer godt inn i landskap med lyng og andre blomstrende vekster.

Sauen utnytter lokalt beite og former landskapet

Saueholdet er godt tilpasset ressursgrunnlaget i Agder. Rundt 20 prosent av det dyrkede jordbruksarealet er permanent innmarksbeite, og i tillegg kommer store utmarksområder.

Det finnes rundt 35 000 voksne søyer i fylket, fordelt på litt over 700 gårdsbruk. De fleste brukene er forholdsvis små. Saueholdet har vært økende siste ti årene, og relativt stabil siste fem årene. Flere tradisjonelle seter- og beiteområder er fortsatt i bruk, som i Setesdal og Sirdal, der heiene benyttes som sommerbeiter. Beitingen bidrar også til å holde kulturlandskapet åpent og opprettholde beiteområder som ellers gradvis ville gro igjen.

Les mer om norsk sau- og lammeproduksjon

Store forskjeller mellom kommunene i Agder

Husdyrholdet følger i stor grad landskapet og ressursene som finnes lokalt. Arendal er blant kommunene med størst husdyrproduksjon i Agder, spesielt av melk, storfekjøtt og verpehøns. I Setesdal, med kommunene Bykle, Valle, Bygland og Evje og Hornnes, står saueholdet sterkt, og Setesdalsheiene brukes mye til sommerbeite.

I fjellkommunene Sirdal og Åseral spiller også utmarksbeite en viktig rolle, mens nærmere mot kysten, som i Kristiansand og Mandal, er det flere kombinasjonsbruk med både husdyr og åkerproduksjon. Variasjonen gjenspeiler forskjellene i klima og topografi.

 

Muligheter for flere dyr på utmarksbeite

Selv om store områder brukes til beiting i dag, er ikke utmarksressursene fullt utnyttet. Flere steder er det færre beitedyr enn det tilgjengelige beitegrunnlaget gir rom for. Det er dermed mulig å øke bruken av utmarka. Dette benyttes av enkelte beitebrukere i Rogaland, som sender sauene sine på sommerbeite i Setesdalen.

For beitenæringen er det også fordelaktig at Agder ikke er prioritert som område for ynglende bestander av store rovdyr. Det reduserer konfliktnivået mellom beitedyr og rovvilt sammenlignet med områder der det skal opprettholdes faste rovviltbestander.

Tilgangen på gras og utmark er en av Agders viktigste ressurser for matproduksjon. Om disse arealene forvaltes nå og for fremtidige generasjoner, trengs det dyr som kan beite der.