Hvorfor vi trenger bønder og matproduksjon i hele landet

 

Hvorfor er jordbruket en del av beredskapen?

Norsk jordbruk er mer enn en næring. Det er en del av beredskapen vår. Når bønder forsvinner, forsvinner også kunnskap, utstyr, infrastruktur og mennesker som kjenner landskapet. Lokale bønder vet ofte hvor bekker og elver flommer over, hvor rasfaren er størst, hvor faren for skogbrannfare er mest kritisk og hvor det er enklest å ta seg frem om veier blir stengt.

Når strømmen går, forsyningene stopper opp og smeltevannet tar veien, da er det bonden som står nærmest. Ved flom og skred, ekstremvær og ved skogbrann, er bonden ofte blant de første på plass, med traktor og lokalkunnskap. Det gir en grunnleggende trygghet i å ha en bonde i nærheten.

Les mer: Bonden sikrer selvforsyning og god beredskap

Matberedskap kan ikke bygges etter at krisen har rammet

Løpende matproduksjon er den beste beredskapen vi har. En stabil tilgang på mat er avgjørende i krisesituasjoner, men den er vanskelig å etablere når krisen først er der. Den må bygges i stabile tider. Gjennom gårder i drift, jord som holdes i hevd, dyr som stelles og folk som vet hva de gjør. 

Det er både enklere og billigere å ta vare på det vi har enn å gjenreise noe som har forfalt eller blitt bygd ned. Dette gjelder også jordbruket.

Les mer om selvforsyning av mat

Landbruket i Nord-Norge er sårbart

Landbruket i nord er sårbart fordi avstandene er store, og det er få produsenter. Det svekker også fagmiljøene og infrastrukturen.

Avstanden mellom gårdsbrukene har gradvis blitt større, særlig i Nord-Norge. Det blir stadig færre bønder og lengre og lengre mellom bønder, mottak, veterinærer, slakterier og meierier. Dette svekker beredskapen. Lengst nord er jordbruket allerede så sårbart at vi på enkelte områder nærmer oss et vippepunkt. I Finnmark er det kun ca. 250 aktive bønder. For hver bonde som legger ned blir det vanskeligere for dem som er igjen. Det blir dyrere å både drifte og utvikle, vanskeligere å rekruttere unge inn i yrket, og fører til et tynnere fagmiljø. Færre bønder med større spredning, gir dermed et dårligere grunnlag for å drive jordbruk i hele regionen.

Verdien av å opprettholde landbruket i nord kan ikke måles i tonn kjøtt og liter melk. Gjør vi det risikerer vi å miste mye. Totalberedskapskommisjonen mener at matproduksjon på det begrensede jordbruksarealet vi har er viktig, både for å opprettholde bosetningen og for den samlede beredskapen i Norge, og peker videre på at Nord-Norge er i en særstilling og må sikres tilstrekkelig prioritet. 

 

Hvordan færre bønder rammer lokalsamfunnene

Produsentmiljøene betyr mye. Når noen lykkes, tør flere å satse. Når flere legger ned, skjer derimot en motsatt dominoeffekt. Ingen vil bli den siste bonden i bygda.

Jordbruket holder hjulene i gang utenfor de store byene. Skoler, helsetjenester, håndverkere og lokal infrastruktur er avhengige av at det bor folk der og at det finnes arbeid. Tar vi bort bøndene, svekker vi også grunnlaget for bosetting. Det kan få konsekvenser for beredskapen. Lyset blir lengre på i bygder der jordbruket står sterkt.

Matberedskap: et felles ansvar for de 99 prosentene av oss som ikke er bønder

Mat er grunnleggende sikkerhet. Vi kan ikke ta for gitt at verden alltid vil selge til oss, at klimaet alltid vil sørge for gode avlinger, eller at transportlinjene alltid vil fungere. Derfor må vi ta vare på matproduksjonen vi har og de som kan det, over hele landet.

Beredskap er en felles gode og et felles ansvar. Den bygges gjennom folk som kan dyrke jorda og produsere mat, som kan bruke maskiner og utstyr og som kjenner naturen og landskapet lokalt.  Landbrukspolitikken er ikke kun til for de få som er bønder, men også for de 99,3 prosentene som ikke er det, og som er avhengige av at maten produseres og landskapet forvaltes. Kanskje først og fremst for oss.