Hvordan store avstander utfordrer landbruket i Nord-Norge

Dramatisk nedgang i antallet bønder i nord

De siste tiårene har antallet bønder gått kraftig ned. Produksjonen opprettholdes i dag av færre og større bruk. I landet som helhet er antallet bønder redusert med ca 45 % siden 2000. I enkelte av de nordligste kommunene er nedgang større, opp mot 70-80 prosent.

Her kan du lese mer om norske bønder

I Nordland er Bø, Beiarn, Gildeskår og Bindal eksempler på kommuner med sterk nedgang i antallet gårdbrukere. I Troms og Finnmark gjelder det blant annet Tromsø, Hammerfest, Senja, Storfjord, Nordreisa, Karasjok og Tana.

Når bøndene blir færre, blir også fagmiljøene mindre. Det blir lengre mellom folk som kjenner drifta, dyra, maskinene og de lokale forholdene. For nye bønder kan det gjøre terskelen høyere. Det er krevende nok å ta over eller starte opp en gård. Det blir enda mer krevende dersom man står nesten alene.

Færre gårder og store avstander gir en mer krevende hverdag for bønder i nord

Nord-Norge skiller seg fra resten av landet ved å ha langt færre gårder per kvadratkilometer. Tettheten er særlig lav i Troms og Finnmark, med rundt 0,03 gård per km2. I Nordland er tallet om lag 0,1 gård per km2. Til sammenligning ligger de gamle Viken-fylkene på rundt 0,25 gård per km2, mens Rogaland ligger på om lag 0,4 per km2.

Dette merkes i hverdagen for mange bønder. Mange har få kollegaer i nærheten. Det betyr mindre tilgang på praktisk hjelp når utstyr går i stykker, når dyr blir syke, når det skjer ulykker, eller når arbeidet rett og slett blir for mye for én person.

Flere bønder peker på at dette også påvirker rekrutteringen. Unge som vurderer landbruk, ser ikke bare på økonomien i drifta. De ser også på om det finnes et miljø rundt dem. Noen å spørre, samarbeide med eller ringe når det haster.

Kartet over indikerer antallet gårdsbruk per km2 i ulike deler av Norge. Avstandene i de nord-norske fylkene er langt større enn lengre sør i landet. 

 

Å opprettholde matproduksjonen i Norge forutsetter investeringer.

Skal Norge ha landbruk over hele landet, må det også være mulig å drive gård der avstandene er store og fagmiljøene små. Investeringer som sikrer at produksjonen faktisk kan opprettholdes over tid er særlig viktig i Nord-Norge.

Lav gårdstetthet og store avstander skaper både praktiske og økonomiske utfordringer sammenlignet med mer konsentrerte jordbruksmiljøer. Transport av melk, kjøtt og andre råvarer blir dyrere. Det samme gjelder service, bygging, maskinleie og tilgang på fagfolk. I tillegg blir det krevende å opprettholde mottaksanlegg, slakterier og annen infrastruktur.

I områder med mange bønder kan flere tjenester deles eller kjøpes lokalt. Man kan låne utstyr av naboen, bruke lokale entreprenører eller få rask hjelp fra verksted og rådgivere. I store deler av Nord-Norge er dette langt vanskeligere. Bonden må ofte eie mer utstyr selv, fordi det ikke finnes noen realistisk mulighet til å leie eller låne når behovet oppstår.

For bonden innebærer det ofte mer tidsbruk og høyere ressursbruk per produsert enhet enn eller i landet. Det krever også ofte større investeringer å sikre effektiv drift i en region der man ikke kan støtte seg på lokale tjenester i like stor grad som i mer tettbygde jordbruksområder.

Det fører ofte til større investeringer. En maskin som brukes noen få hektiske uker i året, kan likevel være nødvendig å ha på gården. Et byggeprosjekt kan bli dyrere fordi entreprenører, materialer og spesialkompetanse må fraktes langt. En traktor på service kan bety lange transporter og mye tapt tid.

For den enkelte bonde blir dette en ekstra belastning. For landbruket betyr det at produksjon i nord ofte krever mer kapital og mer planlegging enn areal- og produksjonstallene alene viser.

Å opprettholde jordbruk i nord forutsetter tiltak som tar hensyn til avstandene. For å sikre avsetning for produktene må det være mulig å få levert produkter, få tak i tjenester og drive effektivt, selv om gårdene ligger spredt.

Sårbare verdikjeder når slakterier og meierier i landsdelen legges ned

Et landbruk med få produsenter tåler mindre. Når ett slakteri, ett meieri eller ett mottaksanlegg legges ned, kan konsekvensene bli store for hele produksjonsmiljøet rundt.

I Nordland er saueholdet utbredt, men det er avhengig av slakteri- og foredlingskapasitet som stadig er under press. I Troms har meieri-nedleggelser gitt bønder lengre leveringsavstander, noe som utfordrer både økonomi og motivasjon. Finnmark er særlig utsatt. Svineproduksjonen, som er en viktig volumproduksjon, er i dag svært begrenset. Produksjonsmiljøene ellers er små og spredte, og store områder er fordelt på få aktører. Det gjør at frafallet av enkeltprodusenter eller anlegg, får store konsekvenser for hele verdikjeden.

Bøndene i nord mangler ofte den tryggheten som god infrastruktur gir. Har man ingen å levere til, finnes det heller ikke noe reelt grunnlag for å produsere. Store avstander gjør det også vanskeligere å erstatte etablerte verdikjeder med lokalsalg, REKO-ringer eller gårdsbutikk. Slike ordninger kan være viktige supplement, men de kan sjelden bære volumproduksjonen alene i områder der kundene bor langt unna og transporten tar mye tid.

Dette er en av de viktigste sårbarhetene i nordnorsk landbruk. I enkelte områder er det få aktører igjen, noe som utfordrer stabiliteten i systemet.

 

Hvordan kan Norge sikre fremtidig landbruk i nord?

For å sikre bosetting, matproduksjon og beredskap i nord, må strukturene rundt landbruket styrkes. Det må bli mer attraktivt for nye generasjoner å satse på gårdsdrift i landsdelen, og det må finnes verdikjeder som gjør det mulig å levere, foredle og selge produktene.

Økt volumproduksjon kan være én viktig del av dette. Den gir mer råstoff inn til slakterier, meierier og andre mottak, og kan dermed bidra til å holde infrastrukturen i gang. Det vil igjen styrke verdikjedene og vil komme de mindre produsentene til gode. Når grunnstrukturen finnes, blir det lettere å drive med både sau, geit, storfe, lokalmat og nisjeproduksjon.

Svineproduksjonen er derfor viktigere enn den ofte får oppmerksomhet for. Den bidrar med jevne og større volumer inn til slakteriene, og kan være med på å stabilisere verdikjeden. I en landsdel der avstandene er store og produsentmiljøene små, kan slike volumer være forskjellen på om infrastrukturen består eller forsvinner.

Utviklingen i landbruket i nord henger sammen med politiske prioriteringer, investeringer og hvordan avstandskostnader håndteres. Bøndene i nord har vist stor evne til å tilpasse seg. Spørsmålet er om strukturene rundt dem blir satset på i stor nok grad.

Her kan du lese mer om landbruket i nord