Småbruk og stordrift: Hvorfor norsk matproduksjon trenger begge deler

Den unike variasjonen i norsk jordbruk

Norsk jordbruk er ikke én ting. Det er mange. Små og store gårder, ulike produksjoner, forskjellige driftsformer som er tilpasset geografi, klima og marked. Det er nettopp dette mangfoldet som er selve styrken i matsystemet vårt. Volumproduksjonen gir tyngde og stabilitet, mens bredden gir fleksibilitet og tilpasningsevne. For å lykkes over tid er det viktig å både ha en solid grunnmur og samtidig ta vare på det som gir norsk jordbruk særpreg og variasjon.

God infrastruktur er viktig for en mangfoldig matproduksjon

God infrastruktur er avgjørende for at matproduksjonen skal kunne skje i hele landet og ikke bare der volumene er størst. Produsentene må ha tilgang til mottak, transport, fagmiljøer og tjenester som gjør det mulig å levere råvarer videre i verdikjeden.

Befolkningen er tydelig på at de ønsker jordbruk og matproduksjon over hele landet. Strukturene i verdikjedene spiller en viktig rolle for å oppnå dette. Økende sentralisering kan gjøre matsystemet mer sårbart. Store lagre og knutepunkter samles i økende grad på Østlandet, råvarer transporteres over lange avstander, og lokale mottak forsvinner.

De siste tiårene har infrastrukturen blitt langt mer konsentrert. Utviklingen har gått mot færre mottaks- og foredlingspunkt, større anlegg og lengre avstander. Trøndelag, Østlandet og deler av Rogaland har fortsatt tett produksjonsmiljøer og god tilgang til hele verdikjeden, mens distriktene har blitt mer sårbare i forhold til produksjon og logistikk. Antall slakterier i klassifiseringsordningen er redusert fra 64 i 1996 til 29 i 2024, en reduksjon på 55 prosent. Mens TINE har gått fra rundt 120 til 31 produksjonsanlegg.

Når mottaksapparatet blir borte, blir det vanskelig å opprettholde produksjonen, selv der viljen er til stede. Mangfold forutsetter infrastruktur og infrastruktur forutsetter volum. Dette er særlig viktig i områder med produsenter som er små i nasjonal målestokk. De er helt avhengige av at det finnes volumproduksjon å lene seg på. Det er volumene som holder slakteri, meieri, transport og veterinærtjenester i gang, og det er viktig at de er tilstrekkelige i alle landets regioner, ikke bare der produksjonen er størst.

Les mer: Hvorfor bønder og matproduksjon over hele landet er god beredskap

Geografiske forskjeller: én løsning passer ikke alle

Skal vi opprettholde mangfoldet av gårdsbruk og driftsmetoder finnes det neppe én enkelt løsning som vil fungere i hele landet. I områder der avstandene er korte, er det gode muligheter for mindre produksjoner og fullt mulig å kombinere småbruksdrift med annet arbeid. Sørlandet og deler av Rogaland er gode eksempler. Potensialet blir mindre med økende avstander, som i nord der færre deler på ansvaret for å holde infrastrukturen oppe. Skal mangfoldet bevares over tid, er det behov for virkemidler som gir rom for fleksible løsninger fremfor løsninger som i liten grad tar hensyn til regionale forskjeller.

Befolkningen ønsker tilgang på et bredt utvalg av varer og mange setter pris på at maten er norsk. Samtidig er variasjonen i norsk matproduksjon ofte lite synlig i butikkhyllene. Ulike husdyrraser, hvor de har beitet, fôringsstrategier og produksjonsmetoder er lite synlig for kundene i butikken. Lavprisformatene i dagligvarebutikkene legger ofte til rette for standardiserte produkter, noe som kan gjøre det vanskeligere for lokalmat å nå bredt ut. Standardisering, og store volum er til en viss grad avgjørende for at norske råvarer skal få en plass i dagligvaremarkedet. Det er derfor en avgjørende faktor for å nå ut til markedet. Det fører imidlertid også til at enkelte produksjoner favoriseres, mens andre skyves ut. Rammene rundt en mangfoldig matproduksjon treffer ikke alltid bredden i det norske jordbruket.

Små og store produsenter trenger hverandre

Små og store produsenter fyller ulike roller, men de er del av det samme matsystemet. Volumproduksjonen gir stabilitet i verdikjedene, mens de mindre bidrar med variasjon og fortellinger som gjør norsk matproduksjon relevant og forståelig for folk flest.

Enkelte i næringen kan oppleve mangfoldet som krevende. I sterke volumområder, som på Jæren, kan bildet av landbruket som en slags statisk kulturbærer oppleves som en form for tvangstrøye. Ord som tradisjonsmat og lokale råvarer klinger annerledes der enn i Jotunheimen. Nettopp derfor er det viktig å bygge en felles forståelse for at ulike produksjonsmiljøer ikke nødvendigvis konkurrerer eller står i veien for hverandre, men er avhengige og kan dra nytte av hverandre. Norsk jordbruk er avhengig av både effektiv volumproduksjon og mangfoldige, stedstilpassede driftsformer som gir variasjon og historier som gir folk et bilde av hva norsk matproduksjon faktisk er.

Et velfungerende matsystem forutsetter både sterke volumprodusenter og gode vilkår for mindre gårder. Et variert jordbruk gir større motstandsdyktighet mot markedssvingninger og klimaendringer. Mangfold er ikke en belastning, men en styrke som må utvikles og tas vare på.