Dyrevelferd for norske griser

I denne artikkelen får du et innblikk i grisers behov og hva som er viktig for å gi dem god velferd. Du får en oversikt over alternative driftsformer og hva eksisterende forskning sier om hva som er best for grisen og viktige problemstillinger, muligheter og utfordringer med ulike driftsformer med utetilgang.

Hva gir god dyrevelferd?

Dyrevelferd handler om at dyra får leve godt og ha det bra, både fysisk og psykisk. Målet bør være både å minimere smerte, sykdom og skader samt stress, frykt og annet mentalt ubehag for dyra på gården. Men det er også viktig at dyr gis mulighet for naturlig atferd og får opplevelser som gir dem glede, tilfredshet og positiv forventning. Da trengs det kunnskaper om artens atferdsbehov. 

Foto: Gry Beate Knapstad

Griser er intelligente, sosiale og nysgjerrige dyr med stor variasjon i atferd og følelser. I vill tilstand lever griser i familiegrupper hvor de bruker mye av tiden sin til å rote i underlaget for å lete etter mat og utforske omgivelsene. De liker jord- og gjørmebading og foretrekker å gjøre fra seg, spise og sove på adskilte steder. Drektige purker har behov for å rote og bygge rede av ulike typer materiale. Griser er altetere og i naturen spiser de både gress, røtter, frø og insekter.

Ulike driftsformer

Hold av gris er regulert av forskrift om hold av svin, som stiller minimumskrav til blant annet oppstallingsformer, andre leveforhold, tilsyn og stell av grisen, samt deltagelse i dyrevelferdsprogrammet for svin som ble etablert etter iniativ fra en samlet kjøttbransje. 

I grisehold skiller man mellom smågrisproduksjon med purker, slaktegrisproduksjon og kombinert produksjon med både purker, smågris og slaktegris i samme besetning.

Les mer: Hvordan lever grisen

I Norge holdes de fleste griser innendørs i konvensjonell drift. Dette er også den vanligste driftsformen i de fleste andre europeiske land. I økologisk drift er det imidlertid krav om at dyra skal ha tilgang til uteområder. Denne driftsformen utgjør under en prosent av griseholdene i landet. I konvensjonell drift er det 20-30 besetninger med utedrift.

Det er noen få større purkebesetninger som har en form for utedrift, og det er et økende antall mindre slaktegris-besetninger som driver med sesongbasert utedrift i sommerhalvåret. I tillegg er det noen besetninger der grisen holdes inne med tilgang til uteområder i form av verandaer.

Griser kan få utemuligheter via flere ulike driftsopplegg. Frilandsgris eller utedrift innebærer at grisene holdes på innmark- og/eller utmarksområder med tilgang til isolerte hytter med halm hele året. Et alternativ er å kun ha slaktegrisen ute, eller også å ha utendørs smågrisproduksjon der purkene og smågrisen bor inne den første tida. Et annet alternativ er å holde grisen inne om vinteren og ute i sommerhalvåret.

Foto: Gry Beate Knapstad

Kombinasjonsdrift vil si at grisene holdes i grisehus med tilgang til inngjerdede verandaer med betonggulv, både med og uten tak, eller til beiteområder på jorder eller i utmark. Her kan grisene velge om de vil være ute eller inne.

Hvordan kan vi gi grisen et best mulig liv?

Forskning har funnet at griser som lever i nakne/ lite varierte omgivelser ofte viser tegn på kjedsomhet og frustrasjon. Dette kan gi seg utslag i for eksempel halebiting og annen aggressiv atferd. Mange dyr på for lite areal gir også høyt smittepress. Ifølge både norsk og internasjonal forskning vil mer plass og et mer variert miljø med flere valgmuligheter og miljøberikelser bidra til å gi grisen et bedre liv ved at de får muligheten til å utføre naturlig artsspesifikk atferd.

Eksempel på et slikt miljø er binger delt opp i ulike områder med for eksempel komfortable liggeområder, spaltegulv og områder med dypstrø der grisene både kan hvile og rote og grave i underlaget. En høyhekk der grisene kan dra ut materiale og som fylles etter behov vil også være positivt. Videre anbefales at grisene holdes i større grupper med komfortable liggeområder. Et slikt variert og sammensatt miljø vil fremme dyrevelferden betraktelig.

Tilgang til uteområder vil gi grisen et enda mer sammensatt, variert og naturlig miljø med naturlig døgnrytme, bedre plass, frisk luft og mindre støy og støv. Det gir også bedre muligheter for naturlig samhandling og etablering av sosiale grupper. Forskning viser at griser med utemuligheter har mer positiv atferd, som lek, og mindre negativ atferd som slåssing, hale- og ørebiting. Muligheten for å leke forbedrer grisungenes sosiale ferdigheter og deres evne til å håndtere utfordrende situasjoner seinere i livet. Å erfare positive følelser har også for dyrene vist seg å fremme fysisk helse.

Foto: Gry Beate Knapstad

Ifølge forskning er griser som har utetilgang og lever i større grupper mer hardføre og friskere. På grunn av bedre plass med uteområder kan det også være mindre konkurranse om goder som mat og vann, noe som viser seg ved at griser med utemulighet har mindre bittskader på kroppen enn griser som lever inne i betongbinger. Forsker ved husdyrfag på NMBU anbefaler at griser i konvensjonelle driftsbygninger med betonggulv uten områder med dypstrø bør gis tilgang til kontrollerte uteområder enten hele eller deler av året forutsatt nok tilgjengelig uteareal.

Utegang kan være positivt både for miljøet, biologisk mangfold og for bonden

Når griser holdes ute på beite kan de også gjøre nytte for seg ved å bearbeide jorda, fjerne ugress og gi gode forutsetninger for selvsåing av trær og busker på skogsbeite. Beitende dyr er også positivt for klimaregnskapet, da det blant annet fremmer karbonlagring i jorda. Gris på utmark kan bidra til å hindre gjengroing av landskapet, fremme biologisk mangfold og utnytting av de ressursene som finnes her.

I tillegg kan tilrettelegging av egnede beiteareal for grisen bidra til å øke selvforsynings-graden fra egen gård både for purker og slaktegris.

Ifølge forskning gir drift med tilgang til utendørs arealer også et bedre arbeidsmiljø og kan også føles mer tilfredsstillende for bonden. Hold av frilandsgris, der grisene er ute hele tiden krever også i utgangspunktet mindre investeringer i bygninger enn innendørs hold, noe som kan være en fordel. Utegang kan gi grisen mer plass uten så mye ekstra kostnader, forutsatt at gården har tilgang på tilstrekkelig uteareal. Dersom en skal utvide innendørs areal vil dette være en større kostnad for bonden.

Utegang har også en del utfordringer

Selv om det er mange positive faktorer ved å ha gris ute, er det også utfordringer. Dette gjelder spesielt der dyrene er ute hele året. Klimaet i Norge er variert og kan gjøre driftsformen  utfordrende i noen deler av landet. Griser som lever bare ute er utsatt for vær og vind og flere ukontrollerte risikofaktorer enn innendørs.

Mye nedbør kan medføre at uteområdene blir gjørmete. Ved betongverandaer er det avgjørende med tilfredsstillende drenering, som hindrer oversvømmelse av områdene og avrenning til miljøet samt tilstrekkelig med rotemateriale som halm og høy. Ved utedrift er det viktig at grisene har tilgang til skjul i form av hytter og vegetasjon som gir beskyttelse mot både kulde, vind, nedbør og sol. I tillegg er det viktig med mulighet for å kjøle seg ned i varmt vær.

Mye halm og tilpassede fødehytter. Foto: Gry Beate Knapstad

Spegriser er spesielt utsatt for nedkjøling. Spegrisdødeligheten er noe høyere hos frilandsgris der purkene føder ute i hytter sammenlignet med fødsler innendørs. Å legge vekt på robusthet og tilpassing til levemiljø i avlsarbeidet, benytte raser som får mindre kull og påse at fødehyttene er godt isolert med rikelig med halm er faktorer som kan bidra til å redusere spegrisdødeligheten.

Utegang byr også på større utfordringer med smittepress da utemiljøet ikke kan desinfiseres på samme måte som inne. Det er derfor viktig med vaksinasjon, systematisk parasittbehandling og vekstskifter for å redusere risiko for sykdom. I tillegg kan det lett oppstå kontakt med ville dyr, noe som kan medføre overføring av smitte. Inngjerding er viktig både for å hindre kontakt med villsvin og for å hindre tap til rovdyr.

Utedrift krever også mer tilstedeværelse og kompetanse. Det kan også være mer utfordrende å føre tilsyn med alle grisene og å gi enkeltdyr nødvendig behandling. Det må derfor planlegges mer tid til tilsyn og stell. Samtidig er det nødvendig å lage systemer som forenkler stell og behandling av enkeltdyr på en god måte.

I tillegg krever utedrift store arealer, som kan ha alternativverdi til korn-, potet- og grønnsaks-produksjon. Utearealene må dessuten skiftes regelmessig for å redusere smittebelastning, unngå avrenning og tap av næringsstoffer, og for å utnytte arealet best mulig til matproduksjon. Det er heller ikke slik at alt areal passer for utegang for gris. Det vil være negativt med tung leirjord da det medfører mer søle og væte. Utedrift passer også dårlig på lett sandjord da dette jordsmonnet ikke holder på næringa og øker risikoen for at grisens avføring kan forårsake forurensning. Om vinteren når det er kaldt og frost reduseres jordas evne til å absorbere grisenes avføring, og risiko for avrenning øker. Vegetasjonsbelter mot vassdrag i nærheten vil i slike tilfeller kunne hindreforurensning.

Oppsummering

Nyere forskningsprosjekter konkluderer med at mer plass og et mer variert og sammensatt miljø med flere valgmuligheter vil være positivt for grisen. Slik kan det også tilrettelegges for at også innemiljøet kan gi grisen et godt liv.

I konvensjonelle driftsbygninger med betonggulv uten områder med dypstrø anbefales det å gi grisene tilgang til kontrollerte uteområder enten hele eller deler av året. Ved å benytte slike kontrollerte uteområder kan mange av de overfor nevnte utfordringene med utetilgang unngås eller reduseres.

Her er det større mulighet for å ha oversikt over dyrene og miljøet de lever i samtidig som de får den positive effekten av frisk luft, bedre plass og større mulighet for naturlig atferd. Denne kombinerte driftsformen kan være en mulighet til å gi griser bedre plass og utetilgang med de fordelene dette medfører uten de store investeringskostnadene det krever å bygge ut eksisterende grisehus.

Utetilgang på beiter vil være den minst kostbare løsningen. Det vil også gi grisene størst mulighet for naturlig atferd og kan i tillegg øke gårdens selvforsyningsgrad. Selv om det i enkelte deler av Norge kan være et krevende klima som kan vanskeliggjøre utegang i deler av landet er det ifølge en ny rapport fra Norsøk mulig å legge til rette for utegris de fleste steder i Norge.