Derfor er husdyrproduksjonen så viktig for Nord-Norge

Husdyrholdet binder landbruket i nord sammen

Husdyrholdet bidrar til matproduksjon og gårdsdrift i store deler av Nord Norge. Husdyrproduksjonen er viktig for både å forvalte ressursene i den nordligste landsdelen og for å opprettholde aktiviteten i lokalsamfunnene. Meieri- og kjøttproduksjon basert på storfe, geit og sau har lange tradisjoner, og utgjør kjernen i jordbruket i nord. Reindrifta har også stor betydning for samisk kultur og verdiskapning i flere områder. Det er relativt liten produksjon av fjørkre og gris i de to nordligste fylkene, men svineproduksjonen står relativt sterkt i Nordland.

De siste tiårene har antallet melkekyr, geiter og sau gått ned, særlig i Troms og Finnmark. Grunnet effektivisering i drifta, har det imidlertid ikke gått utover melkeproduksjonen. Videre har det vært en økning på ammekyr, først og fremst i Nordland.

Utviklingen med færre bruk og større besetninger har gitt økt effektivitet. Men ved at produksjonen har blitt mer konsentrert, har den i enkelte deler av regionen også blitt mer sårbar. Når fagmiljøene blir mindre og avstandene større, kan det påvirke muligheten til å opprettholde et aktivt landbruk i hele landsdelen. Derfor må husdyrproduksjonen i nord forstås som en del av en større samfunnsstruktur.

 

Figuren over viser utviklingen i antallet ammekyr, avlssvin, melkeky og melkegeit i de nordligste fylkene, siste 25 årene. Kilde: SSB (gjennomsnitttall fra årene 2021-2023)

 

Husdyrproduksjonen er en viktig forutsetning for landbruksaktiviteten i Nord-Norge. For å sikre at den opprettholdes i fremtiden, er det behov for rammevilkår som tar hensyn til klima, avstander, ressursgrunnlag og beredskap. Dette er også relevant for regionen på et mer helhetlig plan, ettersom husdyrholdet er en av forutsetningene for levende bygder og aktiv bruk av naturressursene i landsdelen.

 

Småfeproduksjonen er viktig for Nord-Norge

Småfehold har dype røtter i nordnorsk kultur. De siste tiårene har imidlertid antallet bruk med småfe gått ned, og produksjonen opprettholdes nå av færre, men større besetninger. I nasjonal skala er Nord-Norge først og fremst en viktig region for geitehold. Særlig Troms, der det finnes over 7 000 melkegeiter som produserer over en fjerdedel av all geitmelk i Norge og bidrar med stor verdiskapning. Kåfjord, Storfjord, Ibestad og Målselv er blant de største geitmelk-kommunene. Nordland har også en del geitebruk, men et lavere produksjonsvolum.

Nordland er det største sauefylket i nord med 70-80 000 vinterfôrede sau. Antallet er lavere i de to nordligste fylkene, men det regnes fortsatt som en viktig produksjon, særlig i distriktsjordbruket. Sauebønder utgjør den største gruppen bønder i nord. Hattfjelldal på Helgeland og Balsfjord i Troms er eksempler på kommuner der sauedrifta spiller en særs viktig rolle.

Les mer om småfeproduksjon i Norge

Figuren over viser antallet sau i hver kommune (til venstre), og utviklingen i antall sau (> 1 år) i de nordligste fylkene, siste 25 årene (til høyre). (Kilde: SSB, for kartet er det benyttet gjennomsnittall av årene 2021-2023)

Melkekua står fortsatt sterkt i det nord-norske jordbruket

Melkeproduksjonen er blant de mest sentrale produksjonene i nordnorsk landbruk. Den gir jevn aktivitet gjennom hele året, skaper arbeidsplasser både på gårdene og i tilknyttet foredlingsindustrien, og bidrar til å opprettholde fagmiljøer, veterinærtjenester, maskinmiljøer og andre støttefunksjoner som hele landbruket er avhengig av.

Selv om antallet melkebruk og melkekyr har gått ned over tid, er melkeproduksjonen fortsatt avgjørende for landbruket i landsdelen. Der melkebrukene legges ned, kan det også påvirke andre deler av landbruket. Melkekua er sentral for infrastrukturen rundt jordbruket.

 

Ammekua utnytter beiteressursene i distriktene

Ammekua spiser lite kraftfôr og bidrar til å holde jordbruksarealer der det dyrkes gress og utmarksbeiter i drift, og kan dermed sikre fortsatt landbruksaktivitet i distriktene. De siste årene har ammekuproduksjonen økt i Nord-Norge. Denne utviklingen henger sammen med endringer i arealbruk og behovet for å utnytte gras- og beiteressurser også der melkeproduksjonen er lagt ned. Ammekua kan spille en avgjørende rolle i områder der det fortsatt finnes jordbruksareal og beiter, men der det ikke lenger er grunnlag for melkeproduksjon.

I mange distriktskommuner er ammekuproduksjonen en del av løsningen for å sikre fortsatt landbruksaktivitet. For å sikre en stabil utvikling, er ammekubøndene avhengig av gode rammevilkår. Lange avstander, krevende klima, tilgang på slakteritjenester og kostnader knyttet til transport og fôr gjør økonomien sårbar.

Les mer om storfeproduksjon i Norge

Gris og fjørfe sikrer bredde og lokal matberedskap

Svine- og fjørfeproduksjonen har ikke samme omfang i Nord-Norge som grovfôrbaserte produksjoner, men er allikevel viktig for å sikre variasjon i landbruket og verdikjedene. At produksjonene er mindre her enn lengre sør i landet, skyldes blant annet klima, avstander, markedsstruktur og tilgang på fôr. Gris og fjørfe er i større grad kraftfôrbaserte produksjoner, noe som gjør de mindre knyttet til de store beite- og grasressursene som preger landsdelen, samt at det er minimalt med kornproduksjon i de nordligste fylkene.

Likevel har disse produksjonene en betydning. I Nordland står svineproduksjonen relativt sterkt, og bidrar både til matproduksjon og verdiskaping. Griseproduksjon er en såkalt volumproduksjon som gir grunnlag for slakterier, transport og kompetente fagmiljøer.

Fjørfeproduksjonen er mer begrenset i nord, men også den inngår i det samlede bildet av husdyrholdet. Egg- og kyllingproduksjon gir bredde og styrker den lokale matberedskapen. Produksjonen er imidlertid sårbar for de samme strukturelle utfordringene som annet landbruk i nord, som avstand til markedet, høye transportkostnader, små fagmiljøer og begrenset foredlingskapasitet.