«Vi hadde planlagt hvordan vi skulle feire det. Jeg var elleve år og hadde hatt leukemi siden jeg var seks. Nå var det tre uker til vi skulle få vite om jeg var kvitt kreften. Men så ringte telefonen hjemme hos oss. Mamma og pappa fikk vite det først. Kreften var tilbake. Jeg var på rommet mitt, visste fortsatt ingenting. Så banket de på døren min, og kom inn og fortalte det. Jeg hadde aldri sett pappa gråte før. Til slutt var det jeg som brøt stillheten og sa ‘vi skal klare det denne gangen også’. Det verste med å få blodkreft en gang til, var at jeg så altfor godt visste hva jeg skulle gjennom. Jeg visste at behandlingen varer i tre år. Jeg visste om cellegiften, at jeg skulle miste håret og at parykken klør. Jeg visste om steroidene, som gjorde meg så vanvittig sulten. Jeg visste om sårene jeg fikk i munnen, som gjorde det nesten umulig å spise. Jeg visste at jeg måtte bo på sykehuset i perioder og at jeg ikke fikk gå på skolen. Og jeg visste at jeg kom til få nye venner på sykehuset – og at noen av dem kom til å dø. Men denne gangen var jeg tenåring i tillegg. Det er i de årene du skal frigjøre deg fra foreldrene dine. Henge med venner og teste grenser. Det er ikke gøy å være 13 år og så syk at moren din må hjelpe deg på do. Eller så svak at du må bæres opp trappen hjemme av faren din. Ikke kunne stenge seg inn på jenterommet, aldri få være i fred. På sykehuset styrer du ingenting selv, du må bare følge et regime. Du lærer deg å si ja, for hvis du sier nei, så dør du. Men det gikk bra, denne gangen også. Jeg husker ikke den dagen jeg fikk beskjed om at jeg endelig var frisk. Men jeg vet at vi ikke våget å planlegge feiringen.»
Hannah Dokken (32)
Gift med Erlend
Bor på Nerøygarden i Sel kommune
Gårdsdrift: kjøttproduksjon storfe (dølafe) og gressproduksjon
Intervjuet ble gjort i 2019