Her kan du administrere dine samtykker for bruk av cookies/ informasjonskapsler på matprat.no

Følgende cookies brukes på MatPrat

Her finner du teknisk beskrivelse av de ulike typene data vi samler og bruker.

Hopp til hovedinnhold
matprat logo
Inga Julie Johnsdatter Sara

Den hjemmekjære

Inga Julie Johnsdatter Sara (21) 
Jergul utenfor Karasjok, flytter til kysten i sommerhalvåret 
Distrikt: Skuothanjárgga siida 
Singel 
 
«Da jeg begynte på videregående kunne jeg endelig flytte fra Jergul. Den vesle bygda jeg kommer fra. Jeg mislikte å bo der da jeg var barn. Jeg hadde fire søsken og innbyggertallet er vel rundt tjue? Tjue mennesker, altså. Vi var ute hele tiden, kjørte scooter, gikk på ski, hadde akekonkurranser og det var nok ganske idyllisk. Likevel, jeg mislikte det og skulle ønske vi bodde i Karasjok som lå fire mil unna. Da kunne jeg lekt med venner og gått på butikken uten å planlegge. Og ikke minst: Hatt kortere skolevei.  

Jeg flytta så kjapt jeg kunne, kjørte to timer til Alta hvor jeg fikk bo hos tanta mi mens jeg gikk på videregående. Det hadde ikke engang gått en uke før jeg kjente det. Jeg måtte hjem. Det var en stor overraskelse! Hjemlengselen var så enorm at den nulla ut alt jeg eventuelt måtte ha følt av skuffelse over at Alta ikke var det jeg hadde drømt om.  Det eneste jeg ville, var hjem. Så jeg dro hjem hver eneste helg, og kjente det med en gang jeg satte meg i bilen fredag ettermiddag: En stor lettelse. Endelig kunne jeg dra! Søndag morgen var det motsatt. Jeg våknet og tenkte «å nei, i dag må jeg tilbake!» 

Etter videregående dro jeg i militæret, og det var like ille. Det hjalp visst ikke å være masse utendørs heller, jeg måtte hjem-ut! Det var helt forferdelig, en slags lammende følelse av at nå sløser jeg tid. Jeg burde ikke være her. Jeg savna flokken og selvsagt familien også, men de kan du jo ringe og prate med. Du kan ikke ringe til et reinsdyr.   

Mamma sa alltid sånn «du vil forstå hvor bra det er her i Jergul når du blir eldre». Sånne cheesy greier som alle sier. Vel. Hun hadde jo rett.  Nå har jeg lyst på et hus hjemme i Jergul, gjerne ved siden av mamma og pappa. Fremdeles savner jeg treningssenter og sånt, men det er her jeg må være. Det er deilig å kjenne at man har noe å leve for. Meninga med livet mitt er fjellet og dyra, ganske enkelt. Dersom jeg en gang møter en mann ville det jo være litt trangsynt å si at han må bo i Jergul, så jeg kommer ikke til å stille det som et krav. Karasjok kan også gå an. Kanskje.» 

 

Tekst: Anne Gunn Halvorsen  
Foto: Andrea Gjestvang 

 

Kommentarer

Ingen har kommentert enda. Bli den første!

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.

    version:11.21.1.9668, server:MP-PRD-WEB12 25.06.2024 00:09:16