Dyrevelferd for norsk storfe

Nesten tre av fem mener at dyrevelferden for husdyr i norsk landbruk er bra, men hva er dyrevelferd? Dyrevelferd handler om at hvert enkelt dyr får leve godt, trives og ha det bra, både fysisk og psykisk. For å sikre god velferd er det blant annet viktig med kunnskaper om artens biologi og atferdsbehov.

Biologi og naturlig atferd hos storfe

Storfe er planteetere og drøvtyggere. Det vil si at de har fire ulike mager. Vomma er den største magen, og fungerer som et fermenteringskammer som bryter ned cellulosen i fôret slik at dyra kan ete og fordøye plantemateriale. Normalt bruker storfeet 6-7 timer på drøvtygging per dag. Når de tygger drøv, blir dyra døsige og har redusert våkenhet.

Storfe er byttedyr, noe som betyr at de er naturlig observante i den hensikt å identifisere og flykte fra eventuelle farer. De har øynene plassert på hver side av hodet, noe som gir dem en 330-graders panoramautsikt på hver side. Storfe har også god hørsel, noe som hjelper dem å identifisere mulige trusler.  

Fra naturens side lever storfe i flokker på 13-32 dyr som består av kyr og kalver. Oksene danner separate grupper. De har stor grad av synkron atferd og et sosialt system som bygger på både rangordning, individuelle preferanser og dannelsen av «vennepar».

Foto: Shutterstock

Pelsstell som å slikke og pusse hverandre er vanlig positiv sosial atferd hos storfe og har trolig den hensikten å holde flokken samlet og skape harmoni. Storfe kommuniserer hovedsakelig med kroppsspråk, fysisk kontakt og lukt, men også ved å lage lyder.

Som flokkdyr vil storfe vise klare tegn på stress med blant annet økt hjertefrekvens og rauting hvis de isoleres. Og forskning har funnet at det hvite i øynene blir mer synlig når storfe er utsatt for stress. Det er vanlig at mor og døtre beholder tette bånd hele livet. I storfe-flokken er alder, horn, størrelse og personlighet bestemmende for det enkelte dyrs rang.

Når storfe skal håndteres, for eksempel ved medisinsk behandling eller når dyra skal transporteres er det viktig å ta hensyn til at de har dårlig dybdesynsoppfatning og at de er sosiale flokkdyr . Flokken følger som oftest lederen, så hvis den som går først har oppfattet et område som trygt, er sjansen stor for at den som går bak vil følge på uten å nøle så mye. Da øynenes plassering gir dem en blindsone rett bak dyret så er det aldri lurt å nærme seg ei ku rett bakfra.

Storfe har god hukommelse og kan gjenkjenne opp til 70 andre storfe. Når kyr har tilstrekkelig plass ligger de som regel 2-3 meter fra hverandre, mens det er vanlig med avstand på 4-10 meter når de beiter.

Under seminaturlige forhold ligger ei ku opptil 10-12 timer per døgn. Med seminaturlige forhold menes at dyra holdes under forhold som delvis ligner slik arten levde i vill tilstand.  Storfe eter på dagtid, men er mest aktive om morgenen og kvelden og kan beite i opptil 9 timer per døgn. De bruker også mye tid på å bevege seg fra sted til sted og kan gå flere kilometer på en dag.

Når dyra er inne spiser de omtrent på samme måten som når de beiter, men i fjøset kan det oppstå konkurranse om fôret. Innendørs ligger de også og hviler mer, siden de får maten servert og ikke trenger å bevege seg for å finne den.  

Hva er dyrevelferd?

Begrepet dyrevelferd tar utgangspunkt i hvert enkelt dyr, det miljøet det lever i og hvordan det trives og har det både fysisk og psykisk. Målet bør være både å minimere smerte, sykdom og skader samt stress, frykt og annet mentalt ubehag for dyra på gården. Samtidig er det også viktig at dyr gis mulighet for naturlig atferd og livsutfoldelse slik at dyra får opplevelser som gir dem glede, tilfredshet og positiv forventning. For å gi dyr god velferd er det viktig å ta hensyn til deres naturlige atferd og behov.

Innendørs hold - båsfjøs og løsdriftsfjøs

I Norge holdes storfe både for kombinert melke- og kjøttproduksjon og for kun kjøttproduksjon. På gårder med melkeproduksjon holdes dyra inne i enten båsfjøs eller løsdrift.

Storfe som kun benyttes til kjøttproduksjon er kjøttferaser som oftest er mer hardføre og kan være ute store deler av året med tilgang til leskur med tørr og myk liggeplass med halm. Men også kjøttfe holdes inne om vinteren i enten båsfjøs eller løsdriftsfjøs.

Les mer: Hvordan lever norske kyr

Les mer: Storferaser i Norge

Opprinnelig har melkekyr blitt holdt i båsfjøs. I slike fjøs står de voksne kyrne bundet ved siden av hverandre, i åpne båser med fôrbrettet foran og med en gjødselrenne med rist bak. 

Denne oppstallingsformen gir dyra begrensede muligheter til å bevege seg, til å utøve normal sosial atferd og kroppspleie og til å velge andre kyr de vil ha kontakt med. I tillegg gir regelverket anledning til å benytte en strømførende innretning (kutrener) plassert over ryggen til melkekua som fører til at hun får støt når hun krummer ryggen for å gjøre fra seg.

Hensikten er å lære kua at hun skal rygge når hun skal gjøre fra seg, slik at urin og avføring slippes bak båsen for å lette renholdet i båsene. Bruk av kutrener i båsfjøs begrenser imidlertid naturlig atferd ytterligere og utgjør ifølge forskning en betydelig stressfaktor for kua.

Ifølge Rådet for Dyreetikk påvirker elektrisk støt fra kutreneren kuas atferd ved at hun bruker lengre tid på å legge seg og utfører mindre kroppspleie. I tillegg uttaler rådet at  risikoen øker for at kua tråkker på sine egne spener slik at de blir skadet. 

Kyr i båsfjøs.Foto: Rasmus Lang-Ree

I løsdrift går kyrne løse. Det skal være åpne liggebåser til alle og gangarealer bak spiseplassene (grovfôrbrettet), vannkar, kraftfôrautomater og en egen plass for meøking av kyrne.

I mange fjøs er det nå tatt i bruk melke-roboter som kyrne kan gå inn i for å bli melka samtidig som de får kraftfôret sitt. Mange installerer også roterende børster som bidrar til å fremme trivsel, øke blodsirkulasjonen og bedre hygiene hos dyra. Denne driftsformen gir dyra mulighet for fri bevegelse og mer naturlig atferd enn båsfjøs.

Ifølge Mattilsynet gir løsdrift dyra bedre kondisjon og bevegelsesevne, bedre helse og fruktbarhet, og bedre trivsel.

Kyr i løsdrift med roterende børste. Foto: Anne Berit Grasbakken

I 2004 ble det bestemt at storfe skal holdes i løsdrift, men fjøs bygget før 2004 kan brukes frem til 2034. Nyste statistikk fra Landbrukstelling (2020) viser at 64 prosent av alle melkekyr og 67 prosent av alle ammekyr i Norge holdes i løsdrift.

Kyr i løsdrift med liggebåser med gummimatter og strø: Foto: Anne Berit Grasbakken

Løsdrift gir mange velferdsfordeler for kyrne. I etablerte flokker er det ikke mange sammenstøt og dyra benytter for det meste passive signaler. Men ei ku med høyere sosial rang kan dominere ranglave kyr og hindre dem i å få tilgang til goder. Det er derfor viktig at løsdriftsfjøs bygges med en planløsning som fremmer dyreflyt ved at gangarealene er tilstrekkelig brede til at dyr kan passere hverandre med god margin og å unngå blindgater.

En slik utforming av fjøset vil gi dyr med lav rang mulighet til å vike unna og dermed redusere risikoen for aggresjon, skader og frykt. Det er også viktig med tilstrekkelig antall spiseplasser og drikkekar for å redusere risikoen for konkurranse om fôr og vann. Når nye individer introduseres til flokken kan det oppstå aggressive konfrontasjoner. For å unngå slike situasjoner bør nye kyr plasseres i egne introduksjonsavdelinger. 

Velværeavdeling i løsdriftsfjøs. Foto: Anne Berit Grasbakken

En norsk studie fant at kyr i løsdriftsfjøs hadde bedre fruktbarhet, mindre forekomst av skader på spener og lavere forekomst av diverse andre lidelser enn kyr i båsfjøs. Denne trenden var spesielt uttalt i større besetninger der forekomsten av jurbetennelse og alle andre sykdommer var enda lavere enn i mindre besetninger.

Ved overgang fra båsfjøs til løsdrift har man imidlertid sett en økning i antall storfe med klauvproblemer. Mulige årsaker til dette er egenskaper ved underlaget i gangarealet og at det kan være mer utfordrende å holde gangarealet i et løsdriftsfjøs tørt og rent. I tillegg kan det ved løsdrift være økt smittepress og økt sosialt stress i flokken og det vil være negativt hvis  innredningen ikke er konstruert best mulig. Uavhengig av type fjøs anbefales det at alle kyr kontrolleres av klauvskjærer 1-2 ganger i året for å minimere risikoen for klauvsykdom. 

Ku i løsdriftsfjøs med myk liggeplass. Foto Anne Berit Grasbakken

Liggeplass

God utforming av liggeplassen har stor betydning for dyrevelferden hos storfe. Det er viktig med stor nok plass og mykt underlag. Dette gir lengre liggetid og gir dyra mulighet for å legge seg og reise seg på naturlig måte. I tillegg er kort ståtid utenom fôropptak, at de ligger samtidig (synkront) og har flere liggeperioder i døgnet regnet som gode velferdsindikatorer. 

I regelverket er det krav om at alle storfe skal ha tilgang til en liggeplass som er «bekvem, tørr, ren og trekkfri». 

Ku og kalv

I Norge er cirka en tredjedel av alle kyr ammekyr. De er av kjøttferaser, og kalven går sammen med mora til de er rundt 6 måneder gamle. I melkeproduksjon er det derimot vanlig praksis å skille kalven fra mora rett etter fødselen. I økologisk produksjon er det krav om at kalven skal få die i minst tre dager etter fødselen.

Argumentene som har blitt brukt for at kalven skilles fra kua og holdes i enkeltboks den første tida etter fødsel er redusert smittepress og for å ha bedre kontroll på hvor mye melk kalven får i seg. I tillegg er redusert melkeleveranse ved diing og dermed redusert lønnsomhet for bonden et annet argument.

Ku og kalv sammen på beite

Driftsoppleggene der ku og kalv skilles enten umiddelbart eller få dager etter fødselen er ikke ideelt sett i forhold til dyras naturlige atferdsbehov. Og den økte oppmerksomheten  på dyrevelferd har medført økende interesse for driftsopplegg der kalven får være sammen med mora, samtidig som kua melkes på vanlig måte. Både når det gjelder helse og velferd er det mange fordeler med å ha ku og kalv sammen over lengre tid. Forholdet mellom mor og avkom er komplekst også hos storfe, og forskning viser at det dreier seg om langt mer enn ernæring.

Hos kalver som ikke får die er det ikke uvanlig med unormal sugeatferd, at de suger på hverandre og innredningen etc. Dette gjør ikke kalver som får gå sammen med mora og die. Forskning viser at ku og kalv sammen gir bedre helse for begge parter. Kyrne har bedre jurhelse og mindre risiko for å få jurbetennelse, og kalvene har mindre risiko for å få diaré. 

Kalvene som får gå med mor, får også bedre tilvekst og er mer hardføre enn kalver som blir tatt fra mora tidlig. Å være sammen med mor er også positivt for sosialisering. Kalven lærer av mora, får bedre sosiale ferdigheter og blir mindre redd for ukjente situasjoner eller individer. 

Dagens kyr produserer også langt mer melk enn kalven har behov for. Og enkelte studier indikerer at når en ser på melkeleveransen fra besetningen som helhet over tid, vil denne imidlertid øke. Begrunnelsen for dette er at kvigekalver som har fått gå med mor og die produserer mer melk når de selv får kalv sammenlignet med de som blir tatt fra mor raskt. Slik vil de gi mer tilbake enn de tar som unge kalver.

Samværet er imidlertid ikke uten utfordringer, spesielt når kalven skal tas fra mor etter en periode sammen. De seneste årene er det gjennomført en del forskning på dette der det er funnet fram til metoder for avvenning som medfører mindre stressrespons hos ku og kalv.

For å «barnesikre» fjøset er det også viktig å finne praktiske, funksjonelle løsninger som gjør at kalver kan være sammen med mora selv når hun er i en vanlig melkeproduksjonsbesetning. Du kan lese mer om dette her: NMBU, NORSØK og Veterinærinstituttet.

Ifølge Tine praktiserer i underkant av tre prosent av deres gårder samvær mellom ku og kalv, og over 15 prosent har enten planer eller ønsker om å starte med dette.

Kalver i enkeltbokser. Foto: Kristian Ellingsen-Dalskau

Når den nyfødte kalven tas fra mor er det vanligst praksis at den holdes i enkeltboks (se bilde).  Regelverket tillater å holde nyfødte kalver i enkeltboks i opptil åtte uker, men det er vanligst å flytte kalven til en binge sammen med andre kalver etter cirka 2 uker. Forskriften krever også at kalver skal ha «tørr og trekkfri oppholdsplass og myk liggeplass med tett og varme-isolerende gulv» og at kalven skal kunne se og ha mulighet for fysisk kontakt med andre kalver når de står oppreist.

Sosial oppstalling av kalver. Foto: Kristian Ellingsen-Dalskau

Kontakt med andre kalver er viktig. Forskning har funnet mange positive effekter av at kalver får være sammen tidlig i livet. Sosial oppstalling der flere kalver er sammen i binger med større plass gir mulighet for mer bevegelse og naturlig sosial atferd som å leke, pleie hverandre og å hvile sammen. Forskning viser at sosialt oppstallede kalver lærer lettere og mestrer nye situasjoner bedre ved at de er mer fleksible og har evne til å tilpasse atferden sin som respons på endringer i miljøet. Felles oppstalling av kalver tidlig er også funnet å gi bedre fôropptak og tilvekst samt at det kan lette avvenning fra melkefôring.

Kyr på utmarksbeite i Sør-Fron. Foto: Yngve Rekdal/NIBIO

Mosjon, beite og utendørs hold

For storfe som er sosiale flokk- og beitedyr er det blant annet viktig å tilbringe tid ute på jorder eller utmark sammen med andre storfe. På beite får de mulighet til å utøve naturlig atferd som fri bevegelse, naturlig og synkronisert flokkatferd, naturlig kroppspleie, velge mellom nærhet og avstand til de andre i flokken, naturlig beiting, hvile, legge og reise seg-bevegelser og lek.

Økt bevegelse fremmer robusthet, og beite kan også gi bedre klauvhelse som en følge av tørrere, reinere og mjukere underlag. Mer bevegelse er også positivt for fordøyelsen. Siden det er større avstand mellom dyra og ubegrenset tilgang på frisk luft reduseres også det generelle smittepresset. Mer plass gir også dyra mulighet for å gruppere seg etter rangorden, noe som reduserer negative interaksjoner og gir bedre trivsel.

Studier viser at kyr som er ute er mer aktive, viser mer sosial atferd, er mer nysgjerrige og viser mer positiv og lekende adferd som hopping, løping og risting på hodet.

Forskning viser også at de aller fleste melkekyr benytter seg av uteareal dersom de har tilgang til det. Utforming, vær og tilgang på ressurser utendørs påvirker kun hvor lenge kyrne oppholder seg utendørs og antallet kyr som til enhver tid er ute.

I Norge er det et minstekrav at storfe skal gis mulighet for fri bevegelse og mosjon i minimum 8 uker i løpet av sommerhalvåret. Fra 1. januar 2024 skal storfe i båsfjøs sikres tilgang til beite i minimum 16 uker. Hvis naturgitte fohold ikke ligger tilrette for så lang beitetid, kan denne reduseres med inntil 4 uker. I tillegg presiseres det i forskriften at dyra også skal sikres mulighet til regelmessig mosjon og fro bevegelse resten av året.

Regelverket har også et unntak for fjøs uten tilgang til egnet beite og som er bygget før 2014. Her kan luftegård eller annet utendørs område som gir mulighet for fri bevegelse og mosjon erstatte beite.

I dyrevelferdsprogrammet for storfe som hele den norske storfenæringa står bak, registreres «utvidet beiteperiode» som ekstra dyrevelferdstiltak, og til nå er dette registrert i 63 prosent av besetningene der det er gjennomført besøk. 

Regelverkskravet om fri bevegelse og mosjon gjelder imidlertid ikke for hanndyr over 6 måneder på grunn av hanndyrloven, som er en del av regelverket for husdyrhold i Norge. Denne loven setter begrensninger for muligheten til å slippe hanndyr på beite, både for å beskytte dyrene og for å forhindre fare for mennesker som er ute på tur. 

Forbudet gjelder imidlertid ikke beite eller annet uteområdet der oksene blir holdt for seg selv eller sammen med kyr i samme dyrehold dersom det påsees at området er forsvarlig inngjerdet eller dyra er under forsvarlig tilsyn. På bakgrunn av denne loven holdes de fleste okser som er født på vinteren stort sett innendørs til de skal slaktes. 

Okser oppstallet i binger. Foto: Solveig Goplen

I  regelverket for økologisk drift er det imidlertid et krav om at også okser over seks måneder skal ha tilgang til utearealer. Det skal enten være fri tilgang til luftegård hele året, eller beite i sommerhalvåret og løsdrift inne i vinterhalvåret.

Av utearealer er beite det alternativet som gir størst velferdsfordel gjennom større mulighet for naturlig atferd. Men for okser som kan utgjøre en fare for mennesker, kan luftegård allikevel være et godt velferdstiltak som alternativ til beite. Da får de frisk luft og økt mulighet for mer bevegelse og naturlig atferd.

Okser i luftegård. Foto: Juni Rosann E. Johanssen

Et alternativ til å fôre opp intakte okser er kastrering. Disse dyra kan da både slippes på beite både på innmark og i utmark, noe som gir mulighet for naturlig atferd og god dyrevelferd.  

I dyrevelferdsprogrammet for storfe registreres ekstra tiltak for å bedre dyrevelferden i besetningen ut over regelverket. Til nå er tiltaket «okser på beite» registret i 11 prosent av besetningene. Av disse er 23 prosent melkekubesetninger og 77 prosent ammeku/ oppfôringsbesetninger.    

Okse på innmarksbeite. Foto Ann-Mari Bjering Strand

Selv om mosjon og beite gir mange velferdsfordeler med et mer naturlig liv er det også en del utfordringer som må tas hensyn til. Ugunstige værforhold og gjørmete utearealer vil påvirke dyra negativt. Det er viktig at underlaget både på beite og i luftegård holdes tørt og rent og at det gjøres tiltak for å hindre at det blir glatt i vinterhalvåret. Det er viktig med tilstrekkelig og frostfri vanntilgang med tilfredsstillende kvalitet.

Om sommeren kan varmestress være et problem, og tilgang til skygge er viktig. Ute er dyra også mer utsatt for insekter og parasittangrep som kan redusere velferden.
Storfe er imidlertid hardføre og tåler relativt godt kulde, så lenge det er oppholdsvær og lite vind. Selv ved mange kuldegrader går storfe ut hvis de har muligheter for det. Men godt hold og fôring samt at de har et sted å gå inn er viktig både vinterstid og sommertid.   

Østlands rødkolle ute om vinteren. Foto: Ann-Mari Bjering Strand

Driftsformer der storfe holdes ute hele året med tilgang til enklere oppholdsrom som leskur er vanligst for kjøttfe/ ammeku. Dette er bra for dyra, men setter store krav til dyreholderen. Det er viktig at dyra er av en rase som er egnet for å leve ute, beiteområdet må gi godt næringsgrunnlag og nok tilgang til vann og fôringsplassene må være tilpasset dyras behov. Det er også viktig med hyppig tilsyn både av hele flokken, hvert enkelt individ og at dyra er tamme slik at de kan håndteres og gis behandling når dette er nødvendig.   

God helse blant storfe

God helse er en viktig forutsetning for god dyrevelferd. Helsetilstanden til norsk storfe er generelt god. Dette er et resultat av langvarig og målrettet arbeid av næringen, veterinærer og myndighetene. Flere av de alvorlige smittsomme sykdommene som ofte forekommer blant storfe i mange andre land er utryddet eller aldri blitt påvist i Norge, men noen påvises sporadisk.

Andre sykdommer kan imidlertid ha stor betydning. De vanligste infeksjonssykdommene hos storfe er jurbetennelse (mastitt), luftveisinfeksjoner og mage- og tarminfeksjoner. Hyppigst forekommende blant andre sykdommer er reproduksjonsproblemer, melkefeber og klauvlidelser.  

For å opprettholde den gode helsetilstanden er det blant annet viktig med et godt smittevern og god sporing av dyr på individnivå.

Friske dyr betyr også mindre bruk av antibiotika. Forebyggende helsearbeid, sykdomsbekjempelse, avl og god dyrevelferd har resultert i at bruken av antibiotika i norsk storfeproduksjon er den laveste i Europa. Av all antibiotika som brukes i Norge er det kun 10 prosent som brukes til dyr, resten gis til mennesker. Den lave bruken av antibiotika gir også en lav forekomst av antibiotika-resistente bakterier i husdyrbestanden vår.

Les mer: Lavt antibiotikabruk i norsk husdyrhold

Dyrevelferdsprogram for storfe

Dyrevelferdsprogrammet for storfe startet opp januar 2022. Det er hele den norske storfenæringa som står bak. Animalia er ansvarlig for utvikling og oppdatering av programmet. Alle besetninger med minimum 10 storfe er inkludert i programmet, og brudd på retningslinjene medfører trekk i levering av kjøtt og melk. Formålet med dyrevelferds-programmet er å sikre etterlevelse av offentlig regelverk og en kontinuerlig forbedring av velferden hos norske storfe.  

Kravene for å delta i dyrevelferdsprogrammet er blant annet:

• Veterinærbesøk minimum hver 16. måned der hele besetningen gjennomgås og bonden får veiledning på områder med forbedringspotensial, utover regelverkskravene.
• Godkjent Kvalitetssystem i Landbruket (KSL-standard) for storfehold herunder gjennomføre årlig egenrevisjon og eksternrevisjon hvert 3. år.
• Arbeide systematisk for å bedre dyrevelferden i besetningen sin. Dette betyr blant annet å rette på eventuelle avvik påvist ved veterinær-besøket og/eller KSL-revisjon og dokumentering av dette innen angitt frist samt oppfølging av anbefalinger fra veterinær og/eller KSL-rådgiver.

I dyrevelferdsprogrammet registreres det også ekstra tiltak bonden gjennomfører utover kravene i offentlig regelverk. I 85 prosent av besetningene som har hatt veterinærbesøk til nå er det gjort ekstra tiltak for å bedre dyrevelferden. De vanligste tiltakene er utvidet beiteperiode, bruk av kløbørster, sosial oppstalling av kalv og tilrettelegging av samvær mellom ku og kalv.