Hvordan lever norske kyr?

Storfeproduksjon gir oss både melk og kjøtt. Det er omkring 220 000 melkekyr og 90 000 ammekyr fordelt på gårdene rundt om i landet vårt. Storfe tilbringer livet i fjøset og på beite. Her kan du lære mer om hvordan norske kyr lever.

Storfe er samlebetegnelsen for kalv, ku og okse. Kvige er et hunndyr som ikke har hatt kalv, mens ei ku er et voksent hunndyr som har hatt kalv. Vi sier kalv frem til de er rundt ett år gamle. Etter det kalles hannen for okse og hunnen for kvige. 

Løsdrift og båsdrift

I Norge i dag holdes storfe i både løsdrift og i båsdrift. I et løsdriftsfjøs er det liggebåser til alle kyr, gangareal foran spiseplassene (grovfôrbrettet), kraftfôrautomater, og en egen plass for melking for melkekyrne. I tillegg er det gjerne plassert ut børster slik at kyrne får kroppspleie. I båsfjøs står dyra i hver sin bås på tett gulv med strø foran fôrbrettet, og en gjødselrenne med rist bak.

Storfe spiser for det meste grovfôr, både gjennom beiting på inn- og utmark. Eksempler på grovfôr er gress og løv. Grovfôr finnes også i konservert form, som høy og halm. Grovfôret som husdyra spiser er stort sett 100% norsk.

Korn er hovedbestanddelen i kraftfôret. I tillegg inneholder kraftfôret proteinrike planter som soya og raps, samt litt fett, vitaminer og mineraler. Kraftfôret som husdyra får er skreddersydd til å dekke dyras næringsbehov. Les mer om hva storfe spiser. 

Løsdriftsfjøs gir kyrne plass til fri bevegelse, strø på gulv og gode liggeplasser. Båsfjøs gir kyrne begrensede muligheter til å bevege seg og velge andre kyr de vil ha kontakt med. I 2004 ble det bestemt at storfe skal holdes i løsdrift, men at fjøs bygget før 2004 kan brukes frem til 2034. Grunnen til at omleggingsperioden går over flere år, er at det er ressurskrevende og kostbart å legge om både drift og fjøs. Samtidig stimuleres det til å legge om så fort som mulig. I dag har rundt 50% av bøndene løsdrift.

De fleste norske kyr er inne i fjøset vinterhalvåret. På sommeren er de fleste kyr ute.

Beite

Storfe er drøvtyggere. Det betyr at de kan utnytte gress som mat. I Norge har vi store gressarealer som vi ved hjelp av storfe, og andre drøvtyggere, får brukt til matproduksjon. En stor del av fôret til storfe består derfor av gress som de spiser på beite. Det er et krav at storfe i løsdrift skal være på beite minst 8 uker i løpet av sommerhalvåret, mens storfe i båsfjøs skal være på beite i minimum 16 uker. De fleste er ute i en lengre periode enn minimumskravet. Ettersom storfe er sosiale og lever i flokk, gjerne på 20-30 dyr, er kravene for beite viktig for dyrevelferden

Utmarksbeite er naturlig vegetasjon, fjellterreng og skog som ikke blir gjødslet eller dyrket opp (kultivert). 45% av Norges totale areal er utmark som egner seg godt som beite. Utmarka er derfor en viktig fôrressurs for drøvtyggere som sau, geit og ku. 

Innmarksbeite er områder på ikke-dyrket mark. Kun 3% av det totale landarealet i Norge er dyrkbar mark, og av dette er bare 1/3 egnet til produksjon av korn, belgvekster, frukt og grønt. Resten, 2/3, er best egnet til å dyrke gress, og blir dermed brukt som innmarksbeite og til høsting av gress slik at dyra får dette som mat også etter beitesesongen er over.

Melkeproduksjon

De 220 000 melkekyrne i Norge er fordelt på ca. 7 900 gårder. Hver gruppe med kyr blir ofte referert til som besetninger. De fleste bønder har en besetning som består av 20 til 80 dyr.

I Norge er om lag 95% av melkeproduksjonen basert på kombikua Norsk Rødt Fe (NRF). NRF kalles en kombiku fordi den bidrar med melk gjennom levetiden og med kjøtt etter slakting. Her til lands er dermed produksjon av melk integrert i kjøttproduksjonen, i motsetning til mange andre land. En av fordelene med kombikua er at kua både gir oss melk og kjøtt, og at klimagassutslippet per kilo mat blir lavere enn for kyr som bare produserer en av delene.

Livet til melkekua

Når kalven blir født, går den gjerne sammen med moren sin i 0-3 dager før de skilles fra hverandre. Stress ved adskillelse øker med tiden de er sammen, og dette er en av grunnene til at de skilles så kort etter kalvingen. I tillegg skilles kalven og kua tidlig for å unngå at kua ikke vil slippe melken, noe som ofte skjer dersom kalven er i nærheten.

Kalven blir satt i en individuell bås der den blir fôret med råmelk. Regelverket for husdyrhold i Norge tillater maks 8 uker i individuell bås, men de aller fleste kalver tilbringer bare rundt 1-7 dager alene i den individuelle båsen der de fores med råmelk før de plasseres i en større bås sammen med andre kalver på samme alder. Her skal de ha det tørt og trekkfritt, med myke liggeplasser med tett, varmeisolerende gulv og rikelig med strø. Her får de også tilpassede mengder kraftfôr, i tillegg til fri tilgang på melk og grovfôr.

Hunnkalvene går i grupper med jevnaldrende kalv til de er rundt syv uker gamle. Deretter settes de i binger med liggeplattform, eller ut på sommerbeite om årstiden tillater det. Når kalvene, som nå har blitt kviger, er rundt 15 måneder gamle blir de enten naturlig paret med en okse eller kunstig inseminert. Kunstig inseminering er vanligst. Deretter går kvigene drektige (gravide) i ni måneder. Rundt én måned før de skal kalve (føde), blir de drektige kvigene hentet inn fra beite og plassert i løsdrift sammen med andre kyr som også skal kalve. Kviga kalver når den er rundt 24 måneder gammel. Deretter får kua hvile en periode før den insemineres på nytt. Vi sier gjerne at kua settes tørr (sines) i denne perioden. Denne sirkelen med inseminering, sommerbeite, fjøs og kalving gjentar seg fra én til åtte ganger, avhengig av kuas helsetilstand og alder. Deretter sendes kua til slakt.

Hannkalver blir som oftest solgt videre til en bonde med egen spedkalvavdeling. Hannkalvene (senere oksene) transporteres direkte dit etter dagene i den individuelle båsen der de fores med råmelk i dagene etter at de har blitt skilt fra moren. I spekalvavdelingen blir de satt i binger med både spaltet og tett gulv. 

I regelverket for husdyrhold i Norge er det en lov kalt Hanndyrloven, som gjelder fra kalven er seks måneder. Hanndyrloven setter begrensninger for retten til å slippe hanndyr på beite, for at de ikke skal pare seg med kyrne. Det betyr at hanner som er født på vinteren stor sett tilbringer hele livet innendørs. Når oksen er 16 måneder gammel og veier 650-750kg, sendes den til slakt.

   

Melkekurva (laktasjonskurva)

   

Kjøttproduksjon

De 90 000 ammekyrene i Norge er fordelt på rundt 5400 gårder rundt om i landet. Avhengig av rase kan kjøttfe, eller storfe som bare produserer kjøtt, gå ute store deler av året så lenge de har tilgang på leskur med tørr liggeplass og halm. Her spiser de grovfôr, som i hovedsak består av gress, i tillegg til en liten andel kraftfôr (5-12%).

Livet til kjøttfe

Kjøttfe er basert på ammekuproduksjon. Det vil si at man har ammekyr som får kalv(er) som avvennes fra melk relativt fort. Kalven eller kalvene går med moren gjennom hele beitesesongen, og avvennes om høsten. Ammekyr produserer bare melken som kalven trenger, i motsetning til melkekyr som produserer mye mer. Ammekyr får én kalv per år. Kalving foregår i hovedsak på våren og sommeren, og kalvene følger kyrne på beite.

Kviger insemineres eller pares når de er rundt ett år, eller slaktes dersom det ikke er behov for flere kyr. Når oksekalver er over seks måneder blir de tatt med inn i fjøset, i henhold til Hanndyrloven. Her har de enten hver sin bås (båsdrift) eller går fritt rundt (løsdrift). Storfeoksen spiser en andel kraftfôr (ca. 43%) og grovfôr, og lever i fjøset frem til ønsket slaktevekt. 

Hvilke kuraser finnes i Norge?


Storfehelse

Helsetilstanden til norsk storfe er svært god. Flere av de smittsomme sykdommene som forekommer blant storfe i mange andre land er utryddet i Norge.

Bruk av antibiotika – lavest i Europa

Friske dyr betyr mindre bruk av antibiotika. Forebyggende helsearbeid, sykdomsbekjempelse, avl og god dyrevelferd har resultert i at bruken av antibiotika i norsk storfeproduksjon er lavest i Europa. Dette gjør at vår storfeproduksjon også har lav forekomst av antibiotikaresistente bakterier. Likevel kan storfe, som alle andre dyr, bli syke av bakterier i miljøet. 

Bruk av antibiotika til matproduserende dyr i 29 europeiske land, samt New Zealand og Australia i 2014 (Animalia, 2017).

Hvilke sykdommer er vanligst blant storfe?

Den vanligste sykdommen hos kyr er jurbetennelse, eller mastitt. Jurbetennelse er ofte forårsaket bakterier, sopp eller virus, men kan også komme som følge av en skade i kombinasjon med infeksjon med bakterier. Jurbetennelse forekommer oftere på melkeku enn på ammeku, og oppstår av at bakterier kommer seg inn i spenekanalen. Forekomsten av klinisk mastitt per 100 storfe ligger på rundt 15 tilfeller per år, som er lavt sammenliknet med forekomsten i andre land.

Storfe kan også få sykdommer som melkefeber og ketose, men det forkommer i liten grad og forekomsten er vesentlig redusert de siste årene. Dette er sykdommer som gjerne kommer av høy produksjon samtidig som fôringen ikke er tilstrekkelig.

Klovsykdommen digital dermatitt er en viktig årsak til halthet hos storfe. Denne sykdommen har svært liten forekomst i Norge sammenliknet med de fleste europeiske land. Ved overgang fra båsfjøs, der kyrne har hver sin bås, til løsdrift, der kyrne går fritt rundt, opplevde man en økning i antall storfe med klovproblemer. Det er hovedsakelig fordi liggeplasser med matter i båsfjøset gir mindre slitasje enn oppstalling på betong i løsdriftsfjøs. Voksne kyr som holdes i løsdrift, bør derfor kontrolleres av klovskjærer én til to ganger i året for å minimere sjansen for klovsykdom. Halthet reduserer kyrnes livskvalitet og er derfor viktig å forebygge. Kalver kan få leddbetennelse, navlebetennelse og lungebetennelse på samme måte som lam og grisunger.

God dyrehelse er viktig for å oppnå god dyrevelferd

 

Sist oppdatert: 28. juni 2019.

Referanser
 

Kommentarer

    Se alle kommentarer...

    Pga ferie er kommentarfeltet stengt i juli.