Hvordan lever norske kyr?

Storfehold i Norge

Vi har i underkant av 12 000 storfebesetninger i landet hvorav 6268 har melkekyr og 5 842 har ammekyr. Innlandet og Trøndelag er de fylkene som har flest jordbruksbedrifter med storfe. På flere av gårdene er besetningene små. Hva som regnes som små og store gårder her til lands er forskjellig fra internasjonal målestokk. De minste gårdene med melkeproduksjon har under fem kyr, og omlag 400 gårder har mindre enn 10 melkekyr. De fleste besetninger med ammekyr er små eller middels stor, og i underkant av  70 prosent av besetningene har færre enn 20 ammekyr. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse i 2021 var 30,9 melkekyr og 22,2 ammekyr. Den største melkekubesetningen i Norge har cirka 140 kyr.

I Norge har vi mange forskjellige storferaser. Noen raser er avlet spesielt for enten kjøttproduksjon eller melkeproduksjon, og noen er avlet for begge deler og kalles ofte for kombikyr.

De ulike rasene er forskjellige både når det gjelder størrelse, lynne, beiteutnytting, tilvekst, evne til fettavleiring, evne til å produsere melk og tid for når de blir klare for slakt.

Les mer: Storferaser i Norge

Hold av storfe er regulert av forskrift om hold av storfe, som stiller minimumskrav til blant annet oppstallingsformer, andre leveforhold som liggeplass og mosjon samt tilsyn og stell av dyra, og Mattilsynet har laget en veileder om denne forskriften. I tillegg har næringen satt i gang et dyrevelferdsprogram som omfatter alle storfebesetninger med 10 eller flere dyr.  

Dyrevelferd handler om at hvert enkelt dyr får leve godt, trives og ha det bra, både fysisk og psykisk. I artikkelen Dyrevelferd for norsk storfe kan du lese mer om hva som er viktig for at storfe skal ha det godt.  

Livet til melkekua

De fleste melkekyr i Norge er av rasen Norsk Rødt Fe (NRF). Denne kurasen kalles ofte for ei kombiku fordi hun bidrar med både melk og kjøtt. Dette medfører at klimagassutslippet per kilo mat blir lavere enn for kyr som bare produserer en av delene.

For at kua skal produsere melk må hun få kalv. I Norge blir de fleste kviger og kyr drektige ved at de insemineres. Storfe går drektige (gravide) i ni måneder og melkeproduksjonen starter i forbindelse med kalving. En sier da at kua er i laktasjon. Etter kalving kommer kua i brunst igjen, men det anbefales å vente til andre brunst etter kalving med å inseminere henne igjen. To måneder før neste kalving avsines kua.

Avsining vil si at melking nedtrappes gradvis før den avsluttes helt. Dermed får kua hvile i en periode før neste inseminering og kalving. Når kua så får en ny kalv starter melkeproduksjonen igjen.

Ei NRF-ku får i gjennomsnitt to til tre kalver før hun slaktes. De faktorene som bestemmer hvor lenge kua skal leve er blant annet helsetilstanden hennes, om hun eter godt, om hun blir drektig igjen etter kalving og ellers passer til driftsopplegget på gården. Gjennomsnittlig levealder for ei melkeku er cirka 4,5 år, men hun kan bli opptil 10-15 år gammel.

Kyr i båsfjøs.Foto: Rasmus Lang-Ree

Opprinnelig har melkekyr blitt holdt i båsfjøs. I slike fjøs står de voksne kyrne bundet ved siden av hverandre i hver sin bås med tett gulv, med fôrbrettet foran og med en gjødselrenne med rist bak.

For at kyrne ikke skal gjøre fra seg i båsen sin er det tillatt å benytte en strømførende innretning (kutrener) plassert over ryggen til melkekua som fører til at hun får støt når hun krummer ryggen for å gjøre fra seg. Dette bidrar til at både båsen og kyrne holder seg renere, bedrer melkehygienen og letter renholdet i fjøset. Bruk av kutrener i båsfjøs begrenser imidlertid naturlig atferd ytterligere og utgjør ifølge forskning en betydelig stressfaktor for kua.

Kyr i båsfjøs.Foto: Solveig Goplen

I løsdrift går kyrne løse. Det skal være åpne liggebåser til alle og gangarealer bak spiseplassene (grovfôrbrettet), vannkar og kraftfôrautomater. Mange installerer også roterende børster som bidrar til å fremme trivsel, øke blodsirkulasjonen og bedre hygiene hos dyra.

Kyr i løsdriftsfjøs med roterende børste. Foto: Anne Berit Grasbakken

I løsdriftsfjøs er det også en egen plass for melking av kyrne. I mange fjøs er det nå tatt i bruk melke-roboter som kyrne kan gå inn i for å bli melka samtidig som de får kraftfôret sitt. De første melke-robotene ble tatt i bruk i år 2000 og kalles automatisk melkesystem (AMS). Cirka halvparten av kyrne i Norge blir i dag melka med robot, og antall løsdriftsfjøs med AMS er over 1800.

AMS-fjøsene har også kamera, sensorer og grinder som registrerer dyras bevegelser. Slik overvåkes dyras helse og velferd ved at det registreres hvor mye de beveger seg og hvor i fjøset de oppholder seg. AMS-systemet kontrollerer også om dyra legger på seg eller blir tynnere. Melkeroboten gir bonden større fleksibilitet og får frigjort tid til andre arbeidsoppgaver.

Melkerobot. Foto: TINE/Einar Engdal

Båsfjøs gir kyrne begrensede muligheter til å bevege seg og til å velge andre kyr de vil ha kontakt med, i tillegg til at det er vanlig å benytte kutrener. I løsdrift går dyra løse med mulighet for mer naturlig atferd sammenlignet med båsfjøs.

Ifølge Mattilsynet gir løsdrift dyra bedre kondisjon og bevegelsesevne, bedre helse og fruktbarhet, og bedre trivsel.

Egen velværeavdeling i løsdriftsfjøs. Roboten sees til høyre i bildet. Her holdes kvigene for seg selv en periode slik at de får øve seg i melkeroboten uten at dominante kyr forstyrrer dem. Her kan også kyr som av ulike årsaker trenger fred og ro og et mindre miljø oppstalles i perioder: Foto Anne Berit Grasbakken

I 2004 ble det bestemt at storfe skal holdes i løsdrift, men fjøs bygget før 2004 kan brukes frem til 2034. Grunnen til at omleggingsperioden går over flere år, er at det er ressurskrevende og kostbart å legge om både drift og fjøs. Samtidig stimuleres det til å legge om så fort som mulig. Nyeste statistikk fra Landbrukstelling (2020) viser at 64 % av alle melkekyr i Norge nå holdes i løsdrift.

Løsdriftsfjøs med liggebåser med gummimatter og strø. Foto: Anne Berit Grasbakken

Etter kalving er det vanlig praksis å skille kalven fra mor enten med en gang eller etter kort tid. I økologisk produksjon er det krav om at kalven skal få die i minst tre dager etter fødselen. Og den økte oppmerksomheten på dyrevelferd har medført økende interesse for driftsopplegg der kalven får være sammen med mora, samtidig som kua melkes på vanlig måte. Denne praksisen krever at fjøset «barnesikres» med praktiske, funksjonelle løsninger som gjør at kalver kan være sammen med mora selv når hun er i en vanlig melkeproduksjonsbesetning. Du kan lese mer om dette her: NMBU, NORSØK og Veterinærinstituttet.  

Kalver i enkeltbokser. Foto: Kristian Ellingsen-Dalskau

Når den nyfødte kalven tas fra mor er det vanligst praksis at den holdes i enkeltboks.  Regelverket tillater å holde nyfødte kalver i enkeltboks i opptil åtte uker, men det er vanligst å flytte kalven til en binge sammen med andre kalver etter cirka 2 uker.

Forskriften krever også at kalver skal ha «tørr og trekkfri oppholdsplass og myk liggeplass med tett og varme-isolerende gulv» og at kalven skal kunne se og ha mulighet for fysisk kontakt med andre kalver når de står oppreist. Det er viktig at nyfødte kalver får råmelk innen to timer etter fødselen og minimum 5-7 liter råmelk i løpet av første levedøgn. I tillegg til melk skal kalven også ha fri tilgang til friskt vann og grovfôr av god kvalitet og kraftfôr tilpasset kalver.

Kalver i fellesbinge. Foto: Kristian Ellingsen-Dalskau

Kalvene oppstalles i binger med jevnaldrende kalver når de flyttes fra enkeltboksen. Oppholdsplassen skal her også være tørr og trekkfri med mjuk liggeplass med tett og varmeisolerende gulv til de er seks måneder gamle. Kalvene skal også ha tilgang til beite i 8 uker i sommerhalvåret.

Når kalvene er over et halvt år gamle er det vanlig å sette dem i binger med spaltegulv. I regelverket er det imidlertid krav om at alle storfe skal ha tilgang til en liggeplass som er «bekvem, tørr, ren og trekkfri», mens det er tillatt å holde okser over 6 måneder på drenerende gulv. I nybygg etter 2004 er det også krav om at hunndyr skal ha liggebåser eller liggeareal med tett gulv der alle dyra kan ligge samtidig. Dette betyr at det i eldre fjøs er tillatt å holde okser over seks måneder, samt kviger fra 6 måneder til de har to måneder igjen til kalving, i binger på drenerende gulv. Forskriftens krav om «bekvem, tørr, ren og trekkfri» liggeplass gjelder allikevel også for disse dyra. Mattilsynet mener at dette kan være en utfordring på fullspaltegulv, og for å oppfylle disse kravene og sikre dyrevelferden anbefaler etaten at alle storfe gis tilgang til liggeplass med tett gulv.

Når hunnkalvene, som nå har blitt kviger, er rundt 15 måneder gamle blir de enten naturlig paret med en okse eller kunstig inseminert. Kunstig inseminering er vanligst. Deretter går kvigene drektige (gravide) i ni måneder. Kviga kalver når den er rundt 24 måneder gammel. Hannkalver blir enten solgt videre eller fôret opp til slakt.

Melkekyr har som regel fri tilgang til grovfôr. Hvor mye kraftfôr de trenger i tillegg er avhengig av grovfôrets kvalitet og hvor mye melk de produserer. Men kyr i melkeproduksjon får cirka 45 prosent kraftfôr og 55 prosent grovfôr. I et år med normale avlinger vil andelen av både kraftfôr og grovfôr som er produsert i Norge være over 80 prosent.
For NRF-okser som fôres opp til slakt er grovfôrandelen av samla fôrforbruk cirka 60 – 70 prosent avhengig av kvaliteten på grovfôret.  

CHAROLAIS. FOTO: SHUTTERSTOCK

Livet til ammekua/ kjøttfeet

Kjøttfe benyttes kun til spesialisert kjøttproduksjon og kalles også for ammekyr, siden kalven går med mora og dier i en lang periode sammenlignet med kyr som benyttes til melkeproduksjon. De fem vanligste kjøttferasene i Norge er charolais, hereford, aberdeen angus, limousin og simmental.

Les mer: Storferaser i Norge

Hold av kjøttfe er for en stor del beitebasert, men også basert på innefôring i vinterhalvåret enten i løsdriftsfjøs eller i båsfjøs.

Kjøttferasene deles inn i ekstensive og intensive raser og disse passer til ulike driftsformer. De ekstensive rasene som hereford og aberdeen angus er lettere dyr med moderat tilvekst som blir raskt slaktemodne. De er ikke avhengig av tilskuddsfôring med kraftfôr, og de utnytter utmarksbeite godt. Intensive raser som charolais, limousine og simmental er tyngre med høy tilvekst. De bør få tilskuddsfôring og grovfôr av god kvalitet, og de utnytter innmarksbeite best.

De mest hardføre kjøttferasene kan gå ute store deler av året så lenge de har tilgang på leskur med minimum tre tette vegger og tak. Regelverket sier også at det skal være mulig å tette den fjerde veggen hvis været eller andre forhold tilsier det. Storfe som holdes ute med slike enklere husdyrrom skal ha tilgang til en tørr liggeplass dekket av materialet med liten varmeledningsevne som for eksempel halm. Det skal også finnes kalvings- og sykebinger innendørs der kyrne oppstalles før kalving. I tillegg skal kalvene ha tilgang til et eget kalvegjemme på den luneste plassen av liggeområdet og hvor eldre dyr ikke har tilgang. Kalvegjemme vil si et avgrensa område som er konstruert slik at større dyr ikke kommer inn.  

Det er flere ulike driftsopplegg for ammeku/ kjøttfe som for eksempel oppdrett av kviger til nye mordyr og fôring av kvige- og oksekalver etter avvenning og fram til slakt. Produksjonen deles også ofte inn i to ulike former. Den ene er produksjon av kalver og oppfôring av kviger til rekruttering som ammekyr. Dette er en mer ekstensiv driftsform som i stor grad er basert på grovfôr. Den andre formen er mer intensiv og innebærer full framfôring av kalvene til slaktemodne dyr med en høyere andel kraftfôr.

Ku og kalv sammen. Foto: Ann-Mari Bjering Strand

I ammekuproduksjon kalver kyrne i hovedsak på våren og sommeren og får én kalv per år. Kalvene følger mora på beite i flere måneder og dier gjennom beitesesongen og avvennes om høsten. Ammekyr produserer bare melka som kalven trenger, i motsetning til melkekyr som produserer mye mer melk.

Hvor lenge kalv og ku får gå sammen varierer, men vanligst er fra fem til ni måneder. Separasjon og avvenning medfører stress og mye rauting. En måte å reduserer dette stresset på er å ta kalv og ku sammen inn i fjøset der kalven skal være utover høsten og la dem gå sammen ei stund. Deretter kan separasjon gjøres gradvis ved at de i en periode settes i hver sin binge i nærheten av hverandre slik at de allikevel kan se hverandre før kua så slippes ut på beite igjen.

Kviger insemineres eller pares når de er cirka 15 måneder gamle hvis det trengs flere kyr i besetninger eller at de skal selges som ammekyr. Hvis ikke slaktes de. Når oksekalver er over seks måneder blir de tatt med inn i fjøset, i henhold til hanndyrloven. Her har de enten hver sin bås (båsdrift) eller går fritt rundt (løsdrift). De fleste oksene lever i fjøset frem til ønsket slaktevekt, men noen har også tilgang til uteområder.

Ammekyr eter grovfôr i tillegg til en liten andel kraftfôr (ca. 7 prosent). Kalvene får råmelk fra mora, men skal også ha fri tilgang på vann og grovfôr samt gis tilpasset kraftfôr. Storfeoksen spiser en andel kraftfôr (ca. 39 prosent) og grovfôr mens kviger og kastrater i snitt spiser 85 prosent grovfôr.  

I hele den norske ammeku-drifta er over 90 prosent av fôret grovfôr og beite på innmark og i utmark. Denne driftsformen passer derfor spesielt godt i grovfôrområder og for gårdsbruk med god tilgang på beiteområder både i innmark og utmark.

Beite

Storfe er drøvtyggere. Det betyr at de kan utnytte gras som mat. I Norge har vi store grasarealer som vi ved hjelp av storfe, og andre drøvtyggere, får brukt til matproduksjon. En stor del av fôret til storfe består derfor av gras som de spiser på beite.

Det er krav at storfe i løsdrift skal være på beite minst 8 uker i løpet av sommerhalvåret, mens storfe i båsfjøs skal være på beite i minimum 16 uker. Dersom forholdene rundt fjøset ikke muliggjør så lang beitetid, kan tilgang til beite for storfe på båsfjøs reduseres til 12 uker.

Regelverket gir også unntak for fjøs uten tilgang til egnet beite og som er bygget før 2014. Her kan luftegård eller annet utendørs område som gir mulighet for fri bevegelse og mosjon erstatte beite.

I dyrevelferdsprogrammet for storfe som hele den norske storfenæringa står bak, registreres «utvidet beiteperiode» som ekstra dyrevelferdstiltak, og til nå er dette registrert i 63 prosent av besetningene der det er gjennomført besøk. 

Ettersom storfe er sosiale og lever i flokk, gjerne på 20-30 dyr, er kravene for beite viktig for dyrevelferden.

Regelverkskravet om fri bevegelse og mosjon gjelder imidlertid ikke for hanndyr over 6 måneder på grunn av hanndyrloven, som er en del av regelverket for husdyrhold i Norge. Denne loven setter begrensninger for muligheten til å slippe hanndyr på beite, både for å beskytte dyrene og for å forhindre fare for mennesker som er ute på tur. 

Forbudet gjelder imidlertid ikke beite eller annet uteområdet der oksene blir holdt for seg selv eller sammen med kyr i samme dyrehold dersom det påsees at området er forsvarlig inngjerdet eller dyra er under forsvarlig tilsyn. På bakgrunn av denne loven holdes de fleste okser som er født på vinteren stort sett innendørs til de skal slaktes. 

I det økologiske regelverket er det imidlertid et krav om at også okser over seks måneder skal ha tilgang til luftegård eller beite. Og nå er det også flere i konvensjonell drift som gir oksene tilgang til godt kontrollerte luftegårder. Dette er et godt velferdstiltak som alternativ til beite. Et annet alternativ er å kastrere oksene. Disse kastratene kan da både slippes på beite og i utmark, noe som gir mulighet for naturlig atferd og god dyrevelferd. 

I dyrevelferdsprogrammet for storfe registreres ekstra tiltak for å bedre dyrevelferden i besetningen ut over regelverket.  Per 2023 var tiltaket «okser på beite» registret i 11 prosent av besetningene. Av disse var 23 prosent melkekubesetninger og 77 prosent ammeku/ oppfôringsbesetninger.    

Okser i luftegård. Foto Juni Rosann E. Johanssen

Storfehelse

Helsetilstanden til norsk storfe er generelt god. Dette er et resultat av langvarig og målrettet arbeid av næringen, veterinærer og myndighetene. Flere av de alvorlige smittsomme sykdommene som ofte forekommer blant storfe i mange andre land er utryddet eller aldri blitt påvist i Norge, men noen påvises sporadisk.

For å opprettholde den gode helsetilstanden er det blant annet viktig med et godt smittevern og god sporing av dyr på individnivå.

Den vanligste sykdommen hos kyr er jurbetennelse, eller mastitt som er årsaken til litt over en tredjedel av alle veterinærbehandlingene hos melkekyr. Jurbetennelse er ofte forårsaket av bakterielle infeksjoner og kan også komme som følge av en skade i kombinasjon med infeksjon med bakterier.

Sjeldnere kan andre smittestoff som sopp, alger og mykoplasma være årsaken. Jurbetennelse forekommer oftere på melkeku enn på ammeku, og oppstår av at bakterier kommer seg inn i spenekanalen. Forekomsten av klinisk mastitt per 100 storfe ligger på rundt 15 tilfeller per år, som er lavt sammenliknet med forekomsten i andre land.

Andre viktige infeksjonssykdommer hos storfe er luftveisinfeksjoner og mage-/tarminfeksjoner. Forekomsten av disse sykdommene har økt siden 2019. I 2021 ble det registrert 9988 tilfeller med luftveisinfeksjoner og 5233 tilfeller med mage-/ tarminfeksjoner.  

Storfe kan også få produksjonssykdommer som melkefeber og ketose, men det forkommer i liten grad og forekomsten er vesentlig redusert de siste årene. Dette er sykdommer som gjerne kommer av høy produksjon samtidig som fôringen ikke er tilstrekkelig.

Den smittsomme klauvsykdommen digital dermatitt er en viktig årsak til halthet hos storfe. Sykdommen er forårsaket av en bakterie, og er vanskelig å bli kvitt når den først har kommet inn i en besetning. Klauvsykdommen har spredd seg til alle kontinenter og er hyppigst hos melkekyr. I Norge ble sykdommen først påvist i 2001 og forekomsten har økt de seinere årene. Rene og vedlikeholdte klauver uten sår er viktig for å forebygge infeksjonen.

For å forebygge alle typer klauvlidelser bør voksne kyr kontrolleres av klauvskjærer én til to ganger i året. Halthet reduserer kyrnes livskvalitet og er derfor viktig å forebygge.

Hos kalver er de viktigste sykdommene diaré og luftveissykdommer. Det er mange årsaker til kalvediaré. I tillegg til infeksjoner med både virus, bakterier og parasitter er ofte miljø, fôring og andre driftsfaktorer viktige. Når det gjelder luftveisinfeksjoner hos kalv er virus vanligste årsak. Optimalisering av miljøet er viktig for å unngå denne typen infeksjoner.

Les mer: Hvilke storferaser har vi i Norge?

Bruk av antibiotika – lavest i Europa

Friske dyr betyr mindre bruk av antibiotika. Forebyggende helsearbeid, sykdomsbekjempelse, avl og god dyrevelferd har resultert i at bruken av antibiotika i norsk storfeproduksjon er lavest i Europa. Dette gjør at vår storfeproduksjon også har lav forekomst av antibiotikaresistente bakterier. Likevel kan storfe, som alle andre dyr, bli syke av bakterier i miljøet. 

Bruk av antibiotika til matproduserende dyr i 29 europeiske land, samt New Zealand og Australia i 2014 (Animalia, 2017).