Her kan du administrere dine samtykker for bruk av cookies/ informasjonskapsler på matprat.no

Følgende cookies brukes på MatPrat

Her finner du teknisk beskrivelse av de ulike typene data vi samler og bruker.

Hopp til hovedinnhold
matprat logo
Vestlandsk fjordfe

Storferaser i Norge

Vet du hvilke storferaser eller kuraser vi har i Norge? Her kan du lære litt mer om hvor de kommer fra, hvordan ser de ut og hvilke raser det finnes flest av og hvilke som er mer uvanlige.


Foto:
 
Foto: Anna Rehnberg / Norsk genressurssenter / © NIBIO

Fra urokse til Dagros

Storfe eller tamfe (bos taurus) er drøvtyggende, planteetende klauvdyr, som trolig stammer fra den utdødde uroksen (bos primigenius) i India. De ble gjort til husdyr for 6-10 000 år siden for å få lettere tilgang på både melk, kjøtt og skinn. I tillegg ble de benyttet som trekkraft, og bidro derfor til utvikling av jordbruket. Siden den gang har landbruket drevet målrettet avlsarbeid og husdyrholdet har utviklet seg i takt med samfunnets utvikling.

Det er funnet spor etter tamme storfe i Norge fra så tidlig som 1500 år før vår tidsregning. Gjennom flere hundre år har vi foredlet kurasene og tilpasset dem til det svært varierte klimaet vi har i dette langstrakte landet. 

Melk, kjøtt eller begge deler

I dag har vi mange forskjellige storferaser i Norge. Noen raser er avlet spesielt for enten kjøttproduksjon eller melkeproduksjon, og noen er avlet for begge deler og kalles ofte for kombikyr. I tillegg benyttes også krysninger mellom melke- og kjøttferaser. De ulike rasene er  forskjellige både når det gjelder størrelse, lynne, beiteutnytting, tilvekst, evne til fettavleiring, evne til å produsere melk og tid for når de blir klare for slakt.

Kjøttferaser

Kjøttferasene kalles også for ammekyr, siden kalven går med morkua og dier i en lang periode sammenlignet med kyr som benyttes til melkekeproduksjon. Kjøttfe benyttes kun til spesialisert kjøttproduksjon. I Norge drives det nasjonalt avlsarbeid på de fem kjøttferasene charolais, limousin, hereford, aberdeen angus og simmental.

Vi skiller mellom ekstensive og intensive kjøttferaser. Ekstensive raser er lettere dyr med moderat tilvekst, og som raskt blir slaktemodne. De er ikke avhengig av tilskuddsfôring med kraftfôr, og de utnytter utmarksbeite godt. Intensive raser er tyngre med høy tilvekst, og de blir seint slaktemodne. De bør få tilskuddsfôring og grovfôr av god kvalitet, og de utnytter innmarksbeite best.

Spesielt ekstensive raser som Dexter, Highland Cattle og Galloway er små og lette dyr som klarer seg godt der det er bratt terreng.

Dexter er en av de minste kvegrasene som fins og stammer fra Irland. Rasen er opprinnelig en fjellrase, er svært hardfør og egner seg godt til utedrift. De er som oftest svarte, men det finnes også røde og blakk-farga. De vokser fort og har et marmoret kjøtt av god smak og kvalitet. Dette er den kjøttferasen som øker mest prosentvis i Norge.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle, er en hardfør storferase fra det skotske høylandet. De har kraftige lange horn og tjukk og langragga pels slik at de trives ute hele året. Highland spiser mye det samme som elgen - både kvister, einer, lauv og gras. Kjøttet er marmorert, saftig og magert.

Dexter

Dexter. Foto: Dexter/TYR

Skotsk høylandsfe _ Highland cattle

Skotsk høylandsfe. Foto: Highland cattle/ TYR

Tiroler Grauvieh

Tiroler  Grauvieh. Foto:  Thomas Kleiven

Galloway

Galloway. Foto: Shutterstock

Tiroler Grauvieh er en gammel ur-rase fra fjellene i Tirol i Østerrike. Det er en kombinasjonsrase avlet for både kjøtt- og melkeproduksjon og dyrene ble også opprinnelig benyttet som trekkdyr. Rasen er hardfør med gode bein og klauver og er spesielt godt tilpasset barske forhold. De klatrer i bratt terreng og egner seg derfor godt som kulturlandskapspleiere. Det er svært få av disse dyrene på verdensbasis, og de er derfor definert som en truet rase. De første Tiroler Grauvieh kom til Norge i 1994, og i 2022 var det registrert 1995 renrasede mordyr i Storfekjøttkontrollen. Rasen er kjent for å være fruktbar, ha lette kalvinger og godt lynne. Kyrne har god melkeevne og kan gi opptil 10-20 liter per dag. Dette gjør at kalvene ved avvenning kan konkurrere med tyngre raser i vekt. Levende vekt for kyr ligger mellom 550-750 kilo og oksene mellom 950-1200 kilo.

Les mer om Tiroler Grauvieh

Galloway er kortbeinte, kompakte og naturlig kollet (uten horn). Rasen kan være svart, rød eller gråbrun med et karakteristisk kvitt belte rundt mage og rygg og er rolige og letthåndterlige. Kjøttet er marmorert.

Ekstensive raser som hereford og aberdeen angus er tyngre og krever mer fôr enn spesielt ekstensive raser (se over). De er nøysomme og trenger lite kraftfôr. De kan fôres med kun grovfôr, og dette gir god kjøttkvalitet.

Hereford har et karakteristisk kvitt ansikt og rød kropp og et godt lynne. Rasen blir også benyttet i kryssningsavl til mjølkeproduksjon da de har lette kalvinger og gir hardføre kalver med god helse.  

Aberdeen angus regnes som en spesielt god rase for økologisk drift. Det er verdens mest tallrike kjøttferase, spredt over hele verden. Årsaken er at den er hardfør med god produksjonsegenskaper og kjøttet har god marmorering. Angus er ensfarget svart eller rød og alle avkommene er kollet. Rasen ble første gang importert til Norge i 1950. 

Aberdeen angus

Aberdeen angus. Foto: Shutterstock

Herefordbesetning på beite i Eresfjord

Hereford. Foto: Grethe Ringdal

Wagyu er en japansk storferase og navnet betyr nettopp det. Dyrene er korte av vekst med tynne bein og tettsittende horn og pelsen er svart eller brun. De er mindre og mer spenstige enn NRF og andre kjøttferaser. De vokser også en del langsommere og blir dermed eldre før de er utvokste. Det er flere ulike underraser, men svarthåret japansk wagyu er den vanligste da over 95 prosent av alle wagyu i Japan er av denne underrasen.

Wagyu  kyr fra Villa Wagyu i Norge

Rasen er spesielt kjent for stor andel marmorering og svært smakfullt kjøtt som er ansett som en delikatesse med en høy pris. Kobe-kjøtt er sannsynligvis verdens mest eksklusive kjøtt. Det er kun kjøttet fra okser og kviger av rasen svarthåret japansk wagyu som er oppdrettet i området Kobe i Japan, slaktet av sertifiserte slaktere og som har gjennomgått en nitid kvalitetssikring som kan kalles Kobe-kjøtt.

Bortsett fra i Japan holdes wagyu i USA, Australia, New Zealand, Nederland, Danmark og Wales. I Norge er det flere bønder som også har startet med denne rasen. Foreløpig finnes det ikke noe raselag, og informasjonen her er hentet fra nettartikler og fra opplysninger på nettsiden til norske oppdrettere.

Foto:  Liv Randi Andreassen Bell

Intensive raser som charolais, simmental og limousin har høy tilvekst og krever mer energirikt fôr enn de ekstensive rasene. De er forholdvis tunge og passer godt på innmarksbeite der de ekstensive rasene lett kan bli for tykke.

Charolais er opprinnelig fra Frankrike. Den ble utviklet som trekkdyr og har derfor spesielt kraftig rygg- og lårmuskulatur. Rasen er ensfarget lys eller kvit til gulkvit. I antall dyr er dette den kjøttferasen som øker mest i Norge.

Simmental er en kombinasjonsrase som er avlet både for melk og kjøtt. De fleste har hvitt ansikt og er tofarget brune og hvite på kroppen. I Norge deles rasen opp i kjøttsimmental og melkesimmental. Krysses en Kjøttsimmental med andre kjøttferaser er resultatet mye melk, høy tilvekst, god fôrutnytting, godt lynne og gode beitedyr.

Charolais

Charolais. Foto: Shutterstock

Simmental

Simmental. Foto: Shutterstock

Limousine

Limousine er opprinnelig fra Frankrike. De er rødbrune, har som regel horn og har god fôrutnytting. Det finnes flere typer av rasen, noe som gjør at de både kan benyttes til ekstensiv og intensiv drift. De kalver lett og får livskraftige kalver.

Foto: Shutterstock

Krysninger mellom ulike raser gir ofte et mer hardført og livskraftig avkom som vokser raskere, har bedre fruktbarhet og er bedre tilpasset et variabelt miljø. Ved kryssningsavl kan en også kombinere de positive egenskapene fra de ulike rasene. Det er ofte billigere å kjøpe inn krysningsdyr, og dette lønner seg derfor dersom en skal fôre dem opp til slakt. NRF benyttes en del som innblanding i kjøttferaser, da innslag av melkerase gir mordyr som produserer mer melk til kalven sin.

Spesialiserte melkeraser

Jerseyku jerseyfe

Jerseyfe kommer opprinnelig fra øya Jersey. De er småvokste og lite muskelsatte dyr, og født med horn. Jerseyfeet har fargenyanser av brunt og grått, med en lys ring på mulen og er kjent for sitt vakre utseende. Spesielt for rasen er at de produserer mjølk med høyt innhold av fett (6,0 %) sammenlignet med andre raser. Rasen er spredt over hele verden, men New Zealand har relativt sett mange jerseydyr. I Norge var det over 2600 renrasede jerseykyr i 2020 og tallet er økende.

Foto: Shutterstock

Les mer om jerseyfe

Holstein-frisisk fe

Holstein-frisisk fe, kalles i dag oftest bare holsteinfe. Storferasen stammer fra Nord-Tyskland og Nederland. Rasen regnes som verdens fremste mjølkerase på grunn av sin høye mjølkeytelse som har blitt avlet fram over de siste 50 årene. Holsteinfe er mye benyttet spesielt i USA der det finnes over 20 millioner dyr av rasen. Der mjølker storferasen i gjennomsnitt nesten 13 000 kilo i året (2020), med 3,5 prosent fett og 3,11 prosent protein.

Foto: Shutterstock

Holsteinfeet er svart med kvite avtegn, men det finnes også en rød og kvit variant. Rasen har horn, men det avles for å øke frekvensen av naturlig kollete dyr. Rasen har en del kalvings vansker og helse-problemer og krever intensiv fôring. Optimale miljøforhold er derfor viktig.

I Norge har holsteinkua liten betydning som ren rase. Rasen ble imidlertid krysset inn i Norsk rødt fe (NRF) på 70-tallet.  

Les mer om holstein-frisisk fe

Kombiraser

Gamle norske storferaser

Det finnes 6 bevaringsverdige/truede storferaser i Norge. Dette er sidet trønderfe og nordlandsfe (STN), vestlandsk fjordfe, østlandsk raudkolle, vestlandsk raudkolle, telemarkfe og dølafe. I tillegg finnes jarlsbergfe opprinnelig fra Vestfold, men denne rasen blir ikke regnet med blant de bevaringsverdige. Siden 1999 da registrering starta opp har alle disse rasene økt i antall. De gamle norske rasene blir benyttet både til melke- og kjøttproduksjon (bortsett fra telemarksfe), og de er etterspurt både av bønder og forbrukere.

Organisasjonen Norsk Bufe som ble stiftet i 1983 jobber med å sikre de seks bevarings-verdige storferasene for framtida som en del av vår felles kulturhistorie og kulturbærere fra ei tid før jordbruket ble industrialisert. De gamle rasene utnytter utmarksbeite spesielt godt da de tar seg godt fram i terrenget og de har målbart gode kvaliteter på både melk og ost. 

Les mer om arbeidet med de gamle rasene

Sidet trønderfe og nordlandsfe, STN

Sidet trønderfe og nordlandsfe (STN) er en kombirase som er tilpasset forholdene i dal- og fjellbygdene. De er naturlig kollet (uten horn) og som oftest svartsidet, men rødsidet og brandsidet kan også forekomme. Det kan være stor forskjell mellom andelen farget og hvitt, men de er som regel svarte eller farga rundt øyne, ører og på mulen. Kyrne har godt lynne og tar seg godt fram i terrenget. Av de gamle norska rasene er det flest av denne i landet.

Foto: Kari Stensgaard / © NIBIO

Les mer om sidet trønderfe og nordlandsfe

Vestlandsk fjordfe

Vestlandsk fjordfe hørte opprinnelig hjemme på Vestlandet. I 1947 ble rasen slått sammen med vestlandsk raudkolle til Sør- og vestlandsfe, spesielt på grunn av innavlsproblemer i fjordfeet. Da det ble satt i verk bevaringstiltak for norske husdyr på 1980-tallet, ble det likevel valgt å holde vestlandsk fjordfe og vestlandsk raudkolle adskilt. I dag har rasen fargevariasjonene svart, brunt, rødt, hvitt, skimlet og brandet. Tegningene kan være ensfarget, flekket, sadlet og sidet. Noen dyr har horn, men det finnes også mange kolla dyr.

Foto: Anna Rehnberg / Norsk genressurssenter / © NIBIO

Les mer om vestlandsk fjordfe

Østlandsk rødkolle

Østlandsk rødkolle er den gamle norske rasen som har hatt størst økning.  På Østlandet har det vært lang tradisjon for røde og kolla kyr. De gode jordbruksforholdene var et godt utgangspunkt for å avle fram ei relativt storvokst og produktiv melkeku. Østlandsk rødkolle var den dominerende rasen i sentrale strøk av Østlandet fram til den etter hvert ble utkonkurrert av NRF. Avlsforeningen for rødkoller ble sammensluttet med NRF i 1961 og bare noen få bønder på Østlandet har holdt på det gamle lokale feet. Rasen var nede i ca. 10 kyr på slutten av 1980 tallet. Disse dyra sammen med innslag fra søsterpopulasjonen i Sverige, svensk rödkulla, ble brukt for igjen å bygge opp en bestand av rasen.

Foto: Anna Rehnberg / © Norsk genressurssenter / NIBIO

Les mer om østlandsk rødkolle

Vestlandsk raudkolle

Vestlandsk raudkolle kommer opprinnelig fra Sør-Vestlandet og ble avlet noe større enn feet nordover på Vestlandet. Rasen ble til ved en sammenslåing mellom feet i Rogaland og lyngdalsfeet. I 1947 ble Vestlandsk raudkolle slått sammen med Vestlandsk fjordfe til Sør- og Vestlandsfe. Men på 1950 tallet gikk bøndene mer og mer over til NRF, noe som medførte en stor nedgang for de opprinnelige rasene.

Foto: Anna Rehnberg / © Norsk genressurssenter / NIBIO

På 80-tallet ble det imidlertid satt i gang tiltak for å bevare de gamle rasene og de to rasene ble derfor avlet hver for seg. Vestlandsk raukolle er ei lita ku. Fargen kan variere fra lyserød til rødbrun og mørkerød og kurasen er god på både mjølk og kjøtt. 

Les mer om vestlandsk raudkolle

Telemarksfe

Telemarkfe er Norges eldste storferase og ble definert som egen rase allerede i 1856. Siden kyrne var velegnet på fjellet ble telemarkfeet ble brukt til å krysse inn og forbedre det lokale feet i fjelltraktene, og rasen ble godt etablert i hele Sør- og Øst-Norge. Rundt 1900-tallet ble det mer vanlig at alle bygder utviklet sin egen lokale kurase. Telemarkfeet ble imidlertid sett på som et nasjonalsymbol og det var ofte vanlig at en hadde minst ei telemarksku i besetningen. I dag er rasestandarden slik:  Telemarkfeet skal være en typisk mjølkerase med langstrakt kropp og smekker hals og velformede fine horn. De skal ikke ha grov beinbygning eller være for muskelsatte. Fargen skal være rød- eller brandsidet, og  hodet bør være droplete med rød farge på mule, kinn og ører.

Foto: Anna Rehnberg / © Norsk genressurssenter / NIBIO

Les mer om telemarksfe

Dølafe

Dølafeet hørte opprinnelig hjemme i Gudbrandsdalen, Østerdalen og på Hedemarken med tilgang på rikt fjellbeite. Stort sett alle dagens dølafe stammer fra en besetning i Fåvang i Gudbrandsdalen. Dølafeet ble avlet som en kombinasjonsrase for mjølk og kjøtt.

Foto: Anna Rehnberg / © Norsk genressurssenter / NIBIO

Rasen er uensartet i både farger og tegninger. Vanligste fargevarianter er svart, rød, brandet, svart med ål, sadlet og helt kvite dyr, men det er svarte og svartbrune med lys ål som dominerer. Dølafeet har oftest horn, men kolla finnes også. Tidligere var rasen regnet som den tyngste kurasen, men i dag veier ei dølaku ca. 500 kilo, mens ei NRF-ku veier 550 kg i gjennomsnitt. Dølakua tar seg lett fram i ulendt og bratt terreng og utnytter utmarksbeitet godt.

Les mer om dølafe

Jarlsbergfe, jarlsbergku

Jarlsbergfe kommer opprinnelig fra Vestfold fylke (av gammelt kalt Jarlsberg amt) og var en gammel norsk rase. I dag er ikke jarlsbergfe regnet som en nasjonal bevaringstruet rase da Genressursutvalget for husdyr i 1989 bestemte at rasen ikke skulle inngå i bevaringsarbeidet for de norske husdyrrasene.

Foto: Steinar Holshaugen Bjørnstad

Begrunnelsen var i hovedsak at det i Vestfold aldri ble  etablert en forening eller et avlslag for jarlsbergfe i Vestfold og at da  Genressurs-utvalget for husdyr arrangerte en registreringsaksjon for de gamle norske storferasene i 1989 var det så få reinrasa, om noen, dyr igjen at det ble vedtatt at rasen ikke skulle følges opp med spesielle bevaringstiltak.

Jarlsbergfeet kan sees på som en mellomting mellom østlandsk raudkolle og telemarksfeet, men det er usikkert om opprinnelsen til rasen er en krysning mellom disse rasene.

En regner også med at det er en stor innblanding av NRF i jarlsbergfeets gener da stammen av jarlsbergfe ble bygget opp etter at den nesten var utdødd på 80-tallet. I dag er det registrert kun 220 jarlsbergfe fordelt på 16 besetninger i Kukontrollen.

Jarlsbergfeet er stort og kraftig og skal være naturlig kolla. De er rødsidet med dropler på sidene eller bare sjatteringer av rødt i det kvite på sidene og skal ha et godt lynne og gi mye mjølk.

Norsk rødt fe (NRF) er en kombirase som er den mest utbredte i melkeproduksjonen i Norge, og sæd fra NRF-okser blir eksportert til mange land. Grunnlaget for rasen ble lagt tidlig på 1900-tallet, men den ble formelt etablert i 1935. Rasen er basert på ayrshirefe og hedemarksfe, men de gamle norske rasene østlandsk raudkolle, sør-og vestlandsfe, dølafe, rødt trønderfe og målselvfe gikk også senere inn i NRF.

Gård i Bamble i Telemark

Selv om en kaller NRF en rase, er det ikke en rase i ordets rette forstand, da det hentes gener der det er hensiktsmessig med tanke på avlsmål, også på tvers av rasegrenser. NRF-kua i dag er resultatet av et avlsarbeid med mål om ei ku best tilpassa norske melkeprodusenter. Den er avlet for god helse og fruktbarhet, samt høy melkeproduksjon og god kjøttproduksjon. Ei voksen NRF-ku veier mellom 550-650 kilo, mens en fullvoksen okse kan veie helt opp til 1300 kilo. Gjennomsnittsytelse for melk er i overkant av 8000 kilo i året med en fettprosent på 4,4 og 3,5 % protein. Vi har i overkant av 170 000 NRF-kyr i dag. Dette tilsvarer over 90 % av alle melkekyr i landet.

Les mer om norsk rødt fe (NRF)

Fleckvieh fe (melkesimmental)

Fleckvieh (melkesimmental) er opprinnelig en kombinasjonsrase fra Sveits. Rasen er delt inn i to ulike linjer der en benyttes til mjølkeproduksjon og en til kjøttproduksjon (Se Simmental under kjøttfe over). Dyra er rødfarget med kvitt hode og det kan finnes kvite avtegninger bakover på kroppen. Rasen finnes både med og uten horn (kolla) og er kraftige dyr med godt lynne, god tilvekst og bra mjølkeproduksjon.

Foto: Shutterstock

Gjennomsnittsytelse var i 2007 på 7300 kilo mjølk med 4,2 % fett og 3,5 % protein. Ifølge raselaget benyttes kurasen i dag i flere av de beste mjølkebesetningene i Norge. Dersom en krysser melkesimmental med NRF kan dette gi positive egenskaper som bedre tilvekst, mer protein i mjølka samt bedre slaktevekt og slakteklasse enn rein NRF.

Les om simmental eller importerte melkeraser

Sist oppdatert: onsdag 13. mars 2024

 

Kommentarer

Ingen har kommentert enda. Bli den første!

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.

    Andre ting du kanskje synes er interessant

    version:11.21.1.9324, server:MP-PRD-WEB11 18.06.2024 03:47:56