Dyrevelferd for norsk sau og lam

Norske sauer og lam tilbringer store deler av livet ute på beite. Hvilke utfordringer kan sau og lam møte på beite, og hvilke tiltak gjøres for å forbedre dyrevelferden for sau og lam?  

Dyrevelferd handler om dyrets trivsel og velvære. I Norge forventes det at dyr skal behandles på en god måte, og vi har et regelverk som skal sikre det. Blant annet skal det legges til rette for dyras normale atferd. For sau og lam innebærer det blant annet beiting og sosial kontakt med andre dyr.  

Livet på beite 

Sau og lam tilbringer store deler av livet fritt ute, hvor de utnytter beiteressurser. I praksis er det snakk om nesten hele livet for slaktelam, og 5-8 måneder av året for avlsdyr. Sauen får stort sett lam om våren, vanligvis inne i fjøset. Lammet slippes på innmarksbeite etter få dager eller uker, og i juni slippes sauer med lam på utmarksbeite til skogs, til fjells eller ved kysten. Gjennom beiteperioden får dyrene dekket alle sine naturlige behov. De lever på utmarksbeite til august/september. I denne perioden skal de ha tilsyn minst én gang i uka. Etter perioden på utmarksbeite sendes de største lammene direkte til slakt, mens de mindre lammene blir hentet hjem til innmarksbeite igjen. I hovedsak går dyrene på beite så lenge det er noe å spise, mens de minste lammene får noe kraftfôr i tillegg eller settes inn i fjøset for å fôres opp.  

Utmarksbeite er naturlig vegetasjon, fjellterreng og skog som ikke blir gjødslet eller dyrket opp (kultivert). 45% av Norges totale areal er utmark som egner seg godt som beite. Utmarka er derfor en viktig fôrressurs for drøvtyggere som sau, geit og ku. 

Innmarksbeite er områder på ikke-dyrket mark. Kun 3% av det totale landarealet i Norge er dyrkbar mark, og av dette er bare 1/3 egnet til produksjon av korn, belgvekster, frukt og grønt. Resten, 2/3, er best egnet til å dyrke gress, og blir dermed brukt som innmarksbeite og til høsting av gress slik at dyra får dette som mat også etter beitesesongen er over.

Når det ikke lenger er tilvekst av gras, settes dyrene inn. I fjøset holdes sauen gruppevis i større eller mindre binger, slik at de har sosial kontakt med hverandre. Noen sauer har fri tilgang på grovfôr (silo eller høy) og vann, mens andre bønder heller velger å fôre 2 ganger per dag istedenfor, da sauen har lett for å bli tykk hvis den får fri tilgang til fôr.  

>> Les mer: Hva spiser sauen?  

Når lam som skal slaktes oppnår ønsket vekt, transporteres de til slakteriet. Lam som skal erstatte eldre søyer som ikke lenger er fruktbare, kalt påsetterlam, blir igjen. Søyene kan bli 13-14 år, men de fleste blir slaktet eller avlivet før de er 7 år gamle, pga. forandringer i juret, og økt risiko for sykdom med alderen. 

Dyrevelferd på beite  

Sau og lam lever et naturlig liv på beite. Det omfatter frihet til å gå hvor de vil, men også risiko for sykdom, rovdyr og dårlig vær. Tap av dyr på beite er den største velferdsutfordringen i saueholdet. Rovdyrskader er en vesentlig årsak, men skader, fall, ulykker, påkjørsler, flåttbitt, parasitter, løse hunder og sykdom fordi de har spist giftige planter er også faktorer som fører til at 0-35% av norske lam og sauer dør på beite hvert år. 

Gård i Eikefjord i Sogn og Fjordane

Hva gjør bonden for å begrense tap på beite? 

Risikoen på beite varierer mye etter hvor i Norge beiteområdene er. Sauebøndene gjør mye for å redusere beitetapet, blant annet regelmessig og organisert tilsyn i beiteperioden for å se til at dyra er friske og i god kondisjon. Syke og svake dyr holdes hjemme på gården for å få ekstra tilsyn og oppfølging. For å begrense tap som følge av rovviltangrep brukes kadaverhund og radiobjeller, ekstra tilsyn og andre tiltak for å finne skadede og døde dyr raskt. I tilfeller med store rovdyrtap over flere år, kan sauebøndene bli pålagt å gjennomføre tiltak som seinere utslipp og tidligere sanking fra utmark, samt å flytte dyra til mindre rovdyrbelastede områder.  

Sauenæringen jobber kontinuerlig med å redusere beitetapet, for eksempel ved å kartlegge dødsårsaker i områder med store tap. Det pågår også forskningsprosjekter på sykdommer som gir mye tap, som for eksempel flåttbåren smitte (sjodogg), og forebyggende helsearbeid for å holde dyra friske.  

Når det gjelder tap av sau og lam på grunn av sykdom, er det ikke slik at sauer som går hjemme er friskere enn sauer på beite. Det er gjerne høyere dyretetthet, som gjør at parasittbelastningen og risikoen for sykdom øker, og kvaliteten på beitet er ofte dårligere. Fordelen med sau og lam på innmarksbeite er at sykdom kan bli oppdaget og behandlet tidligere.

Utnytter beiteressurser

Ved å ha sau og lam på utmarksbeite, er dyra spredt over et stort areal, og de utnytter beiteressurser som ellers ikke ville blitt tatt i bruk. Det vil alltid være en avveining mellom risikoen for sykdom og skader som dyra utsettes for i beiteperioden, og de positive sidene ved at sauen får leve et fritt og naturlig liv og utnytter beiteressurser i utmarka, og bidrar til å opprettholde kulturlandskapet og biologisk mangfold. Sauenæringa ønsker at sauen skal kunne utnytte beiteressursene også i framtida. 

Regelverk for å sikre god dyrevelferd  

I Norge er det først og fremst bonden som har ansvar for at dyrene får godt stell og at regelverket følges. I tillegg har Mattilsynet ansvar for tilsyn, og eventuelle tiltak i situasjoner der regelverket ikke følges. Dessverre ser vi av og til at dyr behandles i strid med regelverket. Det jobbes kontinuerlig med dyrevelferdsprogrammer, samt holdningsskapende og kompetansebyggende tiltak, for å sikre dyrene en så god velferd som mulig. 

>> Les mer: Strenge krav til dyrevelferd.  

 

Sist oppdatert: 10. september, 2020. 

Referanser
 

Kommentarer

    Se alle kommentarer...

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.