Små barn, store vidder

Lars Elias Bransfjell (33) 
Røros 
Distrikt: Essand  
Samboer, to barn (2 og 3 år) 
 
«Jeg synes jo ferier er litt oppskrytt. Jeg tar ferie daglig, kan man si. Litt hver dag. For en uke siden var jeg for eksempel ute og gjeta rein. Det var rolig, og jeg stoppa på en moltemyr og plukka med meg noen liter molter og sopp. Det tar jeg som en ferie, for det er jo ferie for mange det? 

Det beste med denne jobben er at man er fri og bestemmer selv, men samtidig ... er man jo aldri helt fri. Alltid når man tror det skal være rolig, skjer det noe. Været skifter, for eksempel og med klimaendringene endrer været seg raskere og hyppigere. Særlig fart blir det på reinen når det kommer snø. Da må jeg bare flytte meg etter og kan plutselig bli borte en uke eller to. 

Kjæresten min ble adoptert fra Guatemala da hun var 8 år og vokste opp i Levanger. Hun bodde i Trondheim da vi møttes, og var vant med bylivet. Da vi flytta sammen sa jeg til henne at «nå er det en rolig periode, nå skal jeg være hjemme litt». Dagen etter stakk reinsdyra av. Jeg måtte dra og ble borte i to måneder.  Da ble hun litt skremt. «Er det dette du kaller rolig!?»  Det er heldigvis det lengste jeg har vært borte de siste fem åra, og litt greit at det ble akkurat den starten, kanskje. En ilddåp.  

Jeg stod midt i reinskilling og slakt da kjæresten min ringte og sa hun skulle føde vårt første barn. «Nå må du komme hjem» sa hun og da dro jeg. Man er helt avhengig av å ha familie som kan overta i sånne tilfeller.  Det er ikke bare å finne en vikar til en jobb hvor du skal være lommekjent i et spesielt område og som kan kjenne igjen reinmerker som det tar mange år å lære seg. Familien gjør det mulig å ha familie. Jeg har en far, to søstre, onkler og familier og søskenbarn som alle hjelper hverandre i sånne tilfeller. Ingen teller timer.  

Jeg har vært heldig med kjæresten min. Hun har fått god forståelse for jobben min, og det er helt avgjørende. Det blir jo mye ansvar på henne, og det er ikke bare å stikke fra familien om det ikke er greit for dem. Nei, det er helt håpløst!!  Det første som skjer når jeg kommer hjem er å treffe barna, men så må jeg ordne utstyr og alt praktisk sånn at det ikke blir hengende bakpå. Det kan jo hende jeg plutselig må dra igjen. Ofte har jeg tenkt at «nå skal jeg være hjemme en dag eller tre», og så blir det plutselig bare en time. Da er det kjipt om utstyret ikke er ordna og klærne ikke tørka. Alt bør være på stell.  

Når man får barn er man nervøs om man skal klare det, men det føles jo naturlig i det sekundet det skjer. Hilje og Heaika er så forskjellige, og jeg lærer kanskje mer av dem enn de lærer av meg. De er så fine i seg selv, de små krabatene. Det er ikke noe vondt i dem. Om de bare klarer å fortsette å være sånn som de er ... Det ville vært det aller beste man kunne håpe på.» 

Tekst: Anne Gunn Halvorsen  
Foto: Andrea Gjestvang