Styrkeprøven

Vi var en helt vanlig familie. To voksne og fire barn. Vi jobbet, pusset opp, ungene var små, det var et vanlig liv. Men så fikk Arne, mannen min, vondt i ryggen ei romjul. Han ringte kiropraktoren sin for å få time, men da han beskrev smertene for ham, ble han anbefalt å ringe legen i stedet. Han fikk time hos legen en mandag ettermiddag. Etter timen ringte Arne meg og fortalte at legen ville komme hjem til oss samme kveld. Ja vel, tenkte jeg, hva betyr det? Legen kom klokka seks på kvelden. Han sa det kunne være kreft. Ville vi dra på sykehuset med en gang eller neste morgen? Vi tar ei natt hjemme, sa jeg. Fire uker senere var Arne død. Jeg husker jeg satt der en kveld, en stund etter begravelsen. Det var vinter og kaldt og mørkt, jeg satt der og kikket ut. Fyttigrisen tenkte jeg, her sitter jeg alene med fire unger. Han yngste var bare 5 år, hun eldste var 13. Kreftsykepleieren hadde sagt at jeg måtte ta vare på meg selv. Hvordan kan du si det, tenkte jeg, ser du ikke at jeg har fire barn å ta vare på? I etterkant skjønner jeg at hun hadde rett. Hvis ikke jeg fungerte, fungerte ikke de heller. Men det viktigste har vært samarbeidet oss imellom. Vi ble enige om at vi skulle hjelpe hverandre, alle sammen. Gjøre så godt vi kunne og og aldri gnage på det hvis noe gikk dritt. Og det fikk vi til, altså. Det er jo mye å bekymre seg for, det er klart det er mye greier når man blir sittende igjen alene med fire unger. Men jeg synes det har ordnet seg. Nå har han yngste akkurat flyttet ut. Så jeg kan vel si det nå. At det gikk bra.

Martha Mjølnerød, 58 år.
Enke, har fire barn.
Bor på Dæhli gård i Spydeberg kommune, Østfold.
Gårdsdrift: Svin, korn, skog og gress.

 

Kommentarer

    Se alle kommentarer...

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.