En andel kraftfôr i kosten til drøvtyggerne er positivt i et klimaperspektiv, ettersom kraftfôret bidrar til å redusere utslipp av metan fra fordøyelsen av gress og grovfôr. I tillegg øker kraftfôret fordøyeligheten av fiberrikt grovfôr. På den måten kan drøvtyggerne nytte seg av høy og silo (grovfôr) de ellers ville latt ligge.
Hvorfor brukes soya i norsk kraftfôr?
For at husdyra skal vokse og holde seg friske, er de blant annet avhengige av å få i seg nok protein gjennom kosten. I tillegg til en viss mengde protein, er de avhengig av en optimal sammensetning av aminosyrer (byggesteinene i proteinene). Korn bidrar med noe protein i kraftfôret, men de er først og fremst rike på karbohydrater. Mesteparten av proteinet kommer fra raps, soya og mais.
Les mer: Hva er kraftfôr?
Kraftfôret til norske husdyr består i gjennomsnitt av 5,6 prosent soya. Vi produserer ikke soya i Norge, alt dette er derfor importert fra land med lengre vekstsesong og et klima som tillater produksjon av soya. De norske dyrkingsforholdene gjør det vanskelig å produsere tilstrekkelig med proteinråvarer av god nok kvalitet her i Norge. Soya inneholder en relativt lav andel karbohydrater og en høy andel protein, noe som gjør at den gir plass til mer bruk av norsk korn (karbohydrater) enn om man for eksempel brukte raps som proteinkilde. Soya har dessuten et lavere klimagassutslipp enn mange av de alternative fôrråvarene.
Les mer om det norske klimaregnskapet og klimatiltak i landbruket.
Per i dag er det ikke mulig å erstatte all soyaen i fratfôret med andre råvarer i det norske kraftfôret. Hadde vi kuttet bruken av soya over natten, ville produktiviteten til husdyra gått ned, slik at vi hadde fått mindre kjøtt, egg og melk per dyr. Eksempelvis, for å dekke etterspørselen på kjøtt, ville dette bety at vi måtte hatt flere husdyr eller økt kjøttimporten, noe som i et klimaperspektiv er et dårligere alternativ.
Soyaandelen i norsk kraftfôr er i dag på litt under 10%, mens den i EU ligger på 16%. Det forklares med at det norske landbruket aksepterer en annen fôrsammensetning enn i EU.
Import av soya
USA, Brasil og Argentina produserer det meste av soyaen på verdensbasis i dag. All soya som brukes i norsk fôrproduksjon er ProTerra-sertifisert, og har vært dette siden 2009. Det betyr blant annet at soyaen ikke er genmodifisert (GMO), i tillegg til at soyaen har full sporbarhet tilbake til produsenten. Ettersom Brasil er den største eksportøren av GMO-fri soya, importerer vi mesteparten av soyaen herifra. Vi importerer også noe fra Canada.
ProTerra-sertifiseringen sammenfaller med Soyaerklæringen som ble skrevet under i 2015. Soyaerklæringen stiller krav til import av soya, og sikrer blant annet at all soyaen som importeres til Norge ikke skal ha bidratt til avskoging etter 2004. Videre stiller Soyaerklæringen krav til sosiale forhold rund produksjonen for å sikre at soyaen er produsert på en etisk måte.
Visste du at det importeres ca. 850 000 tonn soya til norsk fôrproduksjon hvert år? 27% av dette går til husdyrfôr, mens 73% går til produksjon av fiskefôr.
Kun 2% av verdens soya er bærekraftssertifisert, og Norge kjøper rundt 1/6 av dette. Norge importerer ikke soya fra Amazonasbiomet, hvilket inkluderer Amazonas og essensielle områder i nærheten av Amazonas.
For å følge opp sertifiseringen, gjennomføres det både sporbarhets- og kvalitetsrevisjoner av produsenter og leverandører annethvert år. All soya som importeres til Norge har full sporbarhet tilbake til gården der den produseres. Per i dag er det bare Norge og Sveits som har en slik sporbarhet av soyaen.
Utfordringer knyttet til soyaproduksjon
Den globale produksjonen av soya har økt i omfang, primært som følge av etterspørselen etter soya til bruk i kraftfôrproduksjon. Denne veksten har skjedd på bekostning av regnskog og andre viktige økosystemer, og har ført til tap av biologisk mangfold. Soyaproduksjon medfører også store arealer der samme vekst dyrkes, omed monokultur.
Monokultur er når det dyrkes bare én type plantevekst på det samme området flere år på rad. På sikt fører monokultur til tap av næringsstoffer i jorda (utarming av jorda), og gjør den avhengig av gjødsling. Videre har områder med monokultur lettere for å bli angrepet av sykdommer, noe som fører til høyere bruk av sprøytemidler. Sammenliknet med landbruk med vekstskifte, er monokultur mer sårbart.
Ettersom Norge i dag kun importerer soya som ikke har bidratt til avskoging, bidrar ikke Norges import direkte til disse utfordringene. Likevel bidrar den norske importen til å øke presset på regnskogen indirekte, siden vi beslaglegger arealer i andre land.
Samtidig stiller Norge høyere krav til produsenter og leverandører enn de fleste andre land, og uten at disse kravene hadde blitt stilt, ville kanskje en enda mindre andel av soyaen vært bærekraftssertifisert. Å stille krav til soyaen som importeres til Norge, kan bidra til at flere land gjør det samme i fremtiden.
Norsk kraftfôr i fremtiden
For at det norske landbruket skal være bærekraftig, er det viktig at råvareinnholdet i kraftfôret er basert på norske ressurser. Kraftfôr er i dag hovedsakelig basert på norske ressurser, og det jobbes kontinuerlig for at en enda større andel av råvarene skal produseres i Norge.
I dag dyrkes det en liten andel proteinrike belgvekster som erter og åkerbønner. I tillegg dyrkes det raps. Disse vekstene vil trolig få en større betydning i det norske fôret i løpet av de neste ti årene, ettersom vi kan forvente en økt produksjon som følge av et varmere klima. En økning i produksjonen av disse vekstene må eventuelt skje uten at det går på bekostning av arealene til produksjon av mathvete.
Soya vil trolig være en viktig råvare i norsk kraftfôr frem til landbruket finner andre proteinkilder som kan erstatte den. I dag forskes det blant annet på å bruke trevirke, tang, alger og insekter som proteinkilder i fremtidens kraftfôr.
Les mer om forskning på norske proteinkilder og annen aktuell forskning på klimatiltak i landbruket
Sist oppdatert: torsdag 5. juni 2025