Hva spiser sauen?

Sauen spiser gras som mennesker ikke kan nytte seg av

Siden sauen er en drøvtygger, kan den spise gras som vi mennesker ikke kan nytte oss av. Ved hjelp av de fire magene sine har sauen et fermenteringskammer som gjør at den kan fordøye og utnytte celleveggstoffene i graset som hovedsakelig består av cellulose. Cellulose er en type kostfiber som vi mennesker ikke klarer å fordøye. Cellulosen i graset blir omdannet til næring som sauen kan ta opp og nyttiggjøre seg til vedlikehold og vekst hos den selv, til fostervekst og til produksjon av melk til lammene etter at de er født.

Hva er grovfôr?

Grovfôr er fôr til dyr med lavt innhold av energi og protein som fôrmidlene ferskt gras, tørka gras (høy), surfôr, og halm. Dette er fôrmidler med høyt innhold av tungt fordøyelige cellevegger som har stråstruktur. Både mengde og kvalitet på grovfôret har betydning for dyras egen tilvekst og foster- og melkeproduksjon. Næringsinnholdet i grovfôret varierer, men kvaliteten kan forbedres ved å høste graset på et vekststadium der innholdet av ufordøyelig fiber er lavere. Høsting av graset på et tidligere utviklingstrinn kan gi et grovfôr med høyere energi- og proteininnhold, noe som vil kunne redusere behovet for tilskudd av kraftfôr.

Sauen spiser lite kraftfôr

Kraftfôrandelen i fôrinntaket til sau og lam utgjør cirka 10-12 prosent. Dette fôret er mer energirikt og/eller proteinrikt enn grovfôr. Kraftfôr gis til sau og lam  i tillegg til grovfôret i perioder der det trengs ekstra stort næringsbehov som grovfôret ikke kan dekke og dersom grovfôret ikke er av god nok kvalitet. Kraftfôrtilskudd benyttes derfor til blant annet påsettlam om høsten, i forbindelse med paring/ inseminering, til drektige søyer de siste 6-8 ukene før lamming og etter lamming for å dekke fôrbehov til fostervekst og melkeproduksjon i tillegg til vedlikeholdsbehovet.

Det finnes ulike kraftfôrblandinger som er tilpasset behovene for energi og næringsstoffer til ulike vekstfaser og produksjonsfaser. Alt kraftfôret til norske husdyr er produsert i Norge. Karbohydratene i kraftfôret kommer hovedsakelig fra norskprodusert korn, som bygg, havre og hvete, og utgjør hovedbestanddelen i de fleste kraftfôrtyper. Kornet bidrar også med protein i fôret. Dette alene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å dekke proteinbehovet til dyrene, derfor inneholder kraftfôr også en andel proteinrike planter som soya og raps som importeres da det er vanskelig å dyrke disse plantene her i Norge. Vitaminer og mineraler blir delvis importert, og alt fettet i kraftfôret til drøvtyggere er importert.

Sau og lam på beite

Saueholdet i Norge har til alle tider vært basert på utmarksbeite. Og fremdeles kommer omlag halvparten av grovföret sauen spiser fra utmark. Dette innebærer at i ordinær beitesesong slippes de fleste sauer på utmarksbeite. Utmarksbeite er naturlig vegetasjon, fjellterreng og skog som ikke blir gjødslet eller dyrket (kultivert). Norge består av hele 95 prosent utmark, og nesten halvparten av dette arealet er utmark som egner seg godt som beite. Utmarka er derfor en viktig fôrressurs for husdyra våre. Det gis produksjonstilskudd til dyr som går minst 5 eller 12/16 uker på utmarksbeite. Formålet med denne ordningen er å fremme god utnytting av de ressursene vi har i utmarka og å stimulere til pleie av kulturlandskapet. Antall sau og lam på utmarksbeite har gått ned de siste åra. Og i 2022 ble det registrert slik tilskudd til 1,9 millioner sau og lam.

I utmark beiter sauen mer selektivt enn storfe, og de bruker både lukt, smak og synet når de velger ut planter og plantedeler. De velger helst småvokste grasarter og urter og de beiter også lauv og lyng. De korthalede sauerasene som for eksempel gammelnorsk sau og gammelnorsk spælsau beiter ofte mer trevegetasjon og lyng enn andre raser. Sauen har også kløvd overleppe og kan derfor sortere det de spiser mer enn storfe både etter planter og plantedeler. 

Om våren når klima tillater det og om høsten etter at de hentes hjem fra utmarksbeite holdes sauene på innmarksbeite. Innmarksbeite foregår i hovedsak på dyrkbar mark, og det er i dag kun cirka 3,5 prosent av det totale landarealet i Norge som er dyrka mark (i overkant av 11 millioner dekar). Dette inkluderer både overflatedyrka jord og innmarksbeiter.

Fôring i vinterhalvåret

Ved standard sauedrift med fjøsbygning holdes søyer, værer og årets lam som ikke slaktes på høsten  stort sett innendørs i vinterhalvåret hvor de i hovedsak fôres med grovfôr.
I endel slike driftsformer har imidlertid sauene også tilgang til uteområder om vinteren.

Fôringen i vinterhalvåret skal være tilpasset slik at det oppnås livskraftige lam som har god fødselsvekt og søyer som har nok opplagsnæring slik at de kan produsere nok melk til lammene etter at de er født. Til slik foster- og melkeproduksjon trengs det et større næringsbehov og derfor gis det tilskudd av kraftfôr i tillegg til grovfôret. Søyer med to eller flere foster trenger mer tilskudd enn de som bare går med ett foster.

Ved driftsformene enklere husdyrrom og utegang samt ved utedrift er sauene ute hele året. Ved utegang har dyra tilgang til et liggeområdet med minimum tre tette vegger og tak samt et fôringsområde. 

Dyr som holdes i utedrift holdes kun ute, og det er krav om at terreng og vegetasjon skal gi tilstrekkelig ly samt at dyra skal ha beskyttende ullfell i den kalde årstida. Ved denne driftsformen skal antall dyr tilpasses beitegrunnlaget og det skal etableres fôringsplass som kan tas i bruk dersom beitet ikke gir tilstrekkelig næring. Snøfrie lyngheier i fjellet og ute ved kysten med vegetasjon som hovedsaklig er sammensatt av ulike typer lyng og småbusker som røsslynk og krekling passer godt til utedrift. Her kan en holde hardføre raser som de gammelnorske saauene.  

Les mer: Hvordan lever norsk sau og lam?

Oppfôring av lam

Nyfødte lam er i praksis ikke drøvtyggere, men enmagede dyr. De har en stor løpe, som er en mage tilsvarende magesekken hos mennesker og andre enmagede dyr. Formagene, som kalles vom, bladmage og nettmage, er fortsatt små og inaktive. Lammet kan dermed kun utnytte melk som næring i starten av livet siden den fordøyes i løpemagen. For at de andre magene skal utvikle seg både i størrelse og funksjon slik at lammet blir fungerende drøvtygger og dermed kan nyttiggjøre seg næringsstoffene i grovfôret er det viktig med tilgang på godt grovfôr og kraftfôr som er tilpasset lam. Allerede etter noen få dager begynner lammene å spise noen gras-strå, og ved tidlig stimulering av vomfunksjonen vil lammet kunne utvikle en begynnende drøvtyggerfunksjon allerede ved 3-4 ukers alder og dermed kunne utnytte både grovfôr, kraftfôr og beite. Vomfunksjonen vil være fullt utviklet ved cirka 8 ukers alder.

Kopplam er lam som av ulike grunner ikke får melk av mor men blir gitt melk på annen måte. Dersom søya får mange lam er det risiko for at hun ikke har nok melk til å fostre opp alle sammen. I tillegg kan det i situasjoner der søya blir syk eller dør bli nødvendig å fostre opp lammene. Dersom en har søyer som bare har fått ett lam eller som av en eller annen grunn har mistet sine lam kan man la disse søyene adoptere lammene.
Kopplammene som ikke kan adopteres bort fôres med en kombinasjon av melk, kraftfôr, gras og beite som de andre lammene. Melken kan gis fra smokkbøtte, melkeautomat eller flaske. Men det er viktig at de får rikelig med råmelk så raskt som mulig etter fødselen det første døgnet for å ha tilstrekkelig med beskyttelse mot sykdom den første tida.

Les mer: Dyrevelferd for norsk sau og lam. 

Sauen utnytter norske ressurser!

Grovfôret som sauen spiser er normalt 100 prosent norsk! Store deler av kraftfôret som sauen spiser en vesentlig mindre andel av, er også norsk fordi det i hovedsak består av korn vi kan produsere i Norge. Om lag 63 prosent av kraftfôret som sauen spiser er dermed norskprodusert vare.

Norsk sau får derfor dekket opp mot 96 prosent av matbehovet fra norskproduserte varer, samt at halvparten av grovfôret de spiser kommer fra utmark. De bidrar dermed i stor grad til å utnytte norske ressurser.