På linje med storfe, sau og geit, er rein en drøvtygger. Drøvtyggere er flermagede dyr som kan utnytte plantevekster til mat. Drøvtyggere deles i tre kategorier avhengig av næringsvalg og fordøyelseskanalens anatomiske utforming. Grovfôretere som storfe og sau spiser primært gras, konsentratvelgerne som rådyr er selektive i næringsvalg og beiter primært urter og blader og en intermediær type med et blandet næringsvalg som hos blant annet rein, hjort og geit.
Reinen beiter i vill natur preget av et værhardt klima det meste av livet. Det er kun hardføre dyr som rein som er i stand til å utnytte slike utmarksressurser som befinner seg i områder som ikke er egnet for annen matproduksjon. Tamreinen får jevnlig oppsyn, blir flyttet mellom ulike beiter, og får tilgang på fôr ved matmangel. Likevel lever tamreinen et nokså vilt liv sammenliknet med andre produksjonsdyr.
Reinen flytter seg mellom ulike årtidssbeiter og reindrift er en nomadisk driftsform. Reindriftåret blir delt inn i åtte deler da det beskrives ut ifra de åtte årstidene i den samiske kulturen. De åtte årstidene beskriver ikke bare naturens syklus men også hendelser, trekk og overganger i reinens naturlige års syklus. I tillegg står også årstidene for reineiernes ulike arbeidsoppgaver som i stor grad er bestemt av reinens behov i løpet av året. Et driftsår i reindriften starter 1. april og slutter 31. mars året etter.
Reindriftens tilgjengelige areal er delt inn i seks samiske regionale reinbeiteområder som igjen er delt inn i 82 samiske reinbeitedistrikter. I et distrikt er det også mindre driftsgrupper kalt siida (nordsamisk) eller sijte (sørsamisk).
Det er 100 registrerte sommersiidaer og 150 vintersiidaer. Det er fordi sommeren har bedre beite, det er lettere å samle flokken og det er større flokker. På vinterstid sprer reinen seg mer for å finne mat, - og dermed blir det også flere siidaer.
Reinen velger kun det beste når den har mulighet til å være selektiv. Den vil helst ha myke planter og velger ut vekster med best kvalitet og næringsinnhold og spytter ut det den ikke vil ha. Ulike vekster har forskjellig næringsinnhold, og når reinen beiter på for eksempel både urter, lav og grasplanter får den tilfredsstilt næringsbehovet sitt. Reinen spiser faktisk over 200 ulike typer planter.
Les mer: Hvordan lever norsk rein?
Vår
Flytting av flokken fra vinterbeitene til områdene hvor simlene skal kalve representerer reindriftsårets start. Etter en lang vinter, er reinen på sitt svakeste og trenger næring for å kunne sikre en god start for kalvene. Vårflyttingen er derfor en kritisk periode for reinen. Simla trenger næring for å produsere melk slik at hun kan gi kalven en best mulig start etter fødselen. Den første råmelken som kalven får er helt avgjørende. Råmelken inneholder viktige immunstoffer som kalven trenger for å bekjempe infeksjoner, frem til kroppen er i stand til å produsere sitt eget immunforsvar.
Mens de drektige simlene er opptatt med kalving, trekker oksene ned i lavere terreng for å finne noe å spise. De kan trekke helt ned til bebyggelse og på dyrkamark for å finne mat om nødvendig.
Sommerbeite
Sommerbeite er i lavlandet og ute ved kysten eller ute på øyene. Reinen innretter beitet ettersom når plantene spirer. Da er de rike på klorofyll, eggehvitestoffer, mineraler og vitaminer og har derfor mest næringsverdi. Reinen beiter seg derfor gjerne oppover i fjellet i takt med snøsmeltingen og framveksten av vegetasjonen på forsommeren.
På sommerbeite handler det om å spise godt og fylle opp reservelageret til vinteren. Beitet er rikt og dyrene spiser hovedsakelig grønne vekster som urter, gras og lyng som har mye energi og proteiner som dyrene trenger. Reinen nyttiggjør seg næringen i disse plantene godt og vokser og legger på seg.
Høstbeite
Høstbeite foregår på et område som ligger mellom sommer- og vinterbeite. Tidlig på høsten spiser reinen gjerne sopp, gress og urter. Når frostnettene kommer, blir den grønne kosten fort borte. Ofte ligger høstbeite i daler og ved myrområder. Her kan reinen finne saftige skudd, også etter at frosten er kommet.
Vinterbeite
Om vinteren tærer reinen på fettlageret den har bygget opp gjennom sommeren og høsten. Reinen bruker beina og geviret til å grave frem planter som ligger beskyttet under snøen. Om vinteren består menyen hovedsakelig av lav, men også lyng, ris og kjerr.
Bukkene feller geviret midt på vinteren, mens de drektige simlene beholder geviret til etter de har kalvet. Simlenes status øker, og geviret sikrer dem tilgang til verdifull næring til seg selv og den ufødte kalven.
Selv om reinen er tilpasset et arktisk tøft klima med vekslende vær gjennom tusenvis av år, så er den ofte svak og sårbar på slutten av vinteren. Spesielt de drektige simlene er utsatt. Dersom det kommer mye snø, eller det oppstår islag i snøen (låst beite), kan det være behov for en hjelpende hånd fra reingjeterne. Dersom vinterbeitene av ulike årsaker er blitt dårlige, og reingjeterne ikke kan føre reinflokken til et område med bedre tilgang på beite, så er det blitt vanlig med tilleggsfôring i enkelte områder. Det er viktig å ikke vente forlenge før tilleggsfôring iverksettes, sa utsultede rein har svekket bakterieflora i vomma, noe som medfører at det tar en stund før fordøyelsen begynner å fungere igjen.
Tilleggsfôring kan også brukes som del av driftsopplegget for å lette arbeidet under samling og flytting av flokken eller for å holde flokken samlet for å redusere tap til rovvilt. Å fôre reinen vil også kunne bidra til å øke dyrenes tamhetsgrad.
Hunndyret av rein kalles simle, hanndyret kalles bukk, og avkommet kalv.
Fôringen foregår ved gradvis tilvenning og utprøving av fôr som reinens mage tolererer. Reinen er utsatt for å utvikle en tilstand som kalles «grasbuk» som oppstår hvis vomfordøyelsen svikter og ufordøyd fôr derfor hoper seg opp i vomma da matlysten beholdes.
Tillegsfôret kan være rundballer, lav eller reinfôr, eller en kombinasjon av disse. Rundballer består av konservert gress, mens reinfôr er en type kraftfôr som er spesialutviklet til rein.
Fôret blir gjerne fraktet til vinterbeite med snøscooter, og flokken samles på plassen der fôret fordeles. Dyr som er blitt vant med tilleggsfôring kommer som regel av seg selv ved lukten av fôret. Reineierne er forpliktet å hindre at reinen sulter av hensyn til dyrevelferden.
Trusler på beite
De største truslene mot reinens velferd på beite, er uforutsigbare værforhold, varierende tilgang og kvalitet på fôr som medfører sult, stress i forbindelse med menneskelig aktivitet, ulykker, sykdom og rovdyr. Disse truslene henger til en viss grad sammen. For et dyr som er svakt på grunn av matmangel vil stress ved menneskelig aktivitet være en større påkjenning, og de vil også være mer utsatt for å bli tatt av rovdyr. Sult kan ha sammenheng med dårlige beiteår kombinert med en stor flokk eller klimaendringer. Det kan også skyldes at reinen blir skremt bort fra beitet grunnet menneskelig aktivitet, eller installasjoner som hyttefelt, vindmøller og kraftverk. Utbygging i reinens område kan også hindre reinen i å utnytte området best mulig.
Les meir: Dyrevelferd for norsk rein.
Sist oppdatert: fredag 13. september 2024