Ressursregnskap for reindriftsnæringen er en årlig rapport om ressurssituasjonen i næringen. Rapporten belyser forhold som er knyttet til beitegrunnlag, reintall, flokkstruktur, produksjon og tap.
I reindriftsåret 2022/2023 ble det slaktet litt under 65 tusen dyr, noe som gav cirka 1600 tonn kjøtt. Næringa hadde i underkant av 215 tusen rein ved siste telling i 2023 og nesten 204 tusen av disse var i samisk reindrift.
Ettersom reindrift er basert på helårsbeiting i utmark og fjellområder hvor dyrene lever fritt i sitt naturlige miljø gjennom hele året, er den ikke like vant til kontakt med mennesker eller å holdes i innhegning som husdyr i landbruket. Reinen regnes derfor gjerne som et halvvilt dyr (semidomestisert). Driving og håndtering skal foregå varsomt og ta hensyn til dyrenes flokkinstinkter. Det er stressende for et flokkdyr å bli skilt fra de andre dyrene. Når det gjelder transport og håndtering før avlivning utgjør dette en kort tid i forhold til resten av dyrets liv, men det er en kritisk fase som innebærer risiko for stress og lidelse. At reinen er halvvill medfører også spesielle utfordringer med dette.
Les mer: Dyrevelferd for rein.
Hos Mattilsynet er det registrert 27 godkjente slakterier for tamrein i Norge. Det største slakteriet ligger i Kautokeino og her slaktes størstedelen av rein fra både Finnmark og Nord-Troms. De fleste anleggene er imidlertid mye mindre enn dette. Noen slakterier er spesialisert på rein, og noen slakter flere ulike dyrearter. Til de store slakteriene transporteres somregel reinen med bil.
Det finnes også stasjonære feltslakterier og mobile slakterier godkjent for rein. Feltslakteriene er plassert i nærheten av beiteområdene til reinen slik at de kan drives til anleggene. Dette innebærer mindre håndtering og stress for dyra da de slipper å bli transportert med bil og er å foretrekke av dyrevelferdsmessige grunner. Veier, bebyggelse og andre hindringer gjør ofte at det kan være vanskelig eller umulig å få til dersom reinen skal slaktes på et ordinært slakteri. De mobile slakteriene fraktes dit reinen samles, og innebærer derfor aller minst driving og stress for dyrene.
Før transport
Før transport samles reinflokken i spesielle gjerdeanlegg for utvelgelse av de dyrene som skal slaktes. For halvville dyr vil dette medføre stress, men reineierne har lang erfaring med å håndtere dyrene, noe som bidrar til å redusere stressnivået.
Reinen samles i gjerdeanlegg ved behov, for eksempel når de skal merkes, veies. parasitt behandles eller slaktes, eller hvis ulike flokker er blandet sammen og man trenger å skille dyrene fra hverandre igjen. Et gjerdeanlegg består vanligvis av flere innhegninger av ulike størrelser, en liten innhegning til sortering av enkeltdyr, en større beitehage og en lasterampe om dyrene skal lastes om bort i en dyrebil. For å redusere risikoen for skader er det viktig at disse anleggene er solide, godt vedlikeholdt og riktig utformet. Det er også viktig at underlaget i gjerdesystemene er jevnt og ikke glatt og støvende. Viltnetting som er dekket med strie for å gjøre det mer synlig er mye brukt, da dette har en viss fleksibilitet, noe som reduserer risikoen for skade om reinen kommer borti gjerde. Det må ikke være hjørner som enkeltdyr kan fanges i da reinen bør kunne bevege seg i en jevn flyt og sirkulerer naturlig. Det må heller ikke være skarpe kanter som reinen kan skade seg på i innhegningen. Om reinen oppholder seg mer enn ett døgn i innhegningen, skal det være tilgang på fôr.
Transport
I Norge har vi strenge regler når det gjelder transport av levende dyr. EUs transportforordning gjelder for transport av alle husdyr, også rein. I tillegg har Norge noen særkrav i forskrift om næringsmessig transport av dyr. I regelverket presiseres det blant annet at «ingen skal transportere dyr eller la dem bli transportert under slike forhold at de kan komme til skade eller bli påført unødig lidelse».
Reinen transporteres både til og fra ulike beiter med bil og båt. Og de fleste rein blir i dag transportert med bil til slakterier. Dyrebilene er spesialtilpasset for rein, og det er spesielle regler for hvor stor gulvplass og takhøyde de ulike dyrene skal ha avhengig om det er kalv, simle eller bukk og med eller uten gevir. Ved transport av dyr med gevir skal det tas spesielle forholdsregler for å hindre at dyr skader hverandre. Gevirene er også en risiko for personalet som håndterer reinen.
Gevir på reinsdyr skiller seg fra horn ved at det er laget av massivt bein og årlig felles og vokser ut på nytt. Når geviret vokser fram er det dekket av hud («bast») som inneholder nerver og blodkar, og så lenge basten sitter på er geviret et følsomt organ. Men når geviret er vokst ut tørker basten ut og løsner av seg selv eller feies av ved at reinen skraper geviret sitt mot trær eller mot bakken. Når geviret er uten bast har det ingen nerver og er «dødt». Horn på for eksempel storfe og småfe har kjerne av levende bein med blodkar og nerver.
Det er vanlig å fjerne store gevir så lenge det ikke er bastkledt. Alternativt kan rein med stort gevir transporteres atskilt fra andre rein.
Reinsdyr med bastkledt gevir
Fram mot bilen benyttes ledegjerder og reinen beveger seg i høyt tempo i tett flokk. Både pålessing og selve transporten kan være stressende for reinen. Ettersom bilene er åpne, er det avgjørende at temperaturen ikke er for lav. Det er imidlertid krav om tett vegg i front av bilen ved transport om vinteren. Men det er ikke uvanlig at dyr som er skilt ut i gjerde for transport må slippes ut igjen i påvente av mildere vær. Både reineier og slakteri må være fleksible i forbindelse med avhenting av dyrene.
I tillegg er rein spesielt utsatt for varmestress og de skal derfor ikke transporteres ved lufttemperaturer over 18 grader. Men så høye temperaturer forekommer sjelden under slaktesesongen på høsten. Transporttidene for rein til slakteri varierer mye, og kan vare fra 20 minutter til 8 timer.
I forskrift om næringsmessig transport av dyr er det krav om maksimum 8 timers transporttid for dyr til slakterier. I Nordland, Troms og Finnmark kan denne reisetiden utvides til 11 timer dersom reisen fra dyreholdet til nærmeste slakteri ikke kan gjennomføres innen 8 timer. Reiser med tamrein som ikke skal slaktes, skal fullføres innen 12 timer.
På slakteriet
Praksis på slakteriet er regulert av blant annet forskrift om avlivning av dyr. Når dyrene ankommer slakteriet, slippes de i store gjerdeanlegg eller «kaldfjøs» der de får fôr og drikke eller snø som ikke er nedtråkket da dette regnes som drikkevann for reinen. Før dyra drives inn til slakting kontrolleres de av en veterinær fra Mattilsynet for om de er egnet til slakt, om de er friske og om dyrevelferden er ivaretatt. (ante mortem kontroll). Veterinæren kontrollerer også om slakteriet tilfredsstiller regelverket når det gjelder dyrevelferd, som oppstallingsforhold, dyretetthet og tilgjengelig fôr og vann. Det rapporteres at det generelt observeres lite sykdom på rein under ante mortem kontroller.
Veterinæren utfører også kontroll av dokumenter med fokus på transportinformasjon og matkjedeinformasjon som omfatter informasjon om dyrenes opprinnelse, helsestatus og eventuell medisinbruk. Som en del av nasjonalt overvåkningsprogram av medisinrester i kjøtt tas det stikkprøver av slaktedyrene.
I tillegg til en av Mattilsynets veterinærer som alltid skal være til stede og føre tilsyn med alle ledd i slakteprosessen skal slakterier over en viss størrelse ha en dyrevelferdsansvarlig ansatt. Denne personen har ansvar for dyrevelferden i slakteriet og for at det som gjøres dokumenteres. Dyrevelferdsansvarlig skal også varsle dersom noe ikke er som det skal i praksis på slakteriet.
Når slaktetidspunktet nærmer seg, blir dyrene drevet inn i mindre innhegninger. Så skiller man ut noen få dyr som plasseres i et innelukket lite rom eller i en drivgang inn mot stedet de blir bedøvet. Reinen føres inn i en bås hvor den bedøves med en boltpistol. En bolt fyres av mot et fastsatt punkt i dyrets panne ved hjelp av kruttpatroner eller trykkluft. Et kraftig slag som treffer på rett sted resulterer i umiddelbart tap av bevissthet. Deretter blir dyret hengt opp og avlivet ved avblødning.
Når dyret er dødt, sendes det videre inn i slakteriet for foredling. I denne prosessen er det viktig med god slaktehygiene samt at internkontrollen etterleves for å sikre trygg mat. Mattilsynets inspektører har også ansvar for å føre tilsyn med denne prosessen.
Etter at dyrene er slaktebehandlet kontrolleres de av Mattilsynets veterinær med hensyn til mattrygghet og folkehelse og helse og velferd for dyrene. (kjøttkontroll/post mortem kontroll). Denne kontrollen gir et godt bilde på forholdene i de ulike flokkene og bidrar til gjennomføring av et risikobasert tilsyn innen reindrifta.
Tradisjonelt slaktes også rein til eget bruk. Det krever kompetanse, som gjerne har blitt overført gjennom generasjoner.
Slakt til eget bruk
For de som driver med reindrift er dyra viktige både som mat til egen husholdning og for salg. Om lag 10 prosent av reinen blir slaktet til reineierens eget forbruk og til omsetning i nærområdet. Dette foregår som regel ute om høsten eller vinteren. Normalt slaktes kun voksne dyr til eget bruk.
Ved slakting utenfor slakteri blir reinen vanligvis bedøvet med krumkniv og avlivet med avblødning på vanlig måte. Bedøvingen skal foregå i tråd med forskrift om for bruk av krumkniv. Krumkniv har tradisjonelt blitt brukt til å bedøve rein i samisk reindrift. Og ifølge Mattilsynet er dette en dyrevelfedsmessig forsvarlig måte å bedøve reinsdyr på. En person som benytter krumkniv til å bedøve rein før avlivning skal kunne dokumentere å ha gjennomført opplæring i metoden som er godkjent av Mattilsynet. Krumkniv er imidlertid ikke tillatt å bruke på slakteri. Alternativt bedøves reinen med boltpistol.
Den som slakter må ha god kunnskap om reinens biologi og sørge for at alle delene av reinen som skal brukes (kjøtt, innmat, blod, margebein, skinn og bellingskinn) er intakt etter slaktingen. Det aller meste av dyret brukes, enten til mat eller som emne til å lage klær, bruksgjenstander eller brukskunst (duodji). Gjennom slakt til eget bruk overføres tradisjonskompetanse knyttet til aktivitetene slakting, partering, videreforedling, matlaging og duodji til kommende generasjoner av reineiere.
Les mer: Hvordan lever norsk rein?
Sist oppdatert: mandag 16. september 2024