Storferaser i Norge

Fra urokse til Dagros

Storfe eller tamfe (bos taurus) er drøvtyggende, planteetende klauvdyr, som trolig stammer fra den utdødde uroksen (bos primigenius) i India. De ble gjort til husdyr for 6-10 000 år siden for å få lettere tilgang på både melk, kjøtt og skinn. I tillegg ble de benyttet som trekkraft, og bidro derfor til utvikling av jordbruket. Siden den gang har landbruket drevet målrettet avlsarbeid og husdyrholdet har utviklet seg i takt med samfunnets utvikling.

Det er funnet spor etter tamme storfe i Norge fra så tidlig som 1500 år før vår tidsregning. Gjennom flere hundre år har vi foredlet kurasene og tilpasset dem til det svært varierte klimaet vi har i dette langstrakte landet. 

Melk, kjøtt eller begge deler

I dag har vi mange forskjellige storferaser i Norge. Noen raser er avlet spesielt for enten kjøttproduksjon eller melkeproduksjon, og noen er avlet for begge deler og kalles ofte for kombikyr. I tillegg benyttes også krysninger mellom melke- og kjøttferaser. De ulike rasene er  forskjellige både når det gjelder størrelse, lynne, beiteutnytting, tilvekst, evne til fettavleiring, evne til å produsere melk og tid for når de blir klare for slakt.

Kjøttferaser

Kjøttferasene kalles også for ammekyr, siden kalven går med morkua og dier i en lang periode sammenlignet med kyr som benyttes til melkekeproduksjon. Kjøttfe benyttes kun til spesialisert kjøttproduksjon. I Norge drives det nasjonalt avlsarbeid på de fem kjøttferasene charolais, limousin, hereford, aberdeen angus og simmental.

Vi skiller mellom ekstensive og intensive kjøttferaser. Ekstensive raser er lettere dyr med moderat tilvekst, og som raskt blir slaktemodne. De er ikke avhengig av tilskuddsfôring med kraftfôr, og de utnytter utmarksbeite godt. Intensive raser er tyngre med høy tilvekst, og de blir seint slaktemodne. De bør få tilskuddsfôring og grovfôr av god kvalitet, og de utnytter innmarksbeite best.

Spesielt ekstensive raser som Dexter, Highland Cattle og Galloway er små og lette dyr som klarer seg godt der det er bratt terreng.

Dexter er en av de minste kvegrasene som fins og stammer fra Irland. Rasen er opprinnelig en fjellrase, er svært hardfør og egner seg godt til utedrift. De er som oftest svarte, men det finnes også røde og blakk-farga. De vokser fort og har et marmoret kjøtt av god smak og kvalitet. Dette er den kjøttferasen som øker mest prosentvis i Norge.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle, er en hardfør storferase fra det skotske høylandet. De har kraftige lange horn og tjukk og langragga pels slik at de trives ute hele året. Highland spiser mye det samme som elgen - både kvister, einer, lauv og gras. Kjøttet er marmorert, saftig og magert.

Tiroler Grauvieh er en gammel ur-rase fra fjellene i Tirol i Østerrike. Det er en kombinasjonsrase avlet for både kjøtt- og melkeproduksjon og dyrene ble også opprinnelig benyttet som trekkdyr. Rasen er hardfør med gode bein og klauver og er spesielt godt tilpasset barske forhold. De klatrer i bratt terreng og egner seg derfor godt som kulturlandskapspleiere. Det er svært få av disse dyrene på verdensbasis, og de er derfor definert som en truet rase. De første Tiroler Grauvieh kom til Norge i 1994, og i 2022 var det registrert 1995 renrasede mordyr i Storfekjøttkontrollen. Rasen er kjent for å være fruktbar, ha lette kalvinger og godt lynne. Kyrne har god melkeevne og kan gi opptil 10-20 liter per dag. Dette gjør at kalvene ved avvenning kan konkurrere med tyngre raser i vekt. Levende vekt for kyr ligger mellom 550-750 kilo og oksene mellom 950-1200 kilo.

Les mer om Tiroler Grauvieh

Galloway er kortbeinte, kompakte og naturlig kollet (uten horn). Rasen kan være svart, rød eller gråbrun med et karakteristisk kvitt belte rundt mage og rygg og er rolige og letthåndterlige. Kjøttet er marmorert.

Ekstensive raser som hereford og aberdeen angus er tyngre og krever mer fôr enn spesielt ekstensive raser (se over). De er nøysomme og trenger lite kraftfôr. De kan fôres med kun grovfôr, og dette gir god kjøttkvalitet.

Hereford har et karakteristisk kvitt ansikt og rød kropp og et godt lynne. Rasen blir også benyttet i kryssningsavl til mjølkeproduksjon da de har lette kalvinger og gir hardføre kalver med god helse.  

Aberdeen angus regnes som en spesielt god rase for økologisk drift. Det er verdens mest tallrike kjøttferase, spredt over hele verden. Årsaken er at den er hardfør med god produksjonsegenskaper og kjøttet har god marmorering. Angus er ensfarget svart eller rød og alle avkommene er kollet. Rasen ble første gang importert til Norge i 1950. 

Wagyu er en japansk storferase og navnet betyr nettopp det. Dyrene er korte av vekst med tynne bein og tettsittende horn og pelsen er svart eller brun. De er mindre og mer spenstige enn NRF og andre kjøttferaser. De vokser også en del langsommere og blir dermed eldre før de er utvokste. Det er flere ulike underraser, men svarthåret japansk wagyu er den vanligste da over 95 prosent av alle wagyu i Japan er av denne underrasen.

Intensive raser som charolais, simmental og limousin har høy tilvekst og krever mer energirikt fôr enn de ekstensive rasene. De er forholdvis tunge og passer godt på innmarksbeite der de ekstensive rasene lett kan bli for tykke.

Charolais er opprinnelig fra Frankrike. Den ble utviklet som trekkdyr og har derfor spesielt kraftig rygg- og lårmuskulatur. Rasen er ensfarget lys eller kvit til gulkvit. I antall dyr er dette den kjøttferasen som øker mest i Norge.

Simmental er en kombinasjonsrase som er avlet både for melk og kjøtt. De fleste har hvitt ansikt og er tofarget brune og hvite på kroppen. I Norge deles rasen opp i kjøttsimmental og melkesimmental. Krysses en Kjøttsimmental med andre kjøttferaser er resultatet mye melk, høy tilvekst, god fôrutnytting, godt lynne og gode beitedyr.

Krysninger mellom ulike raser gir ofte et mer hardført og livskraftig avkom som vokser raskere, har bedre fruktbarhet og er bedre tilpasset et variabelt miljø. Ved kryssningsavl kan en også kombinere de positive egenskapene fra de ulike rasene. Det er ofte billigere å kjøpe inn krysningsdyr, og dette lønner seg derfor dersom en skal fôre dem opp til slakt. NRF benyttes en del som innblanding i kjøttferaser, da innslag av melkerase gir mordyr som produserer mer melk til kalven sin.

Spesialiserte melkeraser

Kombiraser

Gamle norske storferaser

Det finnes 6 bevaringsverdige/truede storferaser i Norge. Dette er sidet trønderfe og nordlandsfe (STN), vestlandsk fjordfe, østlandsk raudkolle, vestlandsk raudkolle, telemarkfe og dølafe. I tillegg finnes jarlsbergfe opprinnelig fra Vestfold, men denne rasen blir ikke regnet med blant de bevaringsverdige. Siden 1999 da registrering starta opp har alle disse rasene økt i antall. De gamle norske rasene blir benyttet både til melke- og kjøttproduksjon (bortsett fra telemarksfe), og de er etterspurt både av bønder og forbrukere.

Organisasjonen Norsk Bufe som ble stiftet i 1983 jobber med å sikre de seks bevarings-verdige storferasene for framtida som en del av vår felles kulturhistorie og kulturbærere fra ei tid før jordbruket ble industrialisert. De gamle rasene utnytter utmarksbeite spesielt godt da de tar seg godt fram i terrenget og de har målbart gode kvaliteter på både melk og ost. 

Les mer om arbeidet med de gamle rasene

Norsk rødt fe (NRF) er en kombirase som er den mest utbredte i melkeproduksjonen i Norge, og sæd fra NRF-okser blir eksportert til mange land. Grunnlaget for rasen ble lagt tidlig på 1900-tallet, men den ble formelt etablert i 1935. Rasen er basert på ayrshirefe og hedemarksfe, men de gamle norske rasene østlandsk raudkolle, sør-og vestlandsfe, dølafe, rødt trønderfe og målselvfe gikk også senere inn i NRF.

Selv om en kaller NRF en rase, er det ikke en rase i ordets rette forstand, da det hentes gener der det er hensiktsmessig med tanke på avlsmål, også på tvers av rasegrenser. NRF-kua i dag er resultatet av et avlsarbeid med mål om ei ku best tilpassa norske melkeprodusenter. Den er avlet for god helse og fruktbarhet, samt høy melkeproduksjon og god kjøttproduksjon. Ei voksen NRF-ku veier mellom 550-650 kilo, mens en fullvoksen okse kan veie helt opp til 1300 kilo. Gjennomsnittsytelse for melk er i overkant av 8000 kilo i året med en fettprosent på 4,4 og 3,5 % protein. Vi har i overkant av 170 000 NRF-kyr i dag. Dette tilsvarer over 90 % av alle melkekyr i landet.

Les mer om norsk rødt fe (NRF)