Hvordan lever norske verpehøns?

I Norge har vi omkring 600 eggprodusenter, med til sammen 4,3 millioner verpehøns. Her kan du lære mer om norsk eggproduksjon, og hvordan norske verpehøns lever.

Fra naturens side er fjørfe svært fruktbare og hver høne får mange avkom som vokser raskt, noe som gir gunstige forutsetninger for en effektiv matproduksjon. I alle vestlige land er eggproduksjonen blitt konsentrert til stadig færre og større enheter. Men sammenlignet med andre land, er norske flokker av verpehøns små, fordi husdyrkonsesjonsregelverket setter grenser for omfanget av fjørfeproduksjonen, med maksimalt 7 500 verpehøner per gård.

Fuglen som brukes til produksjon av kyllingkjøtt og egg er samme art, tamhøns (Gallus gallus domesticus), men er over lang tid avlet i ulike retninger. Verpehøns er selektert for levedyktighet, oppverpingsalder (alder ved første egg), antall egg, eggstørrelse, eggvekt og eggkvalitet i tillegg til fôrutnytting og god helse.

Det er i dag rundt 2000 gårder i Norge som har verpehøner, men mange av disse har færre enn 100 høner. Dersom vi regner kommersielle eggprodusenter som dem med mer enn 1000 verpehøner har vi omkring 600 eggprodusenter, med til sammen 4,3 millioner verpehøner. Kommersiell eggproduksjon foregår i alle landets fylker, men med hovedvekt på Østlandet, i Rogaland og Trøndelag, der også de fleste eggpakkeriene og rugeriene ligger.

Hybrider og avl av verpehøns

Høy fruktbarhet og korte generasjonsintervall legger til rette for et effektivt avlsarbeid. Et fåtall store avlsselskaper dominerer i dag markedet globalt. Det nasjonale avlsarbeidet her i landet ble nedlagt midt på 1990-tallet, fordi de norske verpehønelinjene hadde dårligere produksjon og helse sammenlignet med importerte verpehøner.

I fjørfeproduksjonen snakker vi om hybrider, ikke raser. Hybridene er et resultat av systematisk krysning av ulike høne- og hanelinjer som er avlet for ulike egenskaper og som kombinert gir gode egenskaper. Avlsselskapene tilbyr hybrider med ulike egenskaper, tilpasset ulike produksjonsforhold, markeder og forbrukerforventninger.

Vi har to importører av verpehøns i Norge. Steinsland og Co importerer hybridene Lohman hvit og Lohman brun fra avlsfirmaet Lohman Tierzucht i Tyskland. Firmaene Arne og Andreas Salte AS og Børge Undheim AS importerer i samarbeid Dekalb og ISA brun fra avlsfirmaet Hendrix Genetics i Nederland.

Livet til verpehøns

Importørene importerer besteforeldredyr som daggamle kyllinger. Kyllingene plasseres i en karantenestasjon, og etter 16-17 uker med grundig testing mot aktuelle sykdommer, blir dyrene overført til en rugeggprodusent som produserer eggene som blir til foreldredyr. Disse eggene klekkes i et foreldredyr-rugeri, og de daggamle foreldredyrene sendes til en foreldredyr-oppaler.  Når foreldredyrene er 17-18 uker gamle begynner de å legge egg, og flyttes til en rugeeggprodusent. Rugeeggprodusenten leverer egg til verpehøne-rugeriet, hvor eggene klekkes og sendes til en verpehøne-oppaler. Når verpehønene er 17-18 uker gamle begynner de å legge egg, og flyttes til eggprodusenten. Her står hønene i eggproduksjon til de er ca. 78 uker gamle. 

Driftsformer

I fjørfeproduksjonen praktiseres et alt-ut-alt inn-prinsipp. Det betyr at alle fjørfe på gården, enten det er verpehøns eller foreldredyr, er like gamle og lever like lenge. Når dyra er avlivet eller levert til slakt, vaskes og desinfiseres huset og står tomt en periode slik at eventuelle sjukdommer og smittestoffer ikke skal overføres til neste flokk.

Det finnes ulike driftssystemer for norske verpehøns; miljøbur og frittgående, såkalte aviarier, med eller uten utegang. Grunnet press fra dagligvarehandelen om å fase ut egg fra miljøbur, har svært mange produsenter nå lagt om fra miljøbur til frittgående. I 2018 var omkring 15 % av verpehønene i miljøbur, 77 % i frittgående og 7 % i økologisk produksjon. Dødeligheten varierer mellom systemer, i 2018 var dødeligheten hhv 2,54 % i miljøbur og 4,49 % i frittgående.  

Miljøbur

Miljøbur, som også kalles innredede bur eller miljøinnredning innebærer å holde hønene i bur. Burene kan deles inn i smågruppebur (typisk 7-10 høner) eller storgruppebur (typisk 40-60 høner). Uansett gruppestørrelse skal hver høne ha tilgang på 850 cm² gulvplass, 15 cm vagle, 12 cm fôrtro, rede og strøbad. Strøbadet skal stimulere til å hakke, skrape og sandbade, og størrelsen skal tilpasses flokkstørrelsen i buret. Det er fordeler og ulemper med miljøbur kontra frittgående systemer. Verpehøner i miljøbur har generelt lavere dødelighet, høyere eggproduksjon og det er gjerne en bedre luftkvalitet i husdyrrommet. Men ulempen med bur er at høna har sterkt begrensede bevegelsesmuligheter, og ingen mulighet til å unnslippe plagsomme burvenninner. I tillegg vet vi at hønene er sosiale og foretrekker å strøbade samtidig, og strøbadet i miljøbur er ikke store nok til at de kan gjøre dette samtidig. 

Aviarsystemer for frittgående høns

I systemer for frittgående høns skal det være maks ni dyr pr. m² gulvareal som skal være tilgjengelig for dyra. Dyra skal ha tilgang til rede, 15 cm vagle hver, et strøareal på minst 1/3 av gulvarealet og minst 250 cm² strøareal pr. høne. I aviarsystemer kan hønene bevege seg fritt rundt i huset og mellom etasjer, der det skal være maks fire etasjer over hverandre. I frittgående systemer har hønene generelt ikke tilgang til utearealer.

Fordeler og ulemper ved uteareler for fjørfe

Generelt holdes kommersielt fjørfe i Norge innendørs, både av hensyn til klima og smitte. Verpehøns er tropiske fugler og trives dårlig i lave temperaturer. I tillegg kan småfugler og gnagere føre med seg smitte som bla salmonella og fugleinfluensa, noe vi ikke ønsker inn i høneflokken eller i eggene. Norge er et av få land i verden uten salmonella i egg. På den annen side kan verpehøner ha stor glede av et uteområde, hvor vi typisk ser økt forekomst av naturlig atferd som utforsking, hakking og skraping.

Det finnes en håndfull produsenter med frilandshøns, det vil si konvensjonell produksjon med utegang, enten i form av verandaer/vinterhage eller tilgang på et større uteområde. Verandaer bygges gjerne inntil husveggen og består av betonggulv med strø og vegger av vindduk, og er et godt kompromiss mellom smittesikring og hønas behov for utforsking. Noen slipper også hønene helt ut i et større uteområde. Et godt uteområde for ei høne må være dekket med vegetasjon og kratt, siden hønene fra naturens side vegrer seg mot å gå ut i åpent lende av frykt for rovdyrangrep.  

Økologisk eggproduksjon

Høner i økologisk produksjon holdes i frittgående systemer med større plass per dyr sammenlignet med konvensjonell eggproduksjon og hønene skal også ha tilgang til uteareal. Innendørs skal det være maks 6 høner per m², mens på uteområdet skal det være 4 m² per høne. Flokkstørrelse er maks 3000 høner. I økologisk produksjon har en også andre særkrav å forholde seg til.

Hanekyllinger

Hanekyllinger av verperaser blir avlivet på verpehøne-rugeriet like etter klekking. Det finnes i dag dessverre ikke noe bruksområde for disse hanekyllingene, fordi de ikke er egnet for oppfôring. De har en spinkel beinbygning, og en lav tilvekstevne, som betyr at dersom vi skulle fôret dem opp ville det beslaglagt flere ganger så mye fôrressurser og landarealer sammenlignet med å fôre opp en slaktekylling. I tillegg ville de endt opp som et kostbart produkt svært få vil ha. På grunn av dette finnes det ingen land i verden hvor det fôres opp hanekyllinger av verperase i kommersiell skala.

Alt hold av dyr i Norge er underlagt strengt regelverk, også avlivning. Det er spesifikke regler for avlivningsmetoder for de ulike dyreslag. Dette er regulert i Forskrift om avlivning av dyr som forvaltes av Mattilsynet. De fleste hanekyllinger avlives ved såkalt maserasjon, dvs en øyeblikkelig knusing av dyret ved hjelp av hurtigroterende kniver. Dette kan høres brutalt ut, men med godt utformet og vedlikeholdt utstyr, gir metoden umiddelbar, rask og sikker avlivning uten frykt og lidelse for dyret. Maserasjon som metode er tillatt brukt på kyllinger på høyst 72 timer og på egg med embryoer. I forbindelse med klekking på rugeriene går også svake kyllinger og uklekte egg gjennom slik behandling. Alternativt kan kyllingene avlives med gass.

Det forskes på teknologi som gjør det mulig å påvise kjønnet i egget slik at hanekylling-eggene ikke blir klekket. Den mest lovende metoden utvikles i Canada, kalles «Hypereye», og vil i beste fall være kommersielt tilgjengelig i løpet av få år. Dersom de lykkes, kan egg med anlegg for hanekyllinger sorteres ut før de legges til ruging, og brukes til annet formål.

Dyrevelferd

Dyrevelferd handler om individets mestring av sitt miljø. Dyrets mestring avhenger av biologisk funksjon (helse), mulighet for naturlig liv (atferdsbehov imøtekommes) og dyrets subjektive opplevelser (emosjoner). Norsk regelverk krever at verpehøna skal få imøtekommet sine viktigste behov, inkludert redekasse, vaglepinne og strøbad. 

Helse

Norske verpehøns har generelt god helse. Flere smittsomme fjørfesjukdommer som er utbredt i resten av verden er det kommersielle fjørfeholdet Norge fri for. Flere av disse sjukdommene opptrer imidlertid jevnlig i hobbyfjørfeholdet. God smittebeskyttelse er avgjørende for å opprettholde god fjørfehelse. Strenge krav til helsestatus og hygiene i forbindelse med import av dyr er viktig.

De fleste sykdomsutfordringene hos verpehøns er såkalte produksjonslidelser, altså relatert til den høye eggproduksjonen. For hvert egg høna legger, mister hun 2 gram kalsium, og ei vanlig verpehøne vil bruker over 30 ganger kroppsinnholdet av kalsium på eggproduksjonen. Dersom hun ikke klarer å ta opp nok kalsium via fôret, går det ut over skjelettet, og hun blir beinskjør. Økt aktivitet gir økt beinstyrke, og frittgående høner er derfor mindre utsatt for beinskjørhet. 

Bærekraft

Fjørfe har liten evne til å utnytte gras og annet grovfôr og er derfor avhengig av kraftfôr basert på korn og proteinråvarer som soya. Imidlertid har verpehøner en svært effektiv utnyttelse av fôret. Det jobbes også med å øke andelen norskprodusert protein, slik at vi blir mindre avhengige av import av slike råvarer. Globalt vil utslippet av klimagasser per produsert kilo egg være omkring 4 kg CO2- ekvivalenter, mens i Norge er tilsvarende tall 1,5 kg CO2- ekvivalenter.

Alle de store avlsfirmaene har utviklet såkalt dual-purpose-fugler, eller kombinasjonsfugler som skal ha både god kjøttfylde og god eggproduksjon slik at både haner og høner kan nyttiggjøres. Disse fuglene har likevel et betydelig høyere klimaavtrykk fordi de krever betydelig mer fôr over en lengre periode. Fuglene gir også en dårligere lønnsomhet for bonden og blir et dyrere produkt i butikk sammenlignet med de rene kjøtt- og egghybridene. Slike fugler vil derfor i hovedsak være aktuelt for nisjemarkeder, ikke for volumproduksjonen.

Sist oppdatert: 5. desember 2019

 

Kommentarer

    Se alle kommentarer...

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.