Hva betyr dyrehold for utviklingen av nye virus og epidemier?

Zoonoser er sykdommer som kan smitte begge veier mellom dyr og mennesker. Alle dyrearter har ulike infeksjonssykdommer. De fleste er knyttet til en dyreart, mens andre kan smitte andre arter.

Ulike former for koronavirus er for eksempel kjent hos mange dyrearter, som både storfe, gris og katt, og forårsaker en betydelig andel av de årlige forkjølelsene hos mennesker.  Men av og til kan sykdommer fra andre arter gi store problemer fordi den nye arten ikke har utviklet immunitet mot den spesifikke sykdommen enda. HIV, Sars og Ebola er eksempler på farlige zoonoser som spredde seg raskt fordi mennesker ikke hadde vært eksponert for virusene tidligere og derfor ikke utviklet immunitet. Det samme har nå skjedd med viruset som forårsaker Covid 19.

- Det moderne levesettet vårt og klimaendringene bidrar til å presse dyr vekk fra sine naturlige områder. Da kan kontaktpunktene mellom ville dyr og mennesker øke, og mellom ville dyr og husdyr. Dermed øker også sannsynligheten for smitte, forteller Eystein Skjerve.   

- Utfordringene oppstår når man skaper kunstig kontakt mellom ville dyr, husdyr og mennesker. Da kan vi få tilfeller av det som på fagspråket kalles artshopping, hvor virus smitter mellom arter. For eksempel fra flaggermus til skjelldyret pangolin og deretter mennesker, som sannsynligvis var forløpet på dyremarkedet i Wuhan i Kina, forklarer han. 

Hvordan påvirker dyrehold utviklingen av og spredningen av nye virus? 

- Vi må skille mellom introduksjon av nye virus og spredning. Introduksjon av virus kan skje i områder med mange forskjellige ville dyr som kan ha kontakt med husdyr. Det er mest utbredt i områder der husdyrproduksjonen ikke er profesjonalisert. Mennesker infiseres enten via ville dyr direkte eller via kontakt med husdyr som bærer smitte fra ville dyr, forklarer Skjerve.  

- Etter at smitten har skjedd spres viruset videre. Virus kan ikke smitte uten en vert, og problemer med utstrakt smitte oppstår derfor oftest i områder med tette bestander av dyr og mennesker. Spredning av infeksjoner hos husdyr forårsakes i hovedsak av kjøp og salg av levende dyr på tvers av regioner og landegrenser, men kan i noen tilfelle spres gjennom matvarer Det verste scenarioet er imidlertid en omfattende handel med ville dyr. I dag er det utstrakt internasjonal handel med et stort antall ville dyrearter, og mange av dem havner på dyremarkedene i Kina og andre land i Asia. Mange infeksjoner har sin opprinnelse i tropisk regnskog med stort artsmangfold, og mange av de dyrene det handles med på disse dyremarkedene stammer fra slike områder, utdyper han.  

- I vår globaliserte verden forventer vi at både mennesker og dyr skal kunne flytte seg over landegrenser, men når vi flytter på dyr i stor skala gjør vi det mulig for vidtrekkende spredning av virus, forklarer forskeren.  

Hva er forskjellen på husdyrhold i Norge og dyremarkedene i Kina når det gjelder utvikling og spredning av nye virus?  

- Det er en rekke faktorer som skiller det norske husdyrholdet fra dyremarkedene i Kina. Når det gjelder sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker er den aller viktigste forskjellen at vi i Norge har et atskilt husdyrhold. I Norge har vi høy standard på produksjonen og god dyrehelse. I tillegg er det begrenset kontakt mellom både husdyr og ville dyr, og også mellom husdyrbesetninger. I Norge har vi en svært god kontroll på næringen, og vi tillater ikke frakt av levende dyr på tvers av landegrenser. På dyremarkedene i Kina importeres og smugles levende dyr fra hele verden. Dette er smittebomber, og de er ikke i nærheten av å ha den beskyttelsen og kontrollen som norsk husdyrproduksjon har, sier Skjerve. 

Er det forskjell på det norske husdyrholdet og husdyrproduksjonen i andre land med tanke på risiko for smitte? 

- Fordi vi har så god dyrehelse i Norge, har vi bestemt oss for å holde den norske bestanden separat fra andre land. I tillegg har vi driftsformer med en streng hygiene, og har store programmer som overvåker smittesituasjonen hos våre husdyr. Vi importerer noen fôrråvarer til Norge, men disse kontrolleres og varmebehandles før de gis til dyra og medfører derfor liten risiko. I en rekke andre land er det imidlertid utstrakt flyt av både levende dyr og fôr, og risikobildet blir derfor et helt annet. Vi skal ikke lengre enn til Danmark før vi ser at dyr fraktes over landegrenser for slakting. Et annet eksempel er USA, hvor man har digre produksjoner med opptil 200 000 dyr i en flokk, som er innkjøpt fra hele kontinentet. Da får man fare for smitte også i kjøttproduksjonen.  

Noen hevder at vi ikke ville hatt denne epidemien om det ikke hadde vært for at vi spiste kjøtt. Er det hold i det? 

- Nei, det er nok ikke riktig. Kontakt med, og kjøp og salg av levende ville dyr har en klar sammenheng med denne epidemien fordi spredningen av viruset skjer når mennesket kommer i kontakt med ville dyr, som når vi trenger inn i jungelen eller holder ville dyr på et dyremarked. Flaggermus er ofte kilden til slike zoonoser, og flaggermus ville vi hatt uansett om vi spiste kjøtt eller ikke. Det har derfor lite å gjøre med dyrehold i seg selv, eller det å spise kjøtt, med unntak av etterspørsel etter og kjøtt fra ville dyr.  

Fugleinfluensaen har blitt trukket frem som eksempel på en epidemi som har sammenheng med moderne husdyrhold? Hvilken rolle spilte egentlig moderne husdyrhold for fugleinfluensautbruddet? 

- Hvis vi skal ta Kina som eksempel, er det et land med stor «kunstig» kontakt mellom dyremarkeder i kombinasjon med en husdyrproduksjon som i stor grad er lite profesjonalisert når det gjelder smittehåndtering. Fordi det er antall besetninger eller dyreflokker som er smitteenheten, kan en storskala profesjonell husdyrenhet med mange dyr være bedre enn mange små enheter med dårlig smittebeskyttelse. Fugleinfluensaen ble oppformert i store asiatiske fjørfeenheter, men det er ikke sikkert det hadde vært bedre med svært mange små enheter, forklarer han og tilføyer:  

- Da fugleinfluensaen ble etablert i Europa, var også smittehåndteringen problematisk på grunn av mange små flokker av fjørfe, kombinert med sterk kontakt med ville fugler.  Jeg tror ikke det er noe enkelt svar på dette, men det er befolkningens matbehov som driver dette. Vi kan godt tenke oss et Kina med færre fjørfe og gris i mange enheter, men det er likevel kanskje verre smittemessig enn færre store enheter, poengterer han.   

Hvordan kan man redusere sjansen for nye virusutbrudd i fremtiden? 

- Risikoen for smitte på tvers av arter har alltid vært til stede, men i en globalisert verden er risikoen for slike utbrudd betydelig større. For å redusere risikoen må vi først og fremst slutte å handle med levende ville dyr, men vi må også sørge for at vi begrenser den globale handelen på dyr og husdyrprodukter. Det følger en kostnad med å ha en global verden, og da må vi i hvert fall sørge for geografisk begrenset bioproduksjon med god smittehygiene, mener forskeren.  

- Det samme gjelder også planter, der det er helt avgjørende at vi unngår spredning av sjukdommer til de viktigste matplantene, tilføyer han.   

-Klimaendringene har også stor betydning, og vi må gjøre det vi kan for å redusere klimapåvirkningen vår ettersom risikoen for problemene øker når vi presser ville dyr vekk fra sine naturlige habitater, som for eksempel i regnskogen.  

Enkelte påpeker at avl av dyr svekker dyrenes naturlige motstandskraft og gjør at vi blir mer utsatt for slike spredninger av virus som vi ser nå. Hva mener du om det? 

- For avl kan det være det motsatte. I de norske avlsprogrammene selekteres det på immunforsvar og motstandskraft, og dermed kan man gjøre dyrene bedre rustet til å stå imot zoonoser gjennom avl.  Dyrene er i intensiv drift, men samtidig selekteres de for motstandsevne, forklarer Skjerve. 

- I de situasjoner der det har skjedd store utbrudd hos husdyr de siste tiårene er det brudd på elementært smittevern som har vært årsak til store utbrudd. Kugalskapen i Storbritannia kom på grunn av en billigere behandling av slakteavfall til fôr, og munn- og klauvsjuke ble spredt på grunn av en omfattende dyrehandel i Storbritannia.  

Er det andre områder der moderne dyrehold kan gi smitteproblemer? 

- Argumentene om at intensivt dyrehold skaper infeksjoner er gyldige når det gjelder matbårne bakterier som Salmonella. Disse er relativt enkle å kontrollere, og langt fra de samme smittepotensialer som virus, sier forskeren.  

- Virus i kjøtt kan spres via handel, men gir nesten alltid sykdom kun hos andre dyr. Det nyligste eksemplet på dette er spredning av afrikansk svinepest til store deler av Europa og Asia via handel med svinekjøtt, som så ble spredt via villsvin, understreker han.  

- Fremover må influensavirus studeres nærmere i forhold til driftsformer. 

Hvilken betydning kan økt dyrevelferd ha? 

- God dyrehelse har svært mye å si, men tolker man dyrevelferd i form av naturlig atferd, mindre husdyrhold eller økt kontakt med natur og andre dyr, vil det tvert imot kunne øke risikoen for utvikling og spredning av nye virus. Moderne husdyrproduksjon er underlagt streng kontroll, og har mange beskyttelsesmekanismer bygget inn for å sikre godt smittevern og trygg mat. Det viktigste er derfor at vi reduserer handel med levende dyr, og sikrer matforsyning basert på egne ressurser, poengterer han.   

Hva blir viktig fremover? 

- Etter utbruddet skal vi fremdeles fø en økende befolkning i verden.  Ønsker vi at mennesker fortsatt skal reise relativt fritt, er konsekvensen at vi må begrense all handel og reising med levende dyr så langt mulig hvis vi vil unngå nye lignende situasjoner i fremtiden. Så må vi i tillegg sørge for å ha en husdyrproduksjon som er profesjonell når det gjelder håndtering av smitte, og i tillegg går i en klimafornuftig retning. Vi og hele verden har store utfordringer her.