Førjulsmat med smalahove

Den aller mest framtredende blant gamle matretter som har fått en renessanse i den senere tid må vel være smalahove - sauehode.

Fra gammelt av har sauehoder blitt brukt til mat. Etter saueslaktingen ble sauehodene enten flådd eller svidd, beroende på den lokale skikken. Deretter ble de lagt i saltlake i to-tre dager, så hengt opp til tørk, eller også røykt en ukes tid. På senhøsten kom sauehodene på middagsbordet, - noen steder ble det regnet som hverdagsmat, andre steder så de på smalahove som en delikatesse - "fysemete" (god mat en får lyst på) - og brukte det til søndags. Hodene skulle koke fra 1 ½ til 3-4 timer, avhengig av om det var lam eller gamle sauer eller værer. På Voss sa de at man kunne spise alt på hodene som ikke var ben, bortsett fra midten i øyet og den harde brusken i overmunnen.

 

Som eldre skildret skuespilleren Lars Tvinde smalahove-måltidene fra sin barndom på Voss i 1890-årene: "Til sundags-nonsmaten vart det alltid koka rikeleg med poteter. Tolekniv var det einaste vi hadde å hjelpa oss med i dei dagar, både store og små, og den var bra nok". - Men potetene måtte alle reinska med naglen på tomlungen (tommelfingeren), "da æ gammalt naor dei aote (spiste) smalahove", sa dei. Ei underleg stemning var det ved slike matmål då huslyd og tenarar var sessa rundt bordet i rotstova (stue uten loft, åpen til taket) med små vindaugo så ein måtte bruka talgljos sjølv om det var dag ute. Det var uråd å få reinska bort alle eitlane som sat rundt i fetlingar og så dei små kolbrende ullklumpane (på Voss svidde de smalahove) som sat både her og der. Men alt smaka like godt. Når no alle var gode og mette, hekk (hang) alle fingrane i hop, det same gjorde munnvikene av det feite limstoffet som er i slik mat. - Men nam-nam, for god smak."

 

Sauehodene skulle helst spises opp før jul. Noen steder passet man på å ha nok sauehoder igjen til middagen siste søndagen før jul. Der var det så fast skikk med sauehode-måltid den søndagen at dagen ble hetende "skoltesøndag" (skolt = hode), i stedet for "skitnesøndag" som ellers var en vanlig benevnelse. Navnet "Skitnesøndag" kommer av at for å komme i orden til jul måtte folk denne søndagen sjaue og rydde, noe de vanligvis ikke skulle gjøre på søndager. Det kunne være skittenferdig arbeid, og folk gikk i slitte og skitne klær, for å spare de renere og finere til julehelgen. Maten måtte være enkel å tilberede når de - og særlig kvinnene - hadde det så travelt, - hva var vel da greiere enn å ha en gryte med smalahove stående og putre mens man arbeidet.

 

Smalahove var regnet som god mat både til hverdags og dels til søndags, om enn det var et pirkearbeid å få det i seg, men festmat var det ikke. Man serverte ikke smalahove i gjestebud og høytider. Det måtte i så fall være i særlig fattigslige hjem som ikke hadde mulighet til å skaffe seg noe bedre.

 

Artiklene er ført i pennen av Kari-B. Vold Halvorsen,
konservator ved Norsk Folkemuseum.

 

 

 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.