Reinen beiter i vill natur preget av et værhardt klima det meste av livet. Det er kun hardføre dyr som rein som er i stand til å utnytte slike utmarksressurser som befinner seg i områder som ikke er egnet for annen matproduksjon. Villrein lever stort sett uten menneskers innblanding. Tamreinen får jevnlig oppsyn, blir flyttet mellom ulike beiter, og får tilgang på fôr ved matmangel. Likevel lever tamreinen et nokså vilt liv sammenliknet med andre produksjonsdyr.
Villrein og tamrein er av samme rase, og tilhører hjortefamilien. Reinen er en drøvtygger, på linje med sau/lam og storfe, og lever av lav, gras og andre plantevekster. Hunndyret kalles simle, hanndyret kalles bukk og avkommet kalles kalv. Både størrelsen på geviret og fargen på pelsen varierer med årstidene.
Reindrift i Norge
Rein har trolig blitt holdt som husdyr i hele 5000 år. Den samiske tamreindrifta i Norge er minst 400 år, og har utviklet seg fra jakt til fangst og temming av villrein. Reindriften i Norge har sitt opphav i den samiske befolkningen og er en viktig kulturbærer i samiske samfunn. Opprinnelig flyttet samene med tamreinflokkene sine mellom de ulike årtidsbeitene slik som villreinen. Reindriften i dag er fortsatt tuftet på naturressurser, tradisjoner og erfaring og reinen flyttes fortsatt mellom ulike årtidsbeiter, men mye har også selvsagt forandret seg med bruk av teknologiske nyvinninger, snøscootere, firhjulsmotorsykler, helikoptre og mobiler.
På tross av alle disse endringene i driften er reindriften fortsatt underlagt naturkreftene og de til enhver tid rådende klimatiske forholdene.
Den samiske reindriften foregår i fjell- og andre utmarksområder fra Finnmark i nord til innlandet i sør og utgjør om lag 70 prosent av reindriften i Norge regnet i antall rein. Disse samiske reinbeiteområdene utgjør faktisk hele 40 prosent av Norges landareal. Men i denne prosenten er også medregnet blant annet tettsteder, byer, veier, industriområder og landbruksområder. Så i praksis har reindriften mye mindre tilgjengelig areal. Dette arealet er delt inn i seks samiske regionale reinbeiteområder som igjen er delt inn i 82 samiske reinbeitedistrikter.
I et distrikt er det også mindre driftsgrupper kalt siida (nordsamisk) eller sijte (sørsamisk). Strukturen av disse driftsgruppene kan variere fra år til år og kan bestå av en eller flere siida/sijte-andeler. Og en andel kan bestå av flere reineiere som samarbeider om driften, men som alle har hvert sitt reinmerke. Denne ordningen med inndeling i ulike reinbeitedistrikter ble opprettet i slutten av 1800-tallet.
Men det er ikke bare samene som driver med tamrein. Det er fire tamreinlag i Sør-Norge. Disse er Lom-, Vågå-, Fram- og Filefjell reinlag. Her drives ordinær tamreindrift med merkeplikt på dyrene og forvaltning ved slakt. Det finnses imidlertid også to selskap med en driftsform der privateide reinstammer forvaltes med årlige jaktkovoter. Dette er Rendal Renselskap med reinstamme som oppholder seg i Rendalen kommune og deler av kommunene Trysil, Engerdal og Tynset i Innlandet og Hardanger og Voss Reinsdyrlag som har rein på høyfjellet mellom Hardangerfjorden og Vossadalføret i Vestland fylke.
Til sammen var det over 3000 mennesker knyttet til samisk reindrift i Norge i 2023, og over 2000 av dem var i Finnmark fylke.
Antall rein i reindrifta varierer. Men i 2023 ble det oppgitt om lag 215 000 tamrein, og at nesten 150 000 av disse var i Finnmark. Sammensetningen av flokkene er også varierende, men i 2023 ble det rapportert 78 prosent simlerein, 16 kalver og 6 prosent okserein.
Reinens atferd og biologi
Reinen er drøvtygger slik som kua og sauen. Villrein og tamrein er av samme art og underart, og biologi og atferd er tilnærmet den samme.
Reinen er mer hardfør enn andre hjortedyr og er spesielt tilpasset høyfjellsklima både sommer og vinter. Vinterpelsen til dyra er svært tykk og kraftig med til sammen 2700 dekkhår og underull per cm2, og de har også pels på mulen og mellom klauvene. Dette medfører at de er godt beskyttet mot vind, nedbør og snø. Ulik farge på sommer- og vinterpelsen gir dyra god kamuflasje i terrenget.
Reinen har velutviklede sanser. De har øyne på siden av hodet, noe som gjør at de oppfatter bevegelser i omgivelsene effektivt og luktesansen er god. Dette er avgjørende for overlevelse både i forhold til rovdyr og for å finne mat. Reinen kan lukte seg fram til lav under snø som er opp til 60 cm dyp. Til kommunikasjon benyttes duftkjertlene i stor grad, men også via lave gryntende eller snøftende lyder.
Til forskjell fra elg, hjort og rådyr som sjelden danner store flokker er reinen et sosialt flokkdyr med sterke sosiale bånd og stor grad av synkron atferd. Det vil si at de er sterkt motiverte til å følge etter og gjøre det samme som andre individer i flokken.
Villreinen kan leve i flokker fra noen titalls til flere hundre dyr. Årsaken til at de lever i så store flokker antas å ha sammenheng med muligheten for overlevelse, da mange dyr sammen reduserer risikoen for å bli tatt av rovdyr.
Store flokker med dyr krever imidlertid mye mat. I fjellet er livsgrunnlaget for dyra ustabilt. Dette gjør at flokken må forflytte seg over store områder på leting etter godt beitegrunnlag, og villreinen kalles derfor ofte for fjellets nomade. Disse omfattende forflytningene medfører et behov for store sammenhengende fjellområder.
Reinen spiser hovedsakelig grønne vekster som lav, urter, lyng og gras. Den kan utnytte de plantene som er tilgjengelig og velger vekster med best kvalitet avhengig av årstiden.
Les mer: Hva spiser norsk rein?
Som andre flokkdyr, har reinsdyra et hierarki innad i flokken, der reinens størrelse, alder, gevirutforming og atferdsmessige signaler definerer dyrets status i flokken. Helse og drektighet spiller også inn.
Simlene og bukkene feller gevir til ulike tider på året. Dette regulerer også maktforholdet mellom dem. Bukken feller gevir om høsten etter brunst og parring, mens drektige simler feller sitt gevir etter at de har født i mai/juni. Dette gjør at simla er bedre rustet til å finne mat og dekke både eget og fosterets energibehov gjennom vinterhalvåret.
Reinen følger årstidene
Reinens forflytninger mellom ulike årtidssbeiter er bakgrunnen for den nomadiske driftsformen. Reindriftåret blir delt inn i åtte deler da det beskrives ut ifra de åtte årstidene i den samiske kulturen. Se figur 1. De åtte årstidene beskriver ikke bare naturens syklus men også hendelser, trekk og overganger i reinens naturlige års syklus. I tillegg står også årstidene for reineiernes ulike arbeidsoppgaver som i stor grad er bestemt av reinens behov i løpet av året. Et driftsår i reindriften starter 1. april og slutter 31. mars året etter.
Figur 1. Forenklet inndeling av hovedaktivitetene fordelt på årstider i reindrifta (Nibio Rapport nr. 55, 2017)
Det er 100 registrerte sommersiidaer og 150 vintersiidaer. Det er fordi sommeren har bedre beite, det er lettere å samle flokken og det er større flokker. På vinterstid sprer reinen seg mer for å finne mat, - og dermed blir det også flere siidaer.
Vår/ vårsommer - nytt liv
Flytting av flokken fra vinterbeitene til områdene hvor simlene skal kalve representerer driftsårets start. Etter en lang vinter, er reinen på sitt svakeste og trenger næring for å kunne sikre en god start for kalvene. Vårflyttingen er derfor en kritisk periode for reinen.
Når kalvingen begynner, i slutten av april eller begynnelsen av mai, trekker simlene seg unna bukkene. Simlene oppsøker de samme kalvingsplassene år etter år. Simlene går drektige i gjennomsnitt 221 dager og kalvingstida er svært synkron. Det betyr at de fleste simlene kalver i løpet av et kort tidsrom. Kalven reiser seg nesten umiddelbart etter fødselen og begynner å drikke melk (die). Den første råmelken er avgjørende for at kalven skal få en god start på livet. Simlas kondisjon er viktig for at hun kan produsere nok melk til kalven. Dette er en sårbar tid for reinflokken og reingjeterne oppholder seg tett på men allikevel i kontrollert avstand fra flokken for ikke å forstyrre.
Sommer - tid for å fylle opp reservelagrene
Sommer utgjør juni til august. I Finnmark og Nord-Troms er det vanlig å flytte reinen fra vinterbeite på Finnmarksvidda, til sommerbeite i lavlandet og ute ved kysten. Det er også gode beiteforhold på øyene. Noen steder fraktes reinen til sommerbeite med bil eller båt. På sommerbeite handler det om å spise godt og fylle opp reservelageret til vinteren. De fleste reinsdyrene er brungrå med lys mage om sommeren. Midt på sommeren, i juli og august, starter hårfelling og skifte av pels. Vinterpelsen er lysere og tykkere og gir god isolasjon. Sommeren er ofte også tid for kalvemerking.
Merking av rein foregår i løpet av sommermånedene. All tamrein merkes med eierens registrerte merke. Det er bare personer som har reindrift som hovednæring, eller de med foreldre eller besteforeldre som har hatt det, som har rett til reinmerke. Reinmerket er unikt for hver reineier, snittene i merket forteller noe om hvilken familie og område eieren hører til. Landbruksdirektoratet og statsforvalteren har ansvaret for oppdatering og vedlikehold av merkeregisteret.
Høstsommer/ høst – brunst og parring
Om høsten samles flokken igjen for kontroll, parasittbehandling, merking av de kalvene som ennå ikke er merket og utvelgelse av de dyra som skal slaktes.
Les mer: Transport og slakt av rein
Høsten er også tid for brunst og parring. I oktober – november vandrer reinen til høstbeite hvor parringen foregår. Bukkene blir kjønnsmodne ved 1,5 års alder, men må ofte vente en god stund før de får delta i paringen. Rangen avklares tidlig i brunsten i form av trusler, visuelle og vokale signaler, men kan også resultere i korte kamper. Kropps- og gevirstørrelse og alder har betydning for rang hos bukkene.
Som følge av høyt nivå av kjønnshormoner blir bukkene mer aggressive og begynner å se på hverandre som konkurrenter. Simlene er konstant på vandring for å lete etter mat, noe som betyr at bukkene må følge simlene. De dominante bukkene bruker mye tid og energi på å få tilgang på en stor gruppe simler for så å forsvare dem mot andre bukker og spiser svært lite under hoved brunsten. Dette koster og voksne bukker taper rundt 15 prosent av kroppsvekten sin i løpet av brunsten. De yngre bukkene taper imidlertid ikke mye vekt.
Simlene blir også kjønnsmodne ved 1,5 års alder og de får normalt en kalv hvert år fra de er cirka to år gamle. Under førbrunsten oppsøker simla mange dominante bukker, mens de rundt brunsten som regel holder seg i en paringsgruppe med simler. Brunsten strekker seg over kun et par døgn. Simlenes rang bestemmes også av vekt og alder. I motsetning til bukkene bruker simlene mye tid på å lete etter mat, hvile og drøvtygge. Noe som medfører at de som regel går lite ned i vekt under brunsten.
Bukkene feller geviret midt på vinteren, mens de drektige simlene beholder geviret til etter de har kalvet. Simlenes status øker, og geviret sikrer dem tilgang til verdifull næring til seg selv og den ufødte kalven.
Brunst-tiden er en kritisk periode for reinen, og det er viktig at flokken får ro. Uvær eller menneskelig aktivitet kan forstyrre brunsten. Reineierne holder seg derfor unna flokken så lenge det er brunst-tid.
Vinter – på sparebluss
Fra desember til februar holdes reinen på vinterbeite og nå beveger de seg ikke mye på grunn av mye snø. Men reinsdyr er godt tilpasset høyfjell og kulde. Vinterpelsen til dyra er svært tykk og kraftig med til sammen 2700 dekkhår og underull per cm2 og dekkhårene er luftfylte margceller. I tillegg har de også pels på mulen og mellom klauvene. Dette medfører at de er godt beskyttet mot vind, nedbør og snø og at de tåler temperaturer ned i 40 kuldegrader celsius uten å måtte øke stoffskiftet for varmeproduksjon. Om vinteren tærer reinen likevel på fettlaget den har bygget opp gjennom våren, sommeren og høsten. Snødekket beskytter plantene, slik at reinen må sparke og grave for å finne noe å spise. Menyen består da hovedsakelig av lav, lyng, kvist, vier og bjørk. Dersom det er mye snø og at snøen er hard som vanskeliggjør tilgang på fôret kan det være behov for tillegsfôring.
Les mer: Dyrevelferd for rein.
Sist oppdatert: mandag 23. september 2024