Hva spiser kua?
Kua er en drøvtygger, og den norske kua spiser dermed en stor andel grovfôr, som gress, løv, høy og halm. I tillegg får kua kraftfôr som består av 50-60 % norske råvarer.
Siden storfe er drøvtyggere kan de spise gress som vi mennesker ikke kan nytte oss av. Ved hjelp av de fire magene, drøvtygging og rett bakterieflora, er storfe i stand til å bryte ned cellulosen i gresset. Cellulose er en type kostfiber som mennesker ikke klarer å fordøye. Cellulosen blir omdannet til næring, som kua kan ta opp og nyttiggjøre seg av i produksjon av melk og kjøtt. Når drøvtyggerne fordøyer gresset, slipper den ut klimagassen metan.
Storfe er en fellesbetegnelse for ku, okse og kalv.
Hva er grovfôr?
Mesteparten av det norske kyr spiser er friskt gress, men de kan også få konservert gress og høy – også kalt grovfôr. Grovfôret kan også inneholde halm, som er stråene som er igjen når kornet blir tresket. Kua får i seg mye gress gjennom beiting på innmark og utmark. Utmarksbeite er naturlig vegetasjon, fjellterreng og skog som ikke blir gjødslet eller dyrket opp (kultivert). I Norge er 45% av arealet utmark som egner seg godt som beite. Utmarka er derfor en viktig fôrressurs for husdyra våre.
Innmarksbeite foregår på dyrkbar mark. Kun 3% av det totale landarealet i Norge er dyrkbar mark, og av dette er bare 1/3 egnet til produksjon av korn, belgvekster, frukt og grønt. Resten er best egnet til grasproduksjon, og blir dermed brukt som innmarksbeite. I månedene det ikke egner seg for kua å være ute, får den konservert grovfôr kombinert med en viss andel kraftfôr.
Kua spiser hovedsakelig grovfôr, og en mindre mengde kraftfôr. Andelen kraftfôr til kuer som blir brukt til melkeproduksjon og storfeokser til kjøttproduksjon er på 43%, mens andelen kraftfôr til ammeku er på 5-12%. Kua utnytter det norske ressursgrunnlaget.
Hva er kraftfôr?
Kraftfôret som husdyra får er skreddersydd til å dekke dyrenes næringsbehov, og mer energirikt enn grovfôr. Det er nøye sammensatt til et fullverdig måltid som består av karbohydrater, proteiner og fett, i tillegg til vitaminer og mineraler. Karbohydratene i kraftfôret til ku, sau og svin kommer hovedsakelig fra norskprodusert korn, som bygg, havre og hvete, og utgjør hovedbestanddelen i kraftfôret. Kornet bidrar også med protein i fôret. Dette alene er imidlertid ikke tilstrekkelig for å dekke proteinbehovet til kua, derfor inneholder kraftfôret også en andel proteinrike planter som soya og raps. Rapsen og soyaen som brukes i kraftfôret er ofte importert fra våre naboland, Baltikum, Canada, Brasil og USA. Det er hovedsakelig fordi det er vanskelig å dyrke disse plantene her i Norge. Alt fett, vitaminer og mineraler blir også importert.
De norske kraftfôrprodusentene har gått sammen om en soyaerklæring som blant annet innebærer at man kun bruker sertifisert avskogingsfri soya. I tillegg må soyaen komme fra produsenter som ivaretar menneskerettighetene og miljøet, og som støtter opp under regionalt utviklingsarbeid. Samtidig bidrar norsk import av soya til å legge beslag på andre lands ressurser, og det forskes på å finne nye proteinkilder til fôret basert på norske ressurser.
Kua spiser 80-97 % norske råvarer!
Norske kuer spiser primært norsk mat! Det er fordi kua spiser mest grovfôr, som normalt er 100 % norsk. Videre er 50-60 % av råvarene i kraftfôret norsk. Dermed får kua dekket 80-97 % av matbehovet på norske ressurser!
Kraftfôr og arealbruk globalt
Beitemark er den største årsaken til menneskers arealbruk globalt, og det brukes dobbelt så mye landareal til å produsere kjøtt og melk enn det brukes for å dyrke matvekster. De siste 20 åra har beitearealene sluttet å øke og gått ned for første gang på flere hundre år, til tross for at produksjonen av melk og kjøtt fra drøvtyggere fortsetter å øke.
Årsaken til at arealbruken går ned, samtidig som produksjonen går opp, er blant annet tilgang på veterinærtjenester, bedre fôring (både bedre grovfôr og økt tilgang på kraftfôr), fremavlede husdyrraser og bedre oppstalling. Til sammen gir dette friskere dyr som vokser raskere, yter høyere og spiser mindre fôr.
Den gradvise overgangen fra ekstensiv til intensiv drift gjør det mulig å produsere samme mengde kjøtt og melk med færre dyr, noe som reduserer klimaavtrykket til maten.
I motsetning til Norge, der vi har tilgang på store utmarksområder, er konvertering av land til beiteområder et stort problem i mange andre land. En overgang fra ekstensiv til intensiv drift, der dyra i større grad spiser kraftfôr kan spare både landområder og klimagassutslipp. I tillegg er hele 86 prosent av fôret som husdyra spiser basert på råvarer som vi mennesker ikke kan, ikke bør eller ikke ønsker å spise. At husdyra konverterer disse råvarene til mat som vi mennesker kan spise, er bærekraftig.
Sist oppdatert: 16. september, 2021.