Ellen Oline Eira (27)
Kautokeino
Distrikt: 26 Lákkonjárga
Samboer, en sønn på 8 år og en på 3 måneder. To hunder.
«Mormor er ikke en sånn typisk bestemor man kanskje ser for seg. Hun kjører scooter og firhjuling, har alltid hatt hundre jern i ilden og sitter nesten aldri i ro. Helt fra jeg var bitteliten har jeg alltid fått være med på det hun gjør, både innendørs og ute med flokken. Det var aldri et nei fra mormor, aldri et «sitt der og vent, nå skal jeg gjøre dette». I stedet var det «kom, nå gjør vi dette sammen og tar tida til hjelp!». Som barn følte jeg meg aldri stressa eller i veien, selv om hun sikkert hadde det travelt. Dessuten forteller hun historier som ingen andre. Når mormor begynner å fortelle forandrer stemningen seg umiddelbart, du føler virkelig at du er der det skjer.
Når jeg tenker meg om er jeg faktisk usikker på om det finnes noe mormor ikke mestrer? Men dette er jo også en konsekvens av livet hennes. Hun ble voksen tidlig da faren døde, og var eldst i søskenflokken. Hun tok ansvar over reinflokken, noe som igjen medførte at hun aldri tok en utdannelse, selv om hun kanskje hadde hatt lyst til det.
Da hun fikk høre at jeg skulle få barn ble hun glad. Jeg var bare 19 år og hadde ikke egentlig vært sammen med kjæresten så lenge. Men sånn er det. Kjærligheten spør ikke om det passer å komme eller hvor gammel du er. Kjærligheten er der den skal være, på den tida den skal komme. Mormor var glad, men også tydelig på at det kom til å bli tøft å ta vare på et annet liv når jeg var så ung. Hun fikk rett i det. Jeg begynte å studere med en gang sønnen vår var begynt i barnehagen, og har tatt en master samtidig som jeg har hatt samboer i reindrifta.
Jeg hjelper både han og pappa med hver deres flokk, pendler mellom når det trengs. Det hadde aldri gått uten hjelp fra storfamilien - og mormor da. Hun var en av mine viktigste kilder i masteroppgaven om samiske muntlige tradisjoner. Det var min måte å takke henne på for alt hun hadde lært meg. Jeg ville vise at hennes kunnskap var bra nok for både universitetet og høgskolen. For det er den. Hun kan alt som er viktig å kunne, både om dyr og mennesker.»
Tekst: Anne Gunn Halvorsen
Foto: Andrea Gjestvang