Sauehold i Norge er regulert av dyrevelferdsloven og forskrift om velferd for småfe som stiller minimumskrav til blant annet driftsformer, andre leveforhold som liggeplass og mosjon samt hva som kreves av tilsyn og stell av dyra.
Hva er dyrevelferd?
Begrepet dyrevelferd tar utgangspunkt i hvert enkelt dyr, det miljøet det lever i og hvordan det trives og har det både fysisk og psykisk. Målet bør være både å minimere smerte, sykdom og skader samt stress, frykt og annet mentalt ubehag for dyra på gården. Samtidig er det også viktig at dyr gis mulighet for naturlig atferd og livsutfoldelse slik at dyra får opplevelser som gir dem glede, tilfredshet og positiv forventning. For å gi dyr god velferd er det viktig å ta hensyn til deres naturlige atferd og behov.
Dyrevelferd kort forklart
Biologi og naturlig atferd hos sau og lam
Vi mennesker har hatt sau som husdyr i flere tusen år, men den grunnleggende atferden til dagens sauer er stort sett lik den ville sauen. Å ha kunnskap om sauens atferd, sanser og kommunikasjon er viktig for at vi skal kunne gi den best mulig miljø og håndtering.
Sauen er et flokkdyr med sterke sosiale bånd og stor grad av synkron atferd. Det vil si at de er sterkt motiverte til å følge etter og gjøre det samme som andre individer i flokken. Og sauer og lam vil også raskt vende tilbake til flokken dersom de blir skilt fra den. Nærkontakt med andre sauer i flokken er viktig for sauens trivsel.
Flokkatferd er en viktig overlevelsesstrategi for byttedyr, og denne egenskapen er mer dominerende hos de eldste sauerasene som spælsau, gammalnorsk sau og grå trøndersau.
At dyra er motiverte til å flokke seg er også nyttig og letter arbeidet med sanking og flytting av saueflokken. Men det betyr også at isolasjon er en stor påkjenning for sauen og dette er det viktig å ta hensyn til for å redusere stress for dyra hvis de skilles fra hverandre. Sauer skal derfor ikke oppstalles alene uten at de har synskontakt med andre flokkmedlemmer.
Som byttedyr er også sauen naturlig observant i den hensikt å identifisere, flokke seg eller flykte fra eventuelle farer. De har godt dybdesyn og oppfatter lett bevegelser. Øynene er plassert på hver side av hodet, noe som gir dem en 330-graders panoramautsikt på hver side.
Når den beiter holder sauen kontakt med de andre sauene i flokken og flokker seg raskt eller flykter hvis farer skulle oppstå. Synet er også viktig i kommunikasjon med de andre flokkmedlemmene. Sauene har også god hørsel, noe som hjelper dem å identifisere mulige trusler. Og søye og lam bruker hørselen til å kommunisere med hverandre. Luktesansen til sauer regnes også som god, og den har stor betydning ved etablering av bånd mellom mor og avkom. I tillegg er sauen god på å kjenne igjen andre individer, både sauer, andre dyr og mennesker.
Sauen er altså et sosialt dyr men kroppskontakt er ikke så viktig for sauenes kommunikasjon som for noen av de andre husdyra våre. For kyr er blant annet kroppspleie som slikking og lignende viktig, men dette er ikke så vanlig atferd hos sau. Men for etablering av båndet mellom søya og lammene hennes er fysisk kontakt en viktig faktor.
Som for andre flokkdyr har alder, størrelse på kropp og eventuelle horn samt kjønn betydning for hvor de befinner seg på rangstigen. Men i saueflokken er rangordning lite uttalt sammenlignet med hos storfe. Aggresjon og andre konflikter er sjelden. Sauen går heller unna, eller inntar truende positurer som gjør at den virker størst mulig.
Sau er i gruppen småfe og er planteetere. Og siden de er drøvtyggere har sauene fire ulike mager. Vomma som er den største magen, fungerer som et fermenteringskammer som bryter ned cellulosen i fôret slik at dyra kan ete og fordøye plantemateriale. Sauen spiser gras, halvgras, lauv, lyng og andre tungtfordøyelige plantevekster. Denne typen husdyrfôr kalles for grovfôr. Grovfôr er en fellesbetegnelse på fôr som består av gras, halm, høy og rotvekster. Sauens grovfôropptak får den fra beite på innmark og i utmark samt fra fôring med ulike typer grovfôr enten inne eller ute.
Sauene får også kraftfôr, men dette utgjør kun om lag 10 prosent av fôrinntaket. Det benyttes i tillegg til grovfôret for å dekke fôrbehovet til sauen i perioder der det trengs ekstra stort næringsbehov som grovfôret ikke kan dekke og dersom grovfôret ikke er av god nok kvalitet.
Les mer: Hva spiser sauen?
Sau på beite. Foto: Kari Stensgaard, NIBIO
Dyrevelferd for sau og lam på beite
Naturlig atferd er et viktig kriterium for god dyrevelferd. Sauen lever i store deler av året fritt på beite enten på jorder, i skogen eller på fjellet. For sauer i standard drift er sauene ute på beite i sommerhalvåret avhengig av vekstsesongen. For de to andre driftsformene er sauene på beite hele året enten på innmark eller utmark. Beite i utmark som innebærer et fritt og naturlig liv er et vesentlig velferdsgode for sauene. Det slippes rundt 2 millioner sau og lam på utmarksbeite hvert år.
Utmarksbeite er naturlig vegetasjon, fjellterreng og skog som ikke blir gjødslet eller dyrket opp (kultivert). Norge består av hele 95 prosent utmark og 45 prosent av dette er vurdert som godt eller meget godt beite. Utmarka er derfor en viktig fôrressurs for drøvtyggere som sau, geit og ku.
Innmarksbeite er definert som et jordbruksareal som kan benyttes til beite, men som ikke kan høstes maskinelt. Innmarksbeite karakteriseres som jordbruksareal eller dyrka mark sammen med fulldyrka- og overflatedyrka jord. Jordbruksarealet i Norge utgjør kun omlag 3,5 prosent av landarealet vårt. og av dette er bare 1/3 egna til produksjon av korn, belgvekster, frukt og grønt. Resten, 2/3, er best egna til å dyrke gras, og blir dermed brukt som innmarksbeite og til høsting av gras slik at dyra får dette som mat også etter beitesesongen er over.
Men det frie livet innebærer også en del utfordringer som uforutsigbare værforhold, varierende tilgang og kvalitet på beite, sykdom og skader samt rovdyr. Tap av dyr på beite er den største velferdsutfordringen i saueholdet og i gjennomsnitt dør over 5 prosent av norske lam og sauer på utmarksbeite hvert år. Årsakene til tapene er svært sammensatte. Rovdyrskader er en vesentlig årsak, men ulendt bratt terreng som kan medføre fall, myrområder der dyra kan sette seg fast, bilpåkjørsler, flåttbitt, parasitter, løse hunder og ulike sykdommer som for eksempel etter inntak av giftige planter er også viktige årsaker. Risikoen på beite varierer mye etter hvor i Norge beiteområdene er og tapsprosenten varierer mye.
En viktig faktor for å redusere tap er å vurdere helsetilstanden til sau og lam nøye før de slippes på utmarksbeite. Dette kalles å sjekke for dyras beitedyktighet. Det vil si at dyra som slippes i utmark skal være friske, og lammene skal være livskraftige og i god stand til å følge mor, kunne ta til seg nok melk samt få tilfredsstillende tilvekst i beiteperioden. Lammene bør ikke slippes i utmark før de er minst to uker gamle, og syke og svake dyr skal holdes hjemme på gården for å få ekstra tilsyn og oppfølging.
På beite er det viktig å se ofte til dyra for å kunne finne dyr som kan være skadet og syke. Radiobjeller som gir GPS posisjonen til dyra har vært noe brukt av beitenæringen i lengre tid. Disse kan være til hjelp ved oppsyn og sanking. Det finnes også sporingsprodukter som kan detektere uro og unormal atferd i flokken eller om dyr har vært unormalt lenge i ro. Bruk av slikt utstyr gir bonden mulighet for et mer effektivt tilsyn med dyra og mulighet for å finne syke og skadde dyr fortere. Slik sporing har vist seg å redusere tap på utmarksbeite.
I tilfeller med store rovdyrtap over flere år, kan sauebøndene bli pålagt å gjennomføre tiltak som seinere utslipp og tidligere sanking fra utmark, samt å flytte dyra til mindre rovdyrbelastede områder.
Sauenæringen jobber med å redusere beitetapet, for eksempel ved å kartlegge dødsårsaker i områder med store tap. Det pågår også forskningsprosjekter på sykdommer som gir mye tap, som for eksempel flåttbåren smitte (sjodogg), og forebyggende helsearbeid for å holde dyra friske.
Dyrevelferd for sau i ulike driftsformer
Sauehold i Norge er regulert av forskrift om velferd for småfe, som stiller minimumskrav til blant annet driftsformer, andre leveforhold som liggeplass og mosjon samt hva som kreves av tilsyn og stell av dyra. I Norge er det først og fremst bonden som har ansvar for at dyra får godt stell og at regelverket følges. I tillegg har Mattilsynet ansvar for tilsyn, og eventuelle tiltak i situasjoner der regelverket ikke følges. Dessverre ser vi av og til at dyr behandles i strid med regelverket. Det jobbes kontinuerlig med dyrevelferdsprogrammer, samt holdningsskapende og kompetansebyggende tiltak, for å sikre dyra en så god velferd som mulig.
På grunn av det kalde klimaet vi har her i nord er den vanligste driftsformen i Norge standard sauedrift med isolert fjøsbygning. Men som drøvtygger har sauen høy energiomsetning og er mer hardføre i forhold til kulde enn de enmagede dyra. Hvis de i tillegg har god ullmengde er det ikke noe i veien for at sau kan være ute i nesten all slags vær og temperaturer over kortere perioder.
En annen driftsform som er økende i landet vårt er utegang med enklere uterom der dyra har tilgang til et uisolert leskur med tørr og myk liggeplass med halm.
Ved kysten i Sør-Norge er det også vanlig å ha helårs utedrift der sauene går i utmark uten oppholdsrom. Til denne driftsformen benyttes saueraser som er mer hardføre og tilpasset en slik drift og det kreves godkjenning fra Mattilsynet for å holde sau på denne måten.
For alle driftsformer er det viktig at en venner dyra til mennesker slik at de er tamme nok til å kunne håndteres for stell og undersøkelser. Når dyra har god tamhet vil slik håndtering være mindre stressende for dem.
Les mer: Hvordan lever sau og lam?
I standard drift holdes sau og lam innendørs i vinterhalvåret fra om høsten når klimaet ikke lengre tillater at de går ute på innmarksbeite døgnet rundt. Her holdes de i binger sammen med andre sauer.
I forskrift om velferd for småfe er det krav om at sau skal ha tilgang til bekvem, tørr og trekkfri liggeplass, og små lam skal ha tilgang til tett liggeunderlag med tilfredsstillende varmeegenskaper. Dette er viktig for dyras velferd. Det er imidlertid vanlig å benytte strekkmetall som drenerende gulv, noe som kan være kaldt å ligge på. Da er det nødvendig å legge en plate eller matte eller lage en seng av halm til de små lammene. Det benyttes også en del «talle» som er tett gulv med halm som eller lignende som tilføres jevnlig.
Hvert dyr har et sosialt/personlig rom, og geiter foretrekker for eksempel et større personlig rom enn sauer. Sauer ligger ofte inntil hverandre. I dagens forskrift om velferd for småfe er det ikke noe krav til hvor stort areal sauer skal ha, men vanlig praksis i Norge er et areal på 0.74 – 0,90m2 per dyr. Et norsk forskningsprosjekt viste imidlertid at større plass medførte at søyene hadde lengre liggetid og forstyrret hverandre mindre samt at mindre plass medførte mer aggresjon mellom dyra. Det er også viktig at arealet i sauebinger tar høyde for forskjeller i størrelse på dyra, samt at høydrektige dyr med flere foster vil trenge større plass. Sauer foretrekker også å ligge inntil vegger, og omkretsen på bingene er derfor også viktig. For lite veggplass kan også medføre at dyra hviler for lite, har dårligere fôrutnytting og blir mer rastløse (Andersen, 2018).
Det er også viktig at det er nok lys i dyrerommene, og det skal være kunstig belysning for å sikre dette tilpasset sauenes naturlige døgnrytme.
Sauer i standard innedrift skal også når forholdene ligger til rette for det, ha mulighet for å gå ute i vinterhalvåret. Dette gir sauene velferdsgevinster ved et mer naturlig variert og stimulerende miljø og mulighet for mer bevegelse og mosjon. Dette forutsetter imidlertid blant annet at det tilrettelegges for uteområder som ikke blir lett opptråkket og gjørmete.
I sauehold med enklere uterom og utegang er det viktig at skjulet som benyttes har tre vegger og tak som gir beskyttelse mot vind og nedbør. Det er også krav om at området skal ha et liggeunderlag med gode varmetekniske egenskaper og være stort nok til at alle dyra kan ligge samtidig. Til dyr som trenger spesielt tilsyn og stell skal det være tilgang på et oppvarmet rom med tilstrekkelig belysning i vinterhalvåret.
En utfordring med denne driftsformen er fuktig vær med regn og milde vintre. Dette kan medføre gjørmete og uhygieniske uteområder der sauene oppholder seg spesielt i forbindelse med fôringsstedet. Da øker risikoen for sykdom og skader, og parasitter blir en større utfordring. Derfor er det viktig at fôringsplassen er på et stabilt uteområdet som for eksempel betong med god drenering. En overbygget utefôringsplass er også å foretrekke for å holde fôret tørt.
Utefôring av sau. Foto: Knut Evensen
Ved driftsform uten oppholdsrom – helårs utedrift skal vegetasjonen og vanntilgangen der sauene holdes gi dyra tilstrekkelig næring uten tilleggsfôring under normale forhold. Det er også viktig at antallet sau er tilpasset beitegrunnlaget der sauene oppholder seg. Det må være nok både av lyng- og grasmark. Det forutsettes også at det er tilgjengelige naturlige områder på beite der sauen kan få ly. Hvis ikke bør det settes opp leskur. Det må også være samlingsgjerder med mulighet for tilleggsfôring og tilsyn ved behov. Sauer på utedrift skal samles minimum om våren og høsten for kontroll, merking, napping og klipping av ull samt nødvendig parasittbehandling. For sauer som lever i naturen på denne måten er det også ekstra viktig at lamminga styres slik at lammene ikke kommer for tidlig. Og denne driftsmåten gjør det ekstra utfordrende med tamhet hos dyra.
Eksempel på raser som kan tåle det norske klimaet godt og derfor passer godt til utedrift er gammelnorsk sau og gammelnorsk spælsau da de er hardføre og nøysomme dyr med lette lamminger og et sterkt flokkinstinkt.
Gammelnorsk sau på helårs utedrift på Værlandet. Foto: Hilde Buer
Dalasauen er en langhalet gammel norsk rase avla fram fra gammelnorsk spælsau og flere engelske saueraser. Den var lenge den dominerende rasen i store deler av landet vårt. Dalasauen er storvokst og grovbygd, med brei mule og svart nese og svarte klauver. Rasen er hovedsakelig hvit men finnes også som svart og brun.
Norsk kvit sau (NKS) er den vanligste sauerasen i Norge i dag. Den er opprinnelig en krysning mellom blant annet dalasauen, andre norske raser som steigar og rygja og noen utenlandske raser. NKS er en relativt uensartet rase, men skal ha hvit ullfell. I hovedtrekk er den mer spedlemmet, rasktvoksende, fruktbar og kjøttfull enn dalasauen.
Alle spælsaurasene er av korthaletypen, og stammer fra den nordeuropeiske korthalesauen. Gammelnorsk sau, gammelnorsk spælsau og spælsau er mer hardføre og lettbeinte med et godt utviklet flokkinstinkt. De passer godt til de mer ekstensive driftsformene som utegang med enklere dyrerom og utedrift.
I Norge har vi seks nasjonale saueraser som regnes som truede, dette er dalasauen, blæset sau, fuglestadbrogete sau, grå trøndersau, rygjasau og steigarsau.
Andre nasjonale raser som gammalnorsk spælsau, gammalnorsk sau, norsk pelssau og sjeviot regnes som sårbare men ikke truet.
Transport og slakt av sau og lam
Mesteparten av norske sauer og lam blir slaktet i sesongen fra august til november/ desember. Transport av dyr er regulert av forskrift om næringsmessig transport av dyr. Slik transport skal foregå på en så skånsom måte som mulig og kun dyr som er friske og i stand til å tåle reisen skal tas med. Før transporten har dyreeier ansvaret for å vurdere dyras helse og kondisjon nøye for å sikre at kun sau og lam som er skikka til det lastes på dyretransporten. Sauebonden skal skrive under på en transportseddel der det bekreftes at dyra er vurdert som friske, transportdyktige og egna til menneskemat.
Men selv om transporten og håndtering før avlivning utgjør en liten del av dyrets levetid er det en kritisk fase som innebærer risiko for stress hos dyra. Dette gjelder spesielt dyr som lite tamme. Og siden sau er flokkdyr er det stressende å bli skilt fra de andre dyra. Andelen sau og lam som dør under transport og oppstalling på slakteri i Norge er på om lag 0.02 prosent, men andelen er høyere om vinteren og våren enn på høsten. Årsaken kan være underliggende sykdommer som ikke ble oppdaga før transport eller akutte tilstander som har oppstått eller blitt verre under transporten.
Les mer: Transport og slakt av sau
Helsa til norsk sau og lam
God helsetilstand er en viktig forutsetning for dyrevelferden. Norske sauer er nesten fri for alvorlige smittsomme sykdommer. Men den siste tida har det vært utfordringer med sykdommen blåtunge som er en alvorlig virussykdom hos drøvtyggere som sau og storfe. Mattilsynet har innført tiltak der sykdommen er påvist med mål om å begrense sykdommen slik at den ikke sprer seg til andre deler av landet.
Blåtunge er en liste 1 sykdom forårsaket av et virus. Den smitter ikke mellom dyr, men ved at virus overføres til dyra fra blodsugende sviknott. Det er også mulig at sykdommen kan smitte til avkom i fosterlivet og via sæd. Blåtunge kan ikke smitte til oss mennesker fra dyr eller via mat.
Andre sykdommer som kan ha stor betydning i den enkelte besetning er blant annet jurbetennelse, bør (livmor)betennelse, parasittsykdommer, luftvegsinfeksjoner og lidelsen sjodogg (anaplasmose) som er en flåttoverført bakteriesjukdom. Hos lam kan det også være en utfordring med sykdommer i ledd.
Helsetjenesten for sau – Sauekontrollen – er landsomfattende og inkluderer nå i overkant av 50 prosent av søyene i landet. Sauekontrollen registrerer ytelse, produksjon og helse hos dyra som er grunnlaget for avlsarbeidet på sau i Norge. Sauekontrollen driver forebyggende helsearbeid ute hos hver enkelt produsent og bidrar dermed til å fremme kunnskap både hos sauebøndene, rådgivere og veterinærer.
Dyrevelferdsprogram for sau
I desember 2023 lanserte næringen dyrevelferdsprogrammet (DVP) for sau. Programmet gjelder i første omgang alle produsenter med over 30 vinterfôra sau, noe som betyr nesten 70 prosent av alle sauebesetninger i Norge. DVP sau innebærer blant annet obligatorisk kurs om atferd og velferd for sau samt veterninærbesøk hver 18 måned.
Sauen utnytter beiteressurser
Hele 95 prosent av Norge er utmark. Om lag halvparten av dette egner seg som beite, og utgjør en av våre største ressurser. Ved å ha sau og andre drøvtyggere på utmarksbeite, utnytter vi disse beiteressursene som vi ellers ikke kan høste og utnytte. Fra beitedyra får vi norskprodusert kjøtt som bidra til landets selvforsyning. Noe som bare blir viktigere i tida framover. Beitedyra bidrar også til å fremme biologisk mangfold og de er viktige for å opprettholde kulturlandskapet.
Les mer: Sauen bidrar til bærekraftig matproduksjon.
Sist oppdatert: fredag 11. oktober 2024