Klar for Samefolkets dag

Samefolkets dag er for oss som å ha to nasjonaldager, sier Anne Maja (19) og Sara Helen (14) Ekaas. Søstrene er oppvokst på Oppegård men hegner stolt om sine samiske røtter. Den 6. februar markeres som en av høytidsdagene i året.  

Oj, jeg blir helt svett! Siv Marit Turi Ekaas retter seg opp etter å ha snørt båndene rundt datterens  skinnsko. Å kle på kofte og utstyr tar på! Hun ler fornøyd og heiser koftelua opp av hatteesken. – Sånn, da skulle du være klar, Sara! 

Siv er født og oppvokst i Karasjok, men har bodd på Oppegård de siste tyve årene. Selv om døtrene, Anne Maja og Sara Helen har vokst opp på Østlandet, har de likevel et sterkt forhold til sine samiske røtter. Nå er det snart igjen tid for å markere Samefolkets dag og å ikle seg samekoften etter alle kunstens regler.

– Selv om den 6. februar er en vanlig hverdag, pleier vi å gjøre noe spesielt ut av dagen, forteller Siv. – Hvert år har byrådslederen og ordføreren i Oslo invitert alle samer til frokost i Rådhuset. Det pleier å være veldig hyggelig, men siden det ikke er noen offentlig fridag, er det ikke alltid det passer å ta fri. Døtrene Sara og Anne Maja har imidlertid planene klare for årets markering. De stiller i kofta og tar toget inn til Oslo. – Vi regner med at vi kommer til å se andre samer. I hvertfall skal vi gå ut og spise.

I tillegg til å illustrere samiske lærerbøker, gir Siv Turid Ekaas også ut samiske tegneserier.

En stor dag

Siv er Norges eneste samiske tegneserieillustratør og har vært bevisst på å la jentene bli kjent med sine røtter.

– Jeg blir både glad og stolt når noen husker å gratulere oss med dagen, forsikrer hun. – I år er det 20 år siden dagen ble etablert og selv om det kan være ulikheter i hvordan den blir markert, ser jeg på den som en stor anerkjennelse av den samiske kulturen.

Samer har alltid hatt følelsen av å ha hatt noe annenrangs over seg. Da jeg begynte på skolen, kunne jeg kun samisk. De fleste lærerbøker var på norsk og presten, læreren, lensmannen, – alle som betydde noe, var norske. Det var aldri noen samer som utmerket seg, og det var det norske språket som gjaldt. Samisk ble hjemmespråket. 

8-9 år gammel bestemte jeg meg for kun å snakke norsk. Det høres rart ut, men av den grunn pleier jeg å si at mitt samiske ordforråd tilsvarer et barns.

Alta-opprøret

– Dette var på slutten av fornorskningstiden hvor regjeringen gikk hardt ut med at alle områder skulle fornorskes. Mange samer forsøkte å skjule sin identitet.

Så kom Alta-opprøret i 1979 , - noe som satte i gang en slags oppvåkning. Vi hadde noe å ta vare på og å være stolte av.  Plutselig ble det gjevt å være same likevel, forteller hun. 

I dag får Sara fjernundervisning i samisk gjennom skype med egen lærer i Karasjok, mens Anne Maja har hatt fjernundervisning på ungdoms- og videregående skolen.

– Når jeg sier jeg er same, tror folk at jeg bor i en lavvu  og rir på rein, sier Sara og ler fornøyd. – Ja, og har reinsdyr i hagen i tilfelle scooteren går tom for bensin, fleiper storesøster Anne Maja videre.

Om det er mange myter rundt samer? I hvert fall er det mange vitser, kommer det kjapt. –Folk her sørpå bryr seg ikke så mye om det. I hele videregående gikk jeg under navnet “samen”, forteller Anne Maja.– Det var helt OK så lenge venner sa det. Hadde det vært noen utenforstående, hadde det vært annerledes. Nå som interessen for samisk musikk og kultur har eksplodert, er det mange som synes det er kult.

– Det var nesten ingen ting av dette da jeg var liten, sier Siv. – Blant gamle folk var joik synd og nærmest forbundet med fyll og hor.

Siv Marit Turi Ekaas vet å hegne om sine samiske røtter

Stolte av sine røtter

Hva slags forhold har dere til Samefolkets dag?
– Det blir som dobbel nasjonaldag, svarer Anne Maja.– Det er koselig å ha en sånn dag. Å være samer gjør at vi føler oss mer eksotiske.

– Jeg kunne godt tenke meg å flytte nordover, forsikrer Sara.– Alt er mer spontant. Her må du sende melding flere dager i forveien hvis det skal skje noe. Der oppe stiller folk opp på timen, - du trenger ikke engang banke på døra før du går inn.

– Det er jo ikke så mange steder å gå ut der oppe heller, sier Anne Maja men det er alltid noe som skjer. Vi drar på “vors” et sted før festen fortsetter i et annet hus. Du blir ikke invitert, - du bare kommer.

– Samholdet er større nordpå og familien er fremdeles veldig viktig for oss samer, sier Siv. – Alt var mye barskere og hardere fra riktig gammelt av. Man var sammen om å gjete reinflokken og å stå vakt. Reinsdyra var samlet i en stor flokk og flere familier samlet seg i “SIIDA”, som blir som en slags campingplass hvor man holdt i lag. Også i dag er dette samholdet i familiene både viktig og sterkt. De slutter aldri å spørre: Når skal du flytte oppover?

– Det er alltid så koselig å være der oppe, sier Anne Maja, men foreløpig kunne jeg ikke tenke meg å bo der oppe. Jeg er for glad i livet i byen, men jeg er stolt av mine samiske røtter og føler meg nesten litt eksotisk.    

Samisk koftebelte, et praktverk med symbolsk betydning.

(Intervjuet ble gjort i forbindelse med Samefolkets dag , 2013)

 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.