Hvordan lever sau og lam?

Standard sauedrift

Sauen tilbringer store deler av livet fritt ute på beite, ettersom den beiter hele sommenhalvåret. Sauen får stort sett lam om våren, vanligvis inne i fjøset. Lammet slippes på innmarksbeite etter få dager eller uker, avhengig av værforhold og at gressveksten i området er god. I juni sendes de til skogs eller på fjellbeite. Lammene trenger melk fra søya i 6 uker, men drikker melk (dier) normalt mye lenger. På utmarksbeite lever lam og sau frem til august/september. I denne perioden skal de ha tilsyn minst én gang i uka. Etter perioden på utmarksbeite henter bøndene dem hjem til innmarksbeite igjen. Etter hvert som sau og lam oppnår ønsket slaktevekt, transporteres de til slakteriet. 

I vintermånedene, når det er for kaldt for sauene å være ute, holdes de i grupper dyr innendørs. Gulvet i de fleste fjøs er perforert, slik at urin og avføring renner ned i en gjødselgrop. Dette gjør at dyra holder seg rene og tørre. Perforerte gulv, eller drenerte gulv som det også kalles, er laget av metall- eller plastrister. Dette er både hygienisk og praktisk. Det er et krav om at nyfødte lam skal ha isolerende og tett underlag. Dette løses ved å legge inn ekstra lag med halm i slike fjøs.

Et alternativ til drenerte gulv, er «talle». Her strør bonden gulvet med flis eller halm jevnlig slik at overflaten holdes ren og tørr. Avføring og urin i strøet omsettes ved en gjæringsprosess, slik at det blir et dekke som avgir varme, og som er mykt å ligge på.

November/desember er tiden hvor søya kommer i brunst, og pares eller insemineres. Søyer går drektige knappe 5 måneder, til de lammer (føder) om våren.

Helårs utedrift

For villsau og gammelnorsk spælsau er det mulighet for ute-drift hele året, fordi de er hardføre raser som tåler det norske klimaet. Ute-drift forutsetter at beitegrunnlaget er godt nok for sauetypen. Et godt beitegrunnlag innebærer nok gress og andre ville vekster av god nok kvalitet. Helårs utedrift forutsetter også at det er tilgjengelige naturlige områder på beite der sauen kan få ly, samt samlingsgjerder med mulighet for tilleggsfôring og tilsyn ved behov.

Dyrevelferd og sauehelse

Sau og lam tilbringer store deler av livet ute på beite, hvor de utnytter beiteressurser. I praksis er det snakk om nesten hele livet for slaktelam, og 5-8 måneder av året for avlsdyr. Søyer kan bli 13-14 år, men de fleste blir slaktet eller avlivet før de er 7 år gamle, hovedsakelig fordi risiko for sykdom og komplikasjoner i forbindelse med drektighet øker med alderen.

Gjennom beiteperioden får dyrene dekket alle sine atferdsmessige behov. I fjøset har sauen begrenset med plass, men også her holdes de i grupper for å tilfredsstille behovene sine. I fjøset har de også rikelig tilgang på egnet fôr og vann. Dyrevelferden hos norsk sau er derfor generelt veldig god. 

Tap av dyr

Tap av sau og lam varierer fra 0-35 %. Rovdyrskader er en vesentlig årsak i besetninger med høye tap. I snitt dør om lag 18 % av lammene fra lammingen (fødselen) gjennom sommeren og frem til høsten. Av disse er vel 4 % dødfødt, mens knapt 4 % dør i løpet av de første levedagene, ofte på grunn av medfødte feil, fødselsskader, uhell og infeksjoner. Rundt 1% dør på vårbeite de første 3-4 ukene, hovedsakelig på grunn av infeksjoner, tarmproblemer, uhell, rev og rovfugl.

Rundt 10 % av lammene som slippes på sommerbeite i skog og fjell registreres som døde. Av disse 10 %, regnes rundt 40 % som «normaltap». Som normaltap regnes skader, fall, ulykker, påkjørsler, flåttbitt (sjodogg), parasitter og sykdom knyttet til konsum av giftige planter (alveld). I tillegg inkluderer normaltap av lam at lammet ikke får nok melk de første 6 ukene, enten på grunn av jurbetennelse hos moren, fordi den har kommet bort fra moren eller fordi moren har blitt drept av løse hunder eller rovdyr.

Rundt 20 % av de 10 prosentene av sau og lam som går tapt på sommerbeite, blir registrert som drept av rovdyr. Det reelle tallet er imidlertid nesten dobbelt så høyt, ettersom en av forutsetningene for erstatning er at bonden må legge ned svært mye tid på å lete etter kadaver eller andre bevis på rovdyrangrep på de store arealene hvor sauene har ferdes.

Sykdommer hos sau

Norsk sau er nesten fri for alvorlige smittsomme sykdommer, men parasittsykdommer og luftveisinfeksjoner kan gi problemer i enkelte besetninger. Sau kan få lungebetennelse, leddbetennelse, tarmbetennelse og hjernehinnebetennelse. Søyer kan også få jurbetennelse. Bakteriene som gir disse sykdommene finnes i miljøet, og det er balansen mellom sykdomsfremkallende bakterier, andre bakterier og dyrets motstandskraft som avgjør om de blir syke.

Ondartet fotråte (bakterieinfeksjon i klovene) og saueskabb gir alvorlige plager og redusert velferd for sau i mange land. Vellykkede programmer har utryddet saueskabb i Norge siden 1894, mens fotråten er begrenset til et mindre område på Sør-Vestlandet, og er også i ferd med å utryddes.

Parasitter kan være en utfordring på kulturbeiter langs kysten og i lavlandet. På fjellbeite er parasittbelastningen generelt svært liten, men rovdyr og ulykker er en utfordring som kan true dyras velferd. Sykdomsforekomsten hos sau endrer seg med mildere og våtere klima, ettersom dette skaper bedre vilkår for flere av parasittene. Flåttbårne sykdommer og flere innvollsparasitter ser ut til å bli vanligere i saueholdet, og kan gi alvorlig sykdom. I kombinasjon med større besetninger er disse endringene en utfordring som stiller høyere krav til innsatsen og effektiviteten til forebyggende helsearbeid.

Utfordinger med smitte, parasittbehandling og resistens øker med bruk av innmarksbeite, som i noen grad foreslås som alternativ til bruk av utmark i områder med rovdyr. En annen utfordring med utstrakt bruk av innmarksbeiting, er en sterkt redusert produksjon av grovfôr til vinterbruk. 

I det norske landbruket jobbes det kontinuerlig for god dyrevelferd og andre tiltak for å få ned forekomsten av sykdommer hos sau og lam til et minimum.

Sist oppdatert: 26. september 2019.