Å følge sin egen flokk

Hun flirer litt på spørsmål om når arbeidsdagen begynner. For reindrift er alt annet enn en 8-16 jobb.

– Jeg forholder meg ikke til klokka eller tidsplaner, vi lever etter vær og vind, sier 24 år gamle Ellen Sara Sparrok på telefon fra Fiplingdalen. 

Det høres både merkelig og eksotisk ut, og underveis i samtalen blir det klart at dette er en helt annen verden. Sparrok kjenner ikke til noe annet, for henne er det dette som er naturlig. Hun tilhører er lang slekt med reingjetere i Byrkije sijte/Børgefjell reinbeitedistrikt i Nordland. Livet hennes har alltid bestått av å følge været og åtte årstider, konstant være underveis, flytte på seg og flokken sin. 

Er det dårlig vær, er de hjemme og gjør annet arbeid som hører reindrifta til. Det kan være å fikse en henger eller en scooter som er ødelagt. Stykke ned kjøtt. Er det godt vær, drar de ut til flokken med rein.  

Les mer om Reindrift

Juss- student på rovdyrvakt

Sparrok studerer juss på tredje året ved universitet i Tromsø. Fordi dagens studenter har gode muligheter til å studere hjemmefra, lar studiene seg kombinere med reindriften.  

– Jeg må være jævelsk strukturert for å få det til, og det er jo i sterk motsetning til den spontaniteten jeg må ha som reingjeter. Men så langt har det gått bra.  

Jusstudiene er høyst relevant for reindriften, da interessekonflikter stadig oppstår. Sparrok er også nestleder for ungdomsutvalget i Norske Reindriftssamers Landsforbund.  

– Det er en vindmøllepark under bygging her, og det kan gjøre driften vår mer sårbar. Da er det viktig å kunne jussen, for man kan føle seg liten opp imot store aktører.  

Noe av det tyngste med jusstudiene har vært eksamenstiden. Men det var ikke karakterpresset som tynget Sparrok. På grunn av ekstremvinter med dårlige beiteforhold tenkte hun på kalvene sine hele tiden. Og på rovdyra som kunne ta dem. Det var vanskelig å finne ro i kroppen. Hun leste på dagen, dro ut til reinflokken på natta, og var hjemme igjen til åtte om morgenen.  

– Det er bjørn, jerv, gaupe og ørn der ute. Jeg er ikke redd for å møte på dem, men redd for at dyra mine blir tatt. Synet som møtte meg på fjellet forrige vår var ekstremt brutalt. Det føltes som det var døde rein som fløt overalt og det føltes som uansett hva jeg gjorde var det aldri godt nok og det strakk aldri langt nok. 

Livet til Sparrok er veldig forskjellig fra medstudentene hennes. Har hun kjent på at hun går glipp av noe?  

– Man kan føle at man ikke passer inn i det norske samfunnet. Venner lever andre liv, drar oftere på fest og sånn. Men jeg har ikke følt jeg går glipp av noe, sier hun med overbevisning.

Kulturarven 

Sparrok har selv valgt å ta del i familiebedriften som voksen. Selv om valget var hennes enn og alene, så er det likevel noe hun ikke kunne fri seg helt fra. Det hviler et stort ansvar på hennes unge skuldre. 

Familien jobber samlet. Her samarbeider Ellen-Sara og pappa Tor Enok om øremerking av kalv. – Jeg vet at jeg bærer på en fantastisk fin kulturarv, om jeg ikke bærer den videre, så er det ingen andre som gjør det. Den kunnskapen jeg lærer av mine foreldre og besteforeldre, blir borte om jeg ikke lærer den videre til neste generasjon.

Hun forteller engasjert om at alle områdene har sine unike tradisjoner og måter å gjøre ting på. Den intuitive læringen som hun ikke har språk for, som må erfares. Derfor er historiene så viktige, og de må fortellers videre.

– En kan ikke lære faget ved å google det eller å se på youtube som man kan om mye annet. Det er så forskjellig fra områdene til område. Vi har ulike tradisjoner fra de i Røros og de i Kautokeino. Man må lære seg sine områder. Derfor er de gamle så viktige, og det forteller om vær og vind, hvor reinen er når det blåser øst eller vest. En gammel reingjeter blir aldri pensjonist, det er et ord som brukes så fint, men de deltar i næringa på ulike måter til den dagen de går bort.

Lassojente

I drifta har alle i familien sine viktige oppgaver. Foreldrene til Sparrok er fortsatt unge og jobber fullt. Også barna har egne arbeidsoppgaver.

– Under slakten er det i vårt område ungenes jobb og skjære tunga ut av hode og å røre blod. Det må røres så det ikke klumper seg før det får en lavere temperatur. Det brukes til blodpølser og blodpannekaker.

Det er slik hun har lært alt, ved å bli tatt med i arbeidet fra hun var lita. For to år siden tok hun fagbrev i reindrift, og at ingen stiller spørsmål ved at hun som kvinne gjør det. Reindrifta er ikke kjønnsbasert, det er tøffe oppgaver også for kvinnene.

– I tillegg til at min oldemor Brita var aktiv reingjeter, tok hun vare på familien og alle drenger med hushold, mat og klær hun sydde. Hun ordnet også med salg av kjøtt og forhandlet med myndighetene.

Sparrok tegner et bilde av kvinner som en sterk part i den samiske kulturen.

– Jeg har gått med lasso i hånda siden jeg kunne gå. Foreldre legger bare lasso i hånda på ungene, det sånn man lærer.

Elsker å kjøre bil 

Gjennom hele året flytter Sparrok og familien på reinflokken sin for å gi de best mulig beite. De flytter reiner over til Sverige på vinteren, der er det best vinterbeite. Så flyttes tilbake til Norge på sommerbeite ved påsketider. 

– Først må vi samle reinen, og vi bruker helikopter, crossere, drone og beina. Så gjerder vi de inn, skiller ut de som skal til slakt og fører de som skal flyttes inn i lastebil.  

Før det fantes bil, gikk de til fots sammen med flokken. Det er store avstander, så bilen har gjort arbeidet lettere, selv om det blir mye kjøring. I årene hun gikk grunnskolen, kjørte mora Sparrok og broren stadig 50 mil frem og tilbake for å være med reinen i helgen. 

– Jeg elsker å kjøre bil den dag i dag, det kommer inn med melka sier hun og forteller at hun tok lastebillappen for et år siden.  

Reingjetere har hele åtte årstider som følger reinens liv gjennom året. Et reindriftsår starter ved kalving på våren.  

– På våren under kalvingen, bor vi ute på fjellet i en hytte hele tida. Vi gjeter ekstra på grunn av rovdyra, for kalvene er så sårbare.  

Skiturister er også en liten utfordring for en ung simle med nyfødte kalver. Blir mora forstyrret kan hun ende opp med å forlate kalven sin. Særlig under år med beitekrise blir dyra veldig sårbare.

– Vi ber turfolk og skikjørere ta en omvei. De fleste har respekt og forståelse, men noen sure miner blir det. Det handler om kunnskap. Vi informerer kommune om hvor i terrenget vi er, slik at folk kan velge andre ruter for tur.

Reinkjøtt i fredagstacoen

Kokt reintunge er en av Sparroks favoritter. Reinhjerte er hun også glad i. De koker mye av kjøttet, men tilbereder også kjøttet ved steking, røyking og tørking.

Foto: Nadin Martinuzzi / Tellus works

Les også Reint bord

– Vi lever for og av kjøttet. Vi prøver i stor grad å ta vare på alt, men det er blitt mer industrielt og retta mot det forbruker vil ha. Og det er kalvekjøtt som er populært. Det er ikke det beste type kjøttet, men samfunnet tror det, sier hun.

Sparrok har opplevd en annen holdning til reindrift og norsk matproduksjon etter at pandemien kom. Flere har ringt og bedt om hele slakt for å sikre seg.

Før i tida brukte man absolutt alt på dyret. For eksempel ble sener brukt til å sy med og magesekken ble til en fin pose. Klovene ble kokt og man tok vare på klovfettet og brukte det som salve. Til lange opphold på vidda var det også smart brukt av næringsstoffene.

– Blodet som ble tørka ble tilsatt bakst som man tok med på fjellet. Når brødet ble tørt, ble det bløtlagt i vann så det ble mykt. Tørka reinkjøtt kunne man ha i sekken i flere måneder.

Hun forteller om besteforeldre med sterke og sunne kropper som nesten aldri var til legen. De spise bare reinkjøtt.

– Det er magert kjøtt, og er sunt med masse omega 3 selv om det er rødt kjøtt. Jeg bruker reinkjøtt i fredagstacoen, så klart!