- Er det hytta deres?
Åse Vik tørket seg i pannen med håndbaken. Det mørke, korte håret var gjennomsvett. De hadde gått drøye to timer på ski fra gården der de parkerte bilen. Det var hun som hadde bestemt det raske tempoet, hun likte å trene og var sterkere enn den vevre kroppen hennes skulle tilsi. Dessuten ville hun vise at hun var ivrig etter å komme frem.

Hun skygget for solen med den ene hånden, og skuet bort på en liten og brun, laftet hytte som lå bak noen trær et stykke foran dem. Det var påskeaften, og de var langt inne på den øde Rørosvidda.
- Nei, det er nabohytta. Der er vår hytte. Kjæresten hennes, Jørgen, stod like ved henne og pekte med den ene skistaven et lite stykke til venstre for den lille hytta. Nesten skjult bak høye snøfonner fikk Åse øye på en annen hytte. Også den brun og laftet, men mye større og med solcellepanel på taket.
Jørgen kysset henne på kinnet.
- Er du klar?
Åse nikket. Det kriblet i magen. Hun gløttet opp på Jørgen. På det lyse, bustete håret hans, og det lange skjegget hvor et hvitt smil alltid lå på lur. Hun hadde aldri vært så forelsket før. Jørgen var alltid så full av sprø påfunn. Hun kjedet seg aldri sammen med ham. Så da han inviterte henne til å feire påskeaften sammen med familien hans, hadde hun selvfølgelig sagt ja.
- Vi får vi se da om foreldrene mine godtar deg. De er litt gale, så det blir ikke lett. Han hadde sagt det i en ertende tone, men Åse hadde skjønt at foreldrenes velsignelse betydde mye for ham. Og hun var villig til å gjøre hva som helst for å komme inn i varmen til sin nye svigerfamilie. Ingen skulle stå i veien for kjærligheten mellom henne og Jørgen. 

- Klar, ferdig… gå!
Åse løp ut i snøen sammen med Jørgen og lillesøsteren hans Jenny. Åse hadde knapt hilst på Jørgens foreldre, Inga og Ottar, før Inga sendte ”barna” ut for å lete etter rå egg som påskeharen hadde lagt ut i snøen.
- Den som finner flest egg, får lage omeletten til lunsj!
- Det er en familietradisjon, hadde Ottar forklart Åse. I motsetning til moren som virket som en bestemt og handlekraftig dame, med langt, grånet hår i en flette nedover ryggen, virket faren smånervøs, til tross for at han var en høyreist og kraftig kar.   
Jørgen hadde fortalt at Inga var veldig opptatt av tradisjoner. Og at den aller helligste familietradisjonen, som alle hvert år måtte være med på, var lammemiddagen på påskeaften.
- Jeg fant ett! Åse hevet stolt hånden, og viste Jørgen egget som hun hadde funnet i snøen. Plutselig ble hun dyttet i ryggen, og Jenny snappet egget ut av hendene på henne.
- Hei! Det var mitt! Åse sa det i en munter tone, men Jenny bare skulte tilbake.
- Du er ikke med i konkurransen.
Jenny var lik Inga av utseende. Det lyse håret hennes var samlet i en lang flette bak ryggen, og øynene var like smale.
- Mamma! Jeg vant over Jørgen i år også! Jenny løp ivrig mot moren som stod ved hytteveggen og fulgte nøye med.
Åse kastet et usikkert blikk mot Jørgen, som bare trakk på skuldrene.
- Nei, det er min plass, sa Inga og lo, da Åse kort tid senere satte seg ned i den store stresslessen i stuen. Det var en påtatt hjertelig latter. Inga viste henne i stedet en gammel krakk som stod ved enden av spisebordet.
Åse hadde tilbydd seg å hjelpe til med lunsjen, men familien hadde sine faste oppgaver. Jørgen hentet vann. Ottar dekte på tallerkener. Inga bestikk og glass. Mens Jenny kokkelerte over stekepannen på kjøkkenet.
Kjøkkenet var godt utstyrt og vitnet om en matglad familie. En skillevegg stod mellom kjøkkenet og stuen, som foruten stresslessen til Inga hadde en sofagruppe, ingen tv, bare mange brettspill som lå blant gamle tegneserier i en bokhylle.
Åse satte seg ned på krakken og smilte så godt hun kunne mens de andre jobbet rundt henne, prøvde å undertrykke uroen som hadde lagt seg i magen hennes. 

Les videre under oppskriften. 

Jennys omelett var nydelig. Og da Inga etter oppvasken foreslo en skitur, var Åse snar med å melde sin iver. Hun så for seg at det ville bli lettere å sjarmere foreldrene hvis de gjorde noe sammen.
- Bare følg skisporet på baksiden av hytta så finner du en fin løype. Inga sank ned i stresslessen. Jørgen og Jenny hadde allerede satt seg ned i sofaen sammen med Ottar. Åse ble overrasket.
- Skal ikke noen av dere bli med?
- Nei. Vi skal ha vår årlige yatzyturnering nå.
- Det er en familietradisjon, sa Ottar mens det rykket nervøst i munnviken hans. Åse så på Jørgen som bare trakk på skuldrene og smilte oppmuntrende til henne. 

Åse prøvde å la være å kjenne på skuffelsenover nærmest å ha blitt kastet ut fra hytta, idet hun staket seg av gårde langs den oppkjørte løypa bak hytta. Tanken på at Inga og Ottar ikke likte henne, gjorde henne uvel. Hun staket hardt med stavene, prøvde å overbevise seg selv om at det kom til å gå bra, at de bare trengte litt mer tid sammen.   
Etter et par kilometer kom hun til en høyde hvor det var et bratt stup ned til en øde og snøkledd dal. Hun stoppet og nøt synet, samlet krefter til å kunne gå tilbake til hytta igjen og prøve å bli innlemmet i familietradisjonene.
- Er det du som er den nye svigerdatteren?
Åse skvatt. Hun snudde seg og så rett på en mann i syttiårene, som stod bak henne på brede treski, med en stor pulk slepende etter seg. Smilerynkene lå tett i ansiktet hans.
Han gikk nærmere og strakte ut hånden.
- Jeg er Børre, fra nabohytta.
Åse smilte og håndhilste.
- Hei. Åse.
Hånden hans var bred og håndtrykket hardt, og Åse kunne ikke la være å tenke at dette måtte være en gammel håndverker.
Hun ville dra hånden til seg, men Børre holdt den igjen.
- Jeg håper de tar godt vare på deg?
- Ja da, det gjør de. Børre hevet de bustet øyenbrynene sine.
- De folkene er jo gale. Åse ble usikker på om han tullet eller mente alvor. - De…virker veldig hyggelige. Børre slapp hånden hennes brått, og gjespet høyt og lenge.
- Da har du ikke blitt godt nok kjent med dem enda. Han blunket til henne og begynte å gå.
- Vi sees på lammemiddagen i kveld. Du får hilse alle sammen.
Åse nikket, og så skeptisk etter ham i det han gled av sted med lange, stødige fraspark.
- Du må aldri snakke med den jævelen igjen!
Inga så på henne med smale øyne, og Åse kjente at hun rødmet. Hun hadde nettopp kommet inn i hytta og hilst dem alle fra Børre, og nå satt de alle fire og så forskrekket på henne. Ottar blunket mer og mer frenetisk med øynene, jo høyere Inga hevet stemmen.
- Hver eneste påskeaften prøver han å ødelegge for oss!
- Bare fordi han selv ikke blir invitert.
- Det har blitt en tradisjon, sa Ottar mens det rykket i munnviken hans.
Jenny la armene i kors og bet tennene hardt sammen.
- I fjor stjal han alt påskegodteriet vi skulle ha etter lammemiddagen. Året før rappet han alle eggene påskeharen hadde lagt ut. Og året før der igjen måkte han oss inne så vi måtte klatre ut gjennom vinduet!
- Men det verste gjorde han mot deg, Ottar. Inga la en medfølende hånd på Ottar som blunket flere ganger, før han kremtet, som om dette var veldig vanskelig å snakke om.   - Ett år stengte han meg inne på utedoen etter middagen.
- Vi trodde han hadde lagt seg og oppdaget han ikke før flere timer etterpå. Stakkar, han var så kald. Inga strøk Ottar kjærlig på kinnet og sukket.
- Jeg vet ikke hva jeg gjør om den jævelen prøver å ødelegge for oss i år også.
- Jeg gleder meg til den dagen han stryker med! Jenny bet tennene enda hardere sammen.
- Ja, den dagen han dør kan vi endelig få en fredelig påske. De andre i familien nikket enstemmig til Inga som satte blikket i Åse.
Åse nikket hun også, som om hun også var helt enig i det.  

- Og du, Åse, skal få ansvaret for lammelåret sammen med Ottar. Inga smilte til Åse som satt på krakken ved spisebordet. Åse hadde fulgt med på de andre som skulle gå i gang med å forberede den store lammemiddagen. Jenny skulle kutte alle grønnsakene. Jørgen skulle lage fløtegratinerte poteter. Mens Inga skulle lage sausen. Selv hadde hun ikke fått noen oppgaver. Før nå.
Åse spratt opp av krakken og smilte strålende.
- Tusen takk!
Jørgen smilte flørtende til henne fra kjøkkenbenken. Jenny derimot så skulende på henne mens hun snurpet den lille munnen sin enda hardere sammen.
– Så hun skal plutselig få ta i lammelåret? Jeg har sagt i flere år at jeg vil gjøre det!!
Inga sendte henne et strengt blikk.
- Jenny…

Les videre under oppskriften. 

- Vil du? Ottar så på Åse og nikket mot steketermometeret som lå på benken.
Jenny hadde lydig gått tilbake til grønnsakene etter at Inga hadde bedt henne om det. Hun hadde tatt den største kjøkkenkniven og kuttet dem opp med brå bevegelser. Åse var lei seg for den anspente stemningen, men hun turte heller ikke å motsi Inga. Ottar hadde møysommelig vist henne hvordan han først gned lammelåret inn med salt og pepper, for så å stikke små hull i steken, hvor han puttet små hvitløksbåter og rosmarinkvaster. Nå gjenstod det bare å stikke inn steketermometeret.
Åse tok opp steketermometret, ivrig etter å endelig få gjøre noe hun også. Steketermometeret var langt og tynt, og svært spisst på tuppen.
Ottar pekte på lammelåret.
- Stikk det inn i den mest kjøttfulle delen.
Åse gjorde akkurat som han sa. Og like etter lå steken på en seng med grønnsaker inne i stekeovnen.
- Den skal stå der et par timer så vi tar oss en skitur imens, sa Inga.
- Du, Åse, passer på hytta.
- Hvor er akevitten, mamma? Jørgen stod med hodet inne i hjørneskapet.
- Å nei, ikke si at jeg glemte den i bilen? Inga begynte å lete rundt i hytta, men hun fant ingen akevitt.  Åse trodde Inga kom til å bli fortvilet, men isteden bredte det seg et lurt smil i ansiktet hennes.
- Børre har sikkert et par flasker jeg kan rappe fra ham. Det skal bare mangle om vi ikke begynner å hevne oss etter så mange år.
Jenny  klappet frydefullt.
- Heia, mamma!

Etter at Jørgen og familien hans hadde gått ut, sank Åse ned i stresslessen med noen gamle tegneserier. Hun prøvde å trøste seg med at hun tross alt hadde fått en viktig oppgave. Da med ett gikk det i ytterdøren. Åse hadde et lite håp om at det var Jørgen som kom for å gi henne et kyss, det hadde ikke blitt så mange av dem etter at de kom til hytta. Men det var Børre som plutselig stod bredbent og smilende foran henne.
Åse spratt opp. Hun kastet et nervøst blikk ut av vinduet, redd for at de andre ville komme tilbake.
Børre smilte muntert.
- Her lukter det godt.
- Hva… hva vil du? Åse prøvde å virke like hyggelig som sist hun møtte ham, men kjente selv at smilet hun satte opp, var nokså stivt.
Børre humret.
- Skal du ikke invitere meg på en kopp kaffe?
Åse ble varm i kinnene.
- Jeg… får egentlig ikke lov til å snakke med deg, stotret hun frem.
Børre humret enda mer.
- Ja, det er ikke godt å si hva de folkene der vil gjøre om du ikke gjør som de sier. Kan jeg bare få et glass vann før jeg går?
Åse begynte å gå mot kjøkkenet, men Børre stoppet henne.
- Jeg finner frem selv. 

Idet Børre gikk, sank Åse lettet ned i stresslessen igjen. Hun fortsatte å lese i tegneseriene, men måtte ha sovnet da hun med ett våknet av et hyl.
- Hvor er lammesteken!!??
Inga hylte hysterisk inne på kjøkkenet, og både Ottar, Jørgen og Jenny styrtet til. Åse hadde ikke lagt merke til at de hadde kommet tilbake. Hun løp inn på kjøkkenet hun også. De andre stod lamslåtte og så inn i stekeovnen: lammesteken var borte. Bare grønnsakene lå igjen. Over kjøkkenbenken stod det ene vinduet åpent, og det var spor i snøen på utsiden.
Alle snudde seg mot Åse som så forskrekket på dem.
- Det må være Børre… Han var innom her…
- Slapp du ham inn i hytta!? Inga tok seg til hjertet som om hun holdt på å falle om. Ottar var rask med å legge en arm rundt henne, og fulgte henne til en av kjøkkenstolene så hun fikk sette seg ned. Jenny løp etter en våt klut og la på pannen hennes, mens Jørgen hastet etter et glass vann.
Åse så ulykkelig på Jørgen som snudde seg og så vekk. Hjertet sank i brystet på henne.
Inga fikk igjen pusten. Hun så på Åse med et fjernt blikk. Den bestemte, energifylte damen virket nå med ett så uendelig svak. - Det eneste… som kan redde… lammemiddagen vår nå… er at du drar ned til den jævelen og får tilbake steken vår.

Åse stod foran inngangsdøren til Børres hytte. Det var ingen som svarte da hun banket på. Jørgen som hadde blitt med henne som støtte, rev opp døren.
- Det er ikke noe vits i å banke på!
Åse ble overrasket over hvor aggressiv han var.
På vei ned til hytta hadde Jørgen vært veldig stille. Han som alltid hadde et lurt smil på lager. Åse hadde beklaget seg over det som hadde skjedd, men Jørgen hadde bare sagt at de måtte finne den lammesteken kjapt, hvis ikke ville moren klikke.
Åse la hånden over munnen og kvalte et hyl da de kom inn på stuen. Børre lå på magen på gulvet, midt i en blodpøl. Det spisse steketermometeret som Åse tidligere stakk inn i lammesteken, lå i blodpølen nær halsen til Børre.
Jørgen var snar med å sjekke pulsen hans.
- Han er død!
Åse så skrekkslagen på Jørgen.
- Vi må ringe politiet! Mobilen min ligger i hytta og…
- Nei!
Åse skvatt av Jørgens høye utbrudd. Han så livredd ut.
- Mamma har feiret påskeaften hele livet sitt her oppe. Hun kommer virkelig til å klikke om det ikke blir noe lammemiddag!
Åse så forvirret på ham.
- En i familien din har drept en person! Vi må da ringe politiet?
Jørgen la en kjærlig arm rundt henne. Åse kjente at han skalv.
- De kommer til å skylde på deg.
- Hva? Jeg har ikke gjort det!
Jørgen så unnskyldende på henne.
- Jeg er sikker på at det er Jenny. Men selv om hun aldri har vært helt god, så kommer mamma til å beskytte sine egne.
Åse kjempet mot gråten.
- Politiet kommer ikke til å tro på henne. Det var Jenny som sa at hun ønsket at Børre var død!
- Men mamma kommer til å si at det var du som var den siste som så ham. Det var du som var alene med ham i hytta vår. Og det var du som stakk steketermometeret inn i lammelåret, så fingeravtrykkene dine er på det. Alle de andre vil påstå at det er deg. Det vil bli tre mot to. Og politiet vil bare tro jeg beskytter deg fordi jeg er kjæresten din.
Det gikk kaldt nedover ryggen på Åse. Hun så fortvilet på Jørgen.
- Hva skal vi gjøre?  

Jørgen vred opp gulvtuen, og Åse så på det skinnende rene stuegulvet hvor Børre nettopp hadde ligget. Etter mye styr hadde de klart å bære ham bort til den store pulken hans på utsiden. De hadde lagt ham nede i pulkbagen, surret den godt igjen, før Jørgen hadde vasket bort alt blodet inne i hytta. Åse hadde brekt seg flere ganger og var overrasket over at Jørgen klarte å gjøre det uten å fortrekke en mine.
Jørgen satte vaskebøtten på plass og forsynte seg med en sjokolade som lå blant en haug med godteri på stuebordet. Pulken hadde vært full av godteri og de måtte ta ut alt for å få plass til Børre. Åse undret seg over at Jørgen klarte å spise sjokolade nå, men han bare tygde og smilte.
- Hold deg til planen vår nå. Hvis vi later som ingenting, så kommer ikke mamma til å oppdage dette, og middagen kan gå som planlagt. Og hvis du klarer å gjøre et bedre inntrykk på mamma, så kommer hun kanskje til å hjelpe oss med dette i morgen. Så alt avhenger av deg nå.
Åse nikket og svelget nervøst.

- Har dere ikke funnet lammesteken? Inga så forferdet på Åse og Jørgen da de kom tilbake til hytta deres. Åse ble overrasket over at steken ikke var her, siden den som drepte Børre, måtte ha funnet den.
- Hvor er Jenny?
- Hun ble sur fordi det ikke var mer sjokolade igjen og gikk ut.
Åse la merke til at det stod to flasker akevitt på stuebordet, og fikk vite at det var Ottar som hadde rappet dem fra hytta til Børre da de var ute i sted. Åse så på de nervøse rykningene i ansiktet på Ottar mens han fortalte det. Kanskje det ikke var Jenny som hadde drept Børre, men Ottar fordi han hadde blitt tatt på fersken?
Da med ett kom Jenny løpende inn i hytta. Hun hylte og ropte.
- Børre er drept! Jenny var helt hysterisk, og Åse trodde hun oppførte seg slik fordi det faktisk var hun som hadde drept ham, men da Inga klarte å roe henne ned, fortalte Jenny at hun bare skulle snike til seg litt sjokolade fra Børre. Hun hadde gått for å lete i pulken hans, siden hun visste at han brukte å gjemme sjokoladen sin der, og hadde funnet Børre. Åse så på Jørgen, ventet på at han skulle forklare, men Jørgen sa ingenting. Hun samlet seg og smilte unnskyldende til Inga. - Jørgen og jeg fant ham drept på stuegulvet, men Jørgen ville ikke at du skulle vite det fordi han var redd for å ødelegge lammemiddagen. Vi vet ikke hvem som har gjort det, men vi tror…
- Det er du som har ødelagt middagen vår! Inga var helt rød i ansiktet og så rasende på Åse.
- Hadde du passet bedre på steken, så hadde dette aldri skjedd!
- Men det var ikke jeg som drepte ham! Åse så fortvilet på Jørgen, men han var mer opptatt av å trøste Jenny.
Åse møtte blikket til Ottar, han så ut som han kunne bryte sammen når som helst.
- Jeg vil ikke vite hvem som gjorde det. Dette må bli en familiehemmelighet, sa Inga og kastet et skarpt blikk mot Åse.
- Men jeg vet ikke om vi kan stole på at hun der holder tett. Vi må ha et familieråd.

Åse stod utenfor hytta og så på Inga som trakk for gardinene inne på stuen. Jørgen hadde fulgt henne ut med beskjed om at hun måtte stå her til familierådet var over, og de visste hva de skulle gjøre med både henne og Børre.
Åse hadde prøvd å snakke med Jørgen, prøvd å si at han ikke måtte la moren bestemme hva de skulle gjøre. De to var jo uskyldige! Men Jørgen hadde ikke hørt på henne, bare lukket døren og låst.
Åse kjempet med gråten. Tanken hadde streifet henne, at det kunne ha vært Jørgen som hadde drept Børre. Han hadde virket så uanfektet da han løftet bort liket og vasket bort blodet. Hun ristet tanken av seg. Det kunne ikke ha vært ham. Hun kjente ham for godt til det. Hun hadde aldri vært så forelsket før. Første gang hun hadde møtt Jørgen, hadde hun fått en følelse av at hun hadde kommet hjem. Hun visste at hun aldri ville føle noe slikt for noen igjen. Og nå stod hun her ute i kulden og var nær ved å miste ham.
Det eneste hun ville, var at foreldrene hans skulle like henne og gi Jørgen sin velsignelse til forholdet deres. Men hva kom til å skje hvis de nå kom frem til at de ikke kunne stole på henne? Ville hun få skylden for å ha drept Børre? Eller i verste fall… bli drept selv?
Mens hun stod alene ute og så at det var mye bevegelse bak gardinene, innså hun at hun bare kunne gjøre én ting for å få Jørgen tilbake, få tilbake tilliten hos familien hans og sørge for at lammemiddagen kunne gjennomføres som planlagt. Jørgen hadde sagt at alt var avhengig av henne nå, og hun visste hva hun måtte gjøre. 

Åse spente på seg skiene og snek seg ned til hytta til Børre. Hun festet trekkselene til pulken rundt seg og la ut på samme tur som hun gjorde tidligere på dagen. Det var tungt å dra pulken, Børre var ingen lettvekter, så hun var glad for at hun var godt trent. Da hun kom frem til det stedet hvor hun kunne skue ned til dalen, tok hun av seg trekkselene. Hun tørket svetten i pannen med håndbaken, skjøv pulken helt ut på kanten, og tittet utfor stupet. Det måtte være minst hundre meter rett ned. Hun trakk pusten og dyttet pulken utfor. Hun hørte noen dunk idet den tydelig traff stein eller hard skare i fjellveggen før det ble helt stille. En lettelse seg innover henne. 

Vel tilbake til hytta møtte hun Jørgen. Han ble svært glad da han oppdaget henne.
- Der er du! Jeg var redd du hadde dratt hjem.
Åse var andpusten og ivrig.  
- Jeg må fortelle deg noe.
- Nei, vi må fortelle deg noe først.
Han tok henne i hånden og dro henne etter seg og inn i hytta, uten at Åse fikk anledning til å fortelle ham hva hun hadde gjort. At ingen uvedkommende ville kunne oppdage hva som hadde skjedd med Børre nå. Hun hadde ikke passet godt nok på lammesteken, men nå hadde hun ordnet opp etter seg. Familieidyllen kunne gjenopprettes.
Da hun kom inn i hytta, ble hun bare stående å måpe. Det var fyr i peisen, og spisebordet var pent dekket til middag og pyntet med påskekyllinger som Jørgen og Jenny sikkert hadde laget da de var små. Noen manglet nebb, andre manglet ben. Og i stekeovnen stod lammesteken og putret.
Åse så forvirret på Jørgen.
- Fant dere lammesteken?
nga lo hjertelig. Latteren var ikke lenger påtatt, men ekte.
- Vi må tilstå noe, sa hun. - Som du sikkert har skjønt har vi mange tradisjoner her på hytta. Og en av dem er den årlige påskespøken til min far som har bygd begge hyttene her.
- Børre, sa Ottar og smilte varmt til Åse.
- Jeg holdt på å få hjerteinfarkt første påsken min her oppe, og de lurte meg.
- Bestefar er en mester i practical jokes, sa Jenny og lo.
- Unnskyld for at jeg oppførte meg som en drittsekk mot deg, Åse, men bestefar krever en viss innlevelse.
- Jeg er en elendig skuespiller og var redd jeg skulle avsløre alt, sa Ottar og lo med. Nervøsiteten hans hadde sluppet taket nå, og han virket som en helt annen mann.
Åse var iskald innvendig. Først nå så hun at bordet var dekket til seks. Likblek så hun på Jørgen.
- Men hva med blodet? Han var jo død?
-  Bestefar kjøpte noen liter hønseblod i dag fra gården hvor vi parkerte bilen.
Det dunket i ørene på Åse. Hun visste ikke om det var dunkene fra sitte eget hjerte eller gjenklangen fra da pulken traff stein og skare da hun dyttet den utfor stupet.
- Jeg skal gå ned og hente bestefar, sa Jørgen.
- Han har sikkert sovnet i pulken. Han pleier å sovne overalt.
Jørgen trakk Åse inntil seg og kysset henne på munnen, før han hvisket henne i øret:
- Alle i familien elsker deg.
Idet Jørgen forsvant ut av døren, fikk Åse et glass akevitt i hånden av Inga. Både Inga, Ottar og Jenny hevet hvert sitt glass mot henne mens de smilte varmt og hjertelig.
- Velkommen til vår familie!