Verdensmesteren

Jeg hadde det grådig mye bedre før. Da hadde jeg tid til å sitte her og spille gitar hver kveld. Men nå er det så mye i hodet mitt at jeg ikke takler det lenger. Jeg klarer ikke å spille sånn som jeg spilte før. Det er prisen for suksessen jeg har hatt de siste årene. Men det å bli verdensmester i ost, det er klart det er en lykke også. Det har vært vanvittig mye arbeid, men det kan ikke sammenliknes med jobben jeg hadde i 20-årene. Det var helvete på jord. Jeg jobbet på et aluminiumsverk for å tjene penger til å starte for meg selv. Det var så varmt, vi jobbet ved siden av ovner som holdt over 1200 grader. Det var ikke én dag jeg ikke gruet meg til å gå på jobb. Men hva gjør man ikke når man er ung og har lyst til å få til noe? Osteproduksjonen begynte vi med i voksen alder. Jeg kunne ingenting om det, og det var kona mi som gikk på kurs. Hva som gjorde at jeg våget å satse på en sånn idé? Du må være litt gal i hodet, og så må du ikke vite hva du går til. Det er mange ganger jeg har sagt «gud, som jeg angrer på dette». Man kan opparbeide seg utrolig mye frustrasjon ved å drive for seg selv. Men nå er det stort sett et eventyr. Det er ideene som alltid har vært drivkraften min. Jeg får veldig mange ideer. Hele tida. Da gjelder det å omgi seg med positive folk du kan diskutere dem med. Særlig er kona mi god der. Hun sorterer ideene mine og sørger for å renske ut de dårlige. Det er veldig bra. Det har spart meg for mye. Jeg pleier å si at den siste gode ideen har jeg ikke fått ennå. Men det får kanskje holde nå. Jeg savner spillingen.

Jørn Hafslund, 64 år
Gift med Ruth og har tre barn.
Bor på Ostegården i Fana kommune, Hordaland.

Gårdsdrift: Ost, melk til eget bruk, smågnagerhøy, yoghurt, chili- og pæregelé.

 

Kommentarer

    Se alle kommentarer...

    Pga ferie er kommentarfeltet stengt i juli.