Nødanropet

Jeg vil ikke dø! Det var det jeg tenkte da jeg satt på firehjulingen, gassen hadde hengt seg opp og jeg var på vei mot stupet. Jeg hadde valget mellom å styre mot et bygg eller mot de bratte utforbakkene. Så da valgte jeg å hoppe av. Det var skulderen min som traff bakken først, med et smell. Deretter ble alt helt stille. Jeg prøvde å reise meg opp, men datt bare ned igjen. Jeg hadde tross alt brukket både bekkenet og korsryggen. Mobilen min lå i jakkelomma. Jeg hadde bare syv prosent batteri igjen, og det var akkurat nok til å ringe 113 – og naboen. Ulykken har ført til at jeg reflekterer over hva jeg vil bruke resten av livet til. Men jeg har egentlig vært bevisst på det hele tida. «Dere må leve», har jeg alltid sagt til ungene. Det er greit å få gode karakterer på skolen, men det er så mange andre ting man også skal lære i barndommen. For eksempel det å mestre ting. Derfor har jeg pushet barna mine til å prøve stadig nye ting. De har gått i korps, på fotball, volleyball, rideskole, dans, turn, alpint, downhillsykling og spilt fiolin. Og siden de har prøvd så mange ting, har de også opplevd å ikke mestre ting. Da sier jeg bare: «Er det så nøye, da? Skit i det, prøv noe annet». Hvis du feiler på ett område, kan du mestre et annet veldig bra. Nå er alle barna mine i tenårene. For jenter i den alderen er det ofte mye drama og baksnakking. Hvis de ikke har noen andre arenaer å mestre ting på, hvis identiteten deres bare er å være en venn, blir dramaet altoppslukende. Men hvis de har en hobby, har de flere bein å stå på. For livet er ikke som i Candy Crush, der man vinner uansett.

Marianne Kvalvik Kvamme, 39 år
Gift med Jørn Kåre og har tre barn.
Bor på Listene gård i Flora kommune, Sogn og Fjordane.
Gårdsdrift: Sau, ammeku og utegangergris.

 

Kommentarer

    Se alle kommentarer...

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.