Barbeint

Jeg var 18 år og på ferie i California hos slektningene mine. Noen av dem skulle på en lang fjelltur, og da slang jeg meg med. Mens de andre hadde gått inn fjellstøvlene sine, måtte jeg kaste meg rundt og kjøpe nye joggesko dagen før vi dro. Vi skulle gå i over en uke, men allerede første kvelden var føttene mine fulle av vannblemmer og svære kjøttsår. Resten av turen lå de nye joggeskoene i sekken. Jeg hadde ikke sjans til å få dem på meg. Så da gikk jeg barbeint hele turen. Vi gikk i 12-13 timer hver eneste dag, på steinete stier og grusveier – og over en isbre. Det gikk fint, for jeg var hardhudet allerede. Jeg har elsket å gå barbeint siden jeg var bitte liten. Egentlig har jeg gått barbeint gjennom hele livet. Og jeg har nok blitt ganske herdet etter hvert. Så har jeg heller aldri vært typen til å la meg overkjøre. Når man opplever at man blir urettferdig behandlet, eller når man ser at andre blir det, tenker jeg at man har to muligheter: Enten feiger man ut, eller så tar man kampen. Enten tar man på seg skoene og skjermer seg, eller så bretter man opp ermene og går barbeint gjennom det. Og da har jeg som regel valgt å gå barbeint. Det er klart det krever en del, men jeg har alltid vært sånn. Jeg hater urettferdighet. Og jeg er nok ikke så opptatt av hva folk mener om meg. Man kan absolutt bli for hardhudet også, det er viktig å finne en balanse. Man kan ikke bare kjøre på og være iskald, men man kan heller ikke la folk valse over seg. Jeg vil si at jeg har beina godt plantet på jorda. Barbeinte bein. For hvorfor skal man kaste bort tida med å ta på seg sko?

Liss Cathrine Holme Stokker, 51 år
Gift med Thore Christoffer og har tre barn.
Bor på Holme gård i Råde kommune, Østfold.
Gårdsdrift: Lam, korn, grovfôr og protein- og oljevekster.

 

Kommentarer

    Se alle kommentarer...

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.