Hva er kraftfôr?

Hva består kraftfôr av?

Kraftfôr inneholder ulike næringsstoffer som skal være lett fordøyelig for husdyra. Råvarene i kraftfôret kommer hovedsakelig fra norsk korn (bygg, havre, hvete og mais), oljevekster (raps og rybs) og soya, erter og åkerbønner. Sammensetningen av råvarer i fôret varierer avhengig av hvilke husdyr kraftfôret er til, men råvarene er stort sett de samme. 

Karbohydrater utgjør hovedandelen i de fleste kraftfôrtyper, og mesteparten av karbohydratene kommer fra norsk korn. Kornet bidrar også med fiber. De importerte belgvekstene soya, erter og åkerbønner står for mesteparten av proteinet i kraftfôret. Den høye proteininnholdet i soya gjør at soya egner seg godt sammen med det norske kornet, som har et lavere innhold av proteiner. Fettet i kraftfôret kommer hovedsakelig fra oljevekstene raps og rybs. I tillegg tilsettes fôret nødvendige vitaminer og mineraler.

Sammensetningen av kraftfôret er viktig for at dyrene skal få i seg alt de trenger av næringsstoffer for å ivareta en god helse. Det er også avgjørende for god tilvekst og ytelse, som i praksis betyr at husdyrene effektivt produserer melk, kjøtt og egg.

Hvor mye kraftfôr spiser norske husdyr?

I tillegg til at råvaresammensetningen i kraftfôret varierer mellom de ulike husdyrene, varierer også andelen kraftfôret utgjør i kosten til dyrene.

Drøvtyggere, som storfe og sau, har den store fordelen at de kan spise gress. Mesteparten av kosten deres består derfor av friskt gress, og gress i konservert form, kalt grovfôr. Sauen er er det husdyrslaget som spiser minst kraftfôr. Andelen kraftfôr i kosten til storfe avhenger av type produksjon. Kyr som produserer både melk og kjøtt (kombiku) spiser mer kraftfôr enn kyr som kun produserer kjøtt (ammeku). Okser krever også mer kraftfôr. 

De enmagede dyrene, som fjørfe og gris, kan ikke nyttiggjøre seg av gress, og spiser stort sett bare kraftfôr. Fjørfe og gris har den fordelen at de utnytter næringsstoffene i kraftfôret svært effektivt. Det betyr at vi får mye kjøtt per dyr. 

Hvor kommer råvarene i kraftfôret fra?

Korn utgjør hovedandelen av kraftfôret, og mesteparten av kornet er norsk. Norskandelen i fôret varierer likevel mellom de ulike dyreslagene. Bygg er en robost kornsort vi produserer mye av i Norge, og denne kornsorten inngår som kilde til karbohydrat i fôret til både svin og drøvtyggerne. Norskandelen i kraftôret til svin og drøvtyggere er derfor høyere enn norskandelen i kraftfôret til kylling, som hovedsakelig består av hvete. Hvete har litt andre krav til vekst, og kan være utfordrende å dyrke under norske forhold. I dårlige kornår er det nødvendig å importere hvete for å kompensere for lave norske avlinger, mens i gode år er kraftfôret hovedsakelig basert på norsk korn.

Kilde: Kjøttets tilstand (Animalia, 2020).

Vi er også nødt til å importere andre råvarer til kraftfôret. Noen av disse råvarene kan ikke dyrkes i Norge, mens andre er utfordrende å produsere i tilstrekkelig mengde med god nok kvalitet. Det er i hovedsak snakk om soya, raps, mais og melasse, i tillegg til vitaminer og mineraler.

Utfordringer knyttet til import av fôrråvarer

Det kan være utfordringer knyttet til import av fôrråvarer. Først og fremst bidrar import til å øke presset på verdens ressurser ved å beslaglegge dyrkbar mark i andre deler av verden. Videre kan den globale etterspørselen etter råvarer som soya bidra til å øke omfanget av produksjonen. Det kan skje på bekostning regnskog og andre viktige økosystemer, og kan føre til tap av biologisk mangfold. Siden 2015 har Norge kun importert sertifisert soya. Samtidig som det jobbes med å finne alternative proteinkilder til den importerte soyaen.

Les mer om kraftfôr og soya.

Bruk av kraftfôr kan redusere arealbruken globalt 

Beitemark er den største årsaken til menneskers arealbruk globalt, og det brukes dobbelt så mye landareal til å produsere kjøtt og melk enn det brukes for å dyrke matvekster. De siste 20 åra har beitearealene sluttet å øke og gått ned for første gang på flere hundre år, til tross for at produksjonen av melk og kjøtt fra drøvtyggere fortsetter å øke.

Årsaken til at arealbruken går ned, samtidig som produksjonen går opp, er blant annet tilgang på veterinærtjenester, bedre fôring (både bedre grovfôr og økt tilgang på kraftfôr), fremavlede husdyrraser og bedre oppstalling. Til sammen gir dette friskere dyr som vokser raskere, yter høyere og spiser mindre fôr.

Den gradvise overgangen fra ekstensiv til intensiv drift (med mer bruk av kraftfôr) gjør det mulig å produsere samme mengde kjøtt og melk med færre dyr, noe som reduserer klimaavtrykket til maten.

I motsetning til Norge, der vi har tilgang på store utmarksområder, er konvertering av land til beiteområder et stort problem i mange andre land. En overgang fra ekstensiv til intensiv drift, der dyra i større grad spiser kraftfôr, kan spare både landområder og klimagassutslipp. Samtidig er det viktig å sikre at produksjon av råvarer til kraftfôr ikke går på bekostning av produksjon av mat direkte til mennesker. I dag er hele 86 prosent av fôret som husdyra spiser basert på råvarer som vi mennesker ikke kan, ikke bør eller ikke ønsker å spise. At husdyra konverterer disse råvarene til mat som vi mennesker kan spise, er en del av bærekraftig matproduksjon. 

Mat på norske ressurser

Det norske landbruket jobber kontinuerlig med å finne norske alternativer til råvarene som importeres, slik at en større andel av kraftfôret baseres på nasjonale ressurser. Det forskes blant annet på bruk av alger, tang og trevirke. Ved å spise kraftfôr, som hovedsakelig består av korn som ikke er av matkvalitet og bygg vi ikke spiser selv, sørger husdyra for at vi får utnyttet alt kornet til matproduksjon, og gir oss kjøtt, egg og melk.