Mer enn bare bonde
Et bærekraftig matsystem forutsetter en matproduksjon som kan stå seg over tid. Bondens forvaltning av matjorda og utmarksressursene våre sikrer at de består, slik at også fremtidige generasjoner kan nyte kvalitetsråvarer.
Pengene som investeres i jordbruket sikrer forvaltning av store deler av landets arealer – et arbeid som krever kunnskap om jord, mikrober, drenering, gjødsling, plantevekster og vær. En håndbåren kunnskap og innsikt det er vanskelig å lese seg frem til som har gått i arv gjennom generasjoner og som nå færre og færre hoder ivaretar.
For norske bønder er det å satse på en kombinasjon av husdyr, plantevekster og skog er ofte løsningen for hvordan de kan forvalte gårdens ressurser på best mulig måte. Mange har jobber i andre sektorer ved siden av, og i tillegg tar enkelte oppdrag med brøyting av snø og prepping av skiløyper. Gjør vi for store endringer i strukturene som utgjør inntekstgrunnlaget til bonden, risikerer vi at kostnaden for å opprettholde helheten blir dyrere for norske skattebetalere.
Bonden bidrar til å spre penger utover i samfunnet. De sysselsetter elektrikere, rørleggere, entreprenører, veterinærer og mange andre, som bruker andre tjenester igjen og som har barn som går på skole. I tillegg til råvarer av høy kvalitet, bidrar bøndene til livskraftige lokalsamfunn over hele landet – en forutsetning for både velferd og beredskap.
Det er mulig å importere mat fra andre land, men uten bonden må vi betale andre for å gjøre alle de andre jobbene. Folk som trenger kunnskap, utstyr, infrastruktur og timelønn for å gjøre disse. Det mest lønnsomme er å ta vare på det som vi gjennom generasjoner har bygget opp. Å endre grunnleggende strukturer krever tid, helhetlig kunnskap og klokskap.
Jordbrukslandet Norge
Matjordressursene våre ikke er en pallekarm i et værstabilt drivhus, der bonden kan putte hva som helst i jorda og få gode avlinger og mat til menneskelig konsum ut. Det er i stor grad jorda og klima som bestemmer. Ikke bare bondens innsats eller forbruker sine valg.
Vi må produsere og spiser i tråd med de ressursene og det klimaet vi har til rådighet. Dette er viktig for selvforsyningsgraden av mat og for forvaltningen av vårt eget ressursgrunnlag. Om vi ikke ivaretar jordbruksarealene kan det føre til tap av verdifull matjord, gjengroing av utmark. I tillegg kan de bidra til at viktige økosystem med høyt biomangfold og god kapasitet for karbonlagring forringes.
Korn som gis til husdyr
At mye av kornet som dyrkes går til dyrefôr handler om hva det er marked for, kvaliteten på kornet og optimalisert ressursforvaltning. Det er først og fremst mathvete vi importerer, og for å øke selvforsyningen bør vi dyrke mer av den. Men hvete er mer krevende enn sine mindre kresne kornsøsken havre og bygg. Den vil ha mer næring, lengre vekstsesong og rett vær til rett tid.
Korn som kan spises av mennesker bør prioriteres, men det viktigste er at matjorda blir dyrket. Når korn som ikke blir spist av oss gis til husdyr, sikrer vi at jorda forvaltes og vedlikeholdes. Korn til kraftfôr bidrar til å opprettholde vårt største og viktigste beredskapslager - matjorda.
Å la matjord forvitre kan være uopprettelig. Hvem vet, plutselig kan vi få bruk for den. At det tar naturen rundt tusen år å danne ti cm ny matjord av god kvalitet, bør være en øyeåpner for hvor viktig dette er.
Bøndene vi trenger
Få har en illusjon om at vi skal bli 100 % selvforsynt. Men kanskje bør vi være fornøyde med at norske bønder produserer nesten halvparten av maten vi spiser, til tross for at de jobber i et ruglete og kupert land som ligger delvis innafor polarsirkelen. Et land der myndigheter snakker stadig mer om belgfrukter vi har små muligheter til å produsere selv, og der salget av tropiske frukter har skutt i været de siste tiårene. Ikke minst bør bonden klappe seg på skulderen for alle de andre jobbene han og hun utfører.