St. Antonius - grisens dag!

17. januar er fra gammelt av grisens dag. Denne dagen feires Antonsmesse til minne om St. Antonius (251-356 e.Kr.).

I Europa æres han som skytshelgen mot epidemier og dyresykdommer, og avbildes derfor ofte med en gris ved føttene. I Roma blir det hvert år fra 17. til 25. januar feiret en fest med velsignelse av dyrene foran kirken St. Antonio. Helt opp til våre dager har det vært vanlig å gi grisene fri denne dagen, ved at de fikk løpe fritt i landsbyen.

Primstavmerket den 17. januar er et kors og en gris.

Du har kanskje ikke hørt så mye om denne dagen? Vel, her får du litt mer info om hvem St. Antonius var:

Grunnleggeren av munkevesenet

St. Antonius er grunnleggeren av munkevesenet, og kjent for sine helbredende evner av en epidemi kalt Antonius-ilden. Denne var blant annet forårsaket av at både mennesker og dyr hadde spist meldrøye. St. Antonius ble født i Egypt. I en alder av 20 år gav han avkall på all sin rikdom og fruktbare eiendom arvet fra sine foreldre, og dro sørover i ørkenen hvor han slo seg ned blant tidlig kristne, fordrevet fra sitt land av keiser Decius. Her levde han i årevis som eremitt med apostolisk fattigdom som ideal.

Hans ensomme og oppofrende liv, med hardt arbeid og bønn under brennende sol ble snart et forbilde for mange. Den kristne legenden forteller at djevelen gjorde alt for å friste ham. Den 17. januar har svin som merke på primstaven. Dette fordi djevelen prøvde å friste Antonius ved å forvandle seg til en gris. Men det lyktes ikke. Han viste seg også for ham i skikkelser av vakre kvinner, stor makt, og overdådig rikdom. Antonius klarte å motstå djevelens fristelser og kjødets lyst, trass all den smerte, ensomhet og pinsel led han i sin eget selskap, sammen med sin gris, hans eneste venn.

Etter hvert samlet han om seg tallrike disipler, hele 600 personer sier historien, disse lærte han å sky kvinner og eiendom. St. Antonius er grunnleggeren av munkevesenet i kirken, og spesielt viktig for den koptiske ortodokse kirken i Egypt. St. Antonius døde 17. januar i Thebaid, år 356 e.K, over 100 år gammel.

Griser i gatene på Antoniusdagen

I korstogenes tid var det vanlig å la grisene løpe fritt i gatene. Gatene var trange, og matrestene skulle nære de heller få. Legenden forteller at i 1131 kom franskkongen Louis le Gros (Ludvig den store) og hans følge ridende ned en av Paris gater. Midt i en flokk med pattegriser var en av hestene så uheldig og snublet. Arveprinsen falt av hesten og fikk så store skader at han senere døde. Etter dette ble det portforbud mot løpske griser i gatene, med ett eneste unntak: Den 17. januar, på Antoniusdagen. I samme gate lå et Antonius kloster. De hadde 12 pattegriser som de hadde lov til å holde. Dyreholdet var altså den gang regulert og ordnet. De 12 pattegrisene fikk lov til å springe fritt i gatene, men på den betingelse at de skulle ha en sølvbjelle i øret, for å lett kunne skilles fra andre svin/villgriser.

Mot slutten av hans liv var allerede kunnskapen om hans fromme og asketiske liv viden kjent. Mens han fortsatt levde begynte folk å valfarte til hulen hvor han bodde for å søke trøst og råd. Han biografi og kjente data ble allerede nedtegnet i år 357 e.K, av Athanasius fra Alexandria. Dette verket kom til å spille en grunnleggende rolle for munkevesenet og dets utbredelse. Nettopp derfor ble hans jordiske rester flyttet 200 år senere, og mirakler begynte å skje omkring hans relikvie.

Helbredende relikvier

For ca. 900 år siden ble hans relikvier hentet i Konstantinopel av en ung adelsmann, Jocelyn de Chateauneuf, til kirken de la Motte St. Didier, i byen St. Antoine i Isère. Erkebiskopen av Vienne hadde viet denne til Benedictiner munkene som valfartet dit fra klosteret Mont Major. Slik ble den første klosterkirken viet. Den hellige Antonius ble en virkelighet. Kort tid etter brøt det ut en epidemi som ble kalt Antonius-ilden. Denne var b.l.a forårsaket av at både mennesker og dyr hadde spist meldrøye (en giftig parasittsopp på blant annet korn). Folk fikk plutselig kraftige og smertefulle kramper og hetetokter. Sykdommen ble ofte fulgt av sinnsforvirring og hallusinasjoner. Folk løp skrikende rundt på gatene og på jordene, mange kastet seg i brønner eller elver for å lindre plagene. Det ble snart kjent at ved å oppsøke Antonius relikviene fikk man helbredelse. Store skarer pilgrimmer, folk som dyr, kom for å søke hjelp og helbredelse.

 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.