Julepålegg - Sylte

Sylte - persesylte - er omtalt i Maren Elisabeth Bangs kokebok fra 1831 og i senere kokebøker, og ble etter hvert vanlig i de fleste hushold. Grisehodet og det tykkeste av buklisten ble brukt til sylte, hvis de også hadde slaktet en kalv brukte de gjerne i tillegg litt kalvekjøtt i.

Etter en times koking måtte svoren skjæres av hodet, for å bruke rundt sylta. Når alt var ferdig kokt ble det skåret opp, alle itler fjernet, og lagt lagvis med salt og krydder oppå svoren, som var plassert utover et klede. Alt ble dekket med svor, og kledet surret sammen. Så kokte de sylta litt i kraften før den ble lagt i press. Den ferdigpressede sylta ble lagt i syltelake, eller i sur myselake, og kunne stå seg i en god tid framover.

 

Hanna Winsnes hadde to oppskrifter på persesylte, en "simpel", som "bruges til Folkene (tjenestefolket)" og en "finere". Den "simple" ble laget av det kraftkjøttet som ikke ble brukt til hakkepølse og lungemos, og lagt med kokt fleskesvor og krydder innimellom i et klede. Kledet ble surret sammen rundt kjøtthakket, hvorpå det ble kokt til det var gjennomvarmt. Så skulle sylta i press, og etterpå oppbevares i syltelake.

 

Sylteflesk og sylte (persesylte) har vært holdt for gjev mat, som helst skulle forbeholdes helg- og høytidsdager. Mange steder smakte de først på sylta første juledags morgen til frokost, noen på julaften morgen, og ellers til frokost eller andre måltider senere i julehelgen. Frokosten første juledag skulle bestå av alt det beste som var laget til jul, unntatt varmmat, og der de hadde sylte hadde den en selvsagt plass på bordet. God drikke hørte også til, noen steder serverte de også en dram til juledagsfrokosten.

 

Artiklene er ført i pennen av Kari-B. Vold Halvorsen,
konservator ved Norsk Folkemuseum.

 

 

 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.