Sult og overflod

– Om fattig og rik på Eidsvoll i 1814

Det finnes to verdener på Eidsvoll i 1814. Den ene en verden av prakt og velstand. 112 rike og betydningsfulle menn som skal forfatte Norges fremtid. De bærer vakre uniformer og går over tregulvene i høye skaftestøvler. De drikker importerte Bourdeauxviner og spiser kalvekjøtt. Det sier ikke så rent lite at flere av representantene i 1814 klagde på den enkle og lite varierte kosten. De gikk simpelthen lei av kalvestek og rødvin …

Men i hemmelige ganger, bak skjulte dører, i husets mørke kjeller hviskes en annen historie. Tjenestefolk skulle være usynlige. De ble behandlet deretter.  Ring på tjeneren når du skal ha pusset skoene dine. Ring når du vil ha teen servert.


De var ikke av lik byrd. Tjenestefolket var de usynlige. Dette er lenge før sosialdemokratiet, og lenge før det egalitære Norge. Tjenestefolket var av allmuen eller den jevne befolkningen. – Og den jevne befolkningen led sultenøden.

Men var ikke grunnloven revolusjonerende demokratisk? Var ikke dette en grunnlov som nettopp gav folket makt? Jo, den var det, men vi må huske på at bare 7,5 prosent av befolkningen ble gitt stemmerett i 1814. Ingen kvinner, ingen fattige, allmuen ble holdt utenfor. Demokratiet var forbeholdt borgerskapet.  

Vertskapet

Verten selv, jernverkseieren Carsten Anker, hadde nylig tapt en rekke rettssaker mot tidligere arbeidere ved jernverket han hadde overtatt. De var blitt overmåte godt behandlet av den tidligere jenverkeieren: Frederik Legaard von Schlanbusch. De hadde fått både gårder og bruk i gave fra ham. Det falt ikke i god jord hos Herr Anker, som sporenstreks gikk til sak mot dem for å få gårdene tilbake. Anker tapte og utbrøt at nederlaget: «ophævede al den Harmonie og Kjærlighed, der bør være mellem Herre og Tjenere» (Eriksen 2007).  

Det var ikke slik at Eidsvollsmennene overnattet i selve huset på Eidsvoll, de var losjert rundt omkring på gårder og husmannsplasser i nabolaget. Det var bare kronprinsens følge som fikk overnatte i selve bygningen. – Og det er kanskje de utlosjertes historie som best forteller om forholdene på de fattige gårdene: Representantene fra Buskerud og Kongsberg ble innkvartert på Grue. Etter kun å ha fått mjølkeblanding til føde måtte de legge seg til å sove andføttes på en brisk under et fuktig og rått laken. Heldigvis hadde den sist ankomne, fogd Johan Collett, medbrakt vin. Den ble behørig benyttet til å drukne representantenes vrede.

Sult og overflod

I årene 1812–1813 var det uår i Norge. Landet lå i krig. Britene hadde blokkert kyststripen og dermed forhindret den viktige kornimporten. Befolkningen led. I 1813 førte det til en «overdødelighet» på 6 000 av en befolkning på 900 000. Hvis vi sammenligner det med dagens befolkningstall ville det vært det samme som om 34 000 mennesker døde av sult i 2014. Fattige ble funnet døde i sine senger. Eldre døde ute på åkrene, der de lette etter korn. Det ble til og med fortalt om en mor fra Smålenene, dagens Østfold, som slo i hjel sine tre barn for å skjerme dem fra sulten. Det gjorde det ikke bedre at vinteren 2014 var den kaldeste i manns minne.

Faktaboks:

Om vi skal tro regnskapstallene drakk hver eneste Eidsvollsrepresentant nesten en helflaske (0,64 l) brennevin hver dag under hele Riksforsamlingen. Øl er ikke medregnet, men vin er omgjort til brennevinsekvivalenter (4 l vin tilsvarer 1 l brennevin). De drakk til sammen 2 500 l brennevin og 2 000 l vin. Hele kalaset kostet staten 73 000 riksdaler, eller 10 millioner 2014-kroner. Kilde: «Cateringskalaset på Eidsvoll», Aftenposten 27.03.14

Men på Eidsvoll bugnet fatene

Maten til kronprinsen ble servert på såkalt «fransk maner»: Rettene ble satt fram på bordet i grupper. En gruppe kunne inneholde både varme og kalde retter av mange forskjellige slag: fisk, posteier og kjøttretter side om side. Måltidet kunne bestå av flere slike puljer og ble ofte avsluttet med en dessertgruppe. På 1830-tallet ble de mer og mer vanlig å servere på «russisk maner». Dvs. å servere rettene en etter en slik vi er vant til å gjøre det i dag.

Brødpudding var en vanlig dessert

«Kjød-suppe med smaaeskaaren Hvid-kaal, Kemendae, Lax og Terte Kage.» Jacob Aall frydet seg med en «Overflod av lækkre Spieser» og «Rød Bordeaux Viin». Alt båret fram på vakkert kinesisk porselen av husets og kronprinsens tjenestefolk. – Og etter maten en liten Cognac i biblioteket … der hemmelige dører bak bokhyllene skjuler tjenerne.

Husets hjerte

Vi skal vandre ned den hemmelige gangen fra biblioteket til husets hjerte: Kjøkkenet. Varmen ville slått mot oss fra veggene. Her nede i husets indre slukket aldri iden. Veggene er hvitkalkede. Soten kryper oppover ovnskappen. Brød ble kontinuerlig stekt i ovnene. Lefser i høye stabler. Det dufter mel og svette.

Slakt henger fra taket. Her nede er det ikke ro. Tjenerskapet farer inn og ut på små og store oppdrag gjennom hele huset. De kommer fra bygda. De er jernverksarbeidernes døtre og sønner. Over dem huserer kokka. Hun skal holde de vel 150 besøkende i kosten. Kalvestek og brødpudding står på menyen. Men hun har fått en utfordrer: Christian Fredrik har tatt med seg sin egen kokke fra Danmark. Kronprinsens hoff og noen utvalgte representanter skal ha sin helt egen meny. Utallige retter servert på fransk maner.

Hva spiste så «vanlige folk» den gang?

«… fra 1700-tallet kjennetegnes de tidligste måltidene om dagen av forskjellige blandinger av kornmat, melkemat og spekemat, for eksempel surmelk, flatbrød med smør eller ost, spekesild og velling kokt på myse eller tynt øl …»                                             

                                                                                         Notaker, 2006

«Middagen» var ofte ulike typer konservert kjøtt eller fisk, som sild, med kålrot eller gryn. Poteten hadde enda ikke funnet sin utbredelse i landet. Men den er rett rundt hjørnet … Som tilbehør kunne man ha flatbrød, velling eller duppe. Duppe var en type saus eller dipp laget av mel, fett, vann og smakstilsetninger som krydder, salt eller lignende. Den vanligste tørstedrikken var «blande» eller utvannet øl. Blande var vann smaksatt med prim eller surmelk. Den virkelige Norgesmenyen fra den tiden er med andre ord temmelig ensidig og kornbasert. Hvilket leder oss tilbake til hungersnøden ...

Kontraster

Matfatet er i dag uendelig variert. Ser vi på vår egen meny er den produktet av begge disse linjene fra fortiden: Vi spiser både kalvekjøtt og laks med vin, og flesk og duppe med øl. Våre egne bord er dekket med vår historie og binder oss så vel til fortiden som til andre deler av verden. Kanskje ligger litt av Eidsvolls hemmelighet i nettopp dette: Tar vi med historien til begge verdenene: høy og lav, til fattig og rik, så peker riksforsamlingen fram mot Norge i dag. 200 år etter. 

Kilder:

Anne Eriksen, Topografenes verden Forlaget Pax, Oslo 2007

eub.no/article/20140227/ARTICLE/140229950/1014#sthash.Xz3iwyE1.dpuf
Besøkt 10.03.14

aftenposten.no/kultur/fordypning/Norges-siste-hungersnod-5116651.html#.Ux2z0fl1EnY
Besøkt 14.03.14

vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10122173
Besøkt 14.03.14

Mat og måltid, Henry Notaker, Aschehoug 2006

 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.