Påskekrim: Det perfekte mord

Det skjedde den dagen Alfred gikk tur ved elven og observerte en humle krabbe inn mellom kronbladene på blomsten som noen steder kalles Venusvogn. Endelig hadde han løsningen. Alfred hadde tenkt og fundert helt siden påsken det året Ingrid vant seks millioner kroner i Lotto. Nå visste han endelig hvordan han skulle gjøre det.


Foto:
 
matprat tekst: Kjell Ola Dahl

Pengepremien var som en gave fra himmelen for Ingrid, som hele sitt liv voksne hadde lengtet etter økonomisk trygghet. Endelig kunne hun selv ta ansvar og regi over sitt eget liv. Ekteskapet med Alfred hadde lært henne én ting: Aldri å stole på ektemannen i pengesaker. Straks Alfred fikk penger mellom hendene, fikk han en slags kløe. Han bare måtte bruke dem opp. De hadde vært gift i femten år. Dette hadde vært femten år med angst og neglebiting, høye regningsbunker, trusselbrev fra inkassobyråer banker og skatteetat. I samsvar med sin inngående kjennskap til ektemannens karakter, plasserte Ingrid gevinsten på sperret konto. Ved å signere et papir i banken, var Alfred nektet tilgang til pengene.

Etter at Ingrid vant penger, ble avstanden bare større mellom ektefellene. Til slutt var de bare nær hverandre når de kranglet. Ingrid var flinkest med ord. En dag Alfred ikke hadde flere ord, begynte han å slå. Da sa Ingrid at hun ville skilles. Det fikk ham til å slutte. Han ba om tilgivelse. Han ga pengene skylden for raseriet sitt. Det som hadde vært av varme i ekteskapet ble borte med pengene, hevdet han. Sannheten var at han også lengtet vekk. Men tanken på at pengene ville bli borte med Ingrid, var verre å holde ut. Like mye som Ingrid drømte om skilsmisse, begynte Alfred å drømme om arv. 

Alfred og Ingrid var barnløse. Men Ingrid eide en hund. Napoleon var en fet og kortbent fransk bulldog med spisse ører. Alfred hatet hunden like høyt som Ingrid elsket den. Alfreds pasjon i livet var biene, og studiet av biene hadde lært ham mye om blomster. Tyrihjelm eller Venusvogn er en av verdens giftigste planter. Aconitin kalles giftenes dronning. Selv en ørliten dose aconitin er dødelig. Det var denne giften som romeren Calpurnius Bestia smurte på sine sovende hustruers kjønnsdeler slik at de sovnet inn og han kunne gifte seg med neste elskerinne. Det var denne giften Aristoteles hadde brukt for å drepe Alexander den store. Filosofen hadde lokket en kvinne til å dynke sine lepper i aconitin før hun la seg med keiseren. Det beste med aconitin er at giften er tilnærmet umulig å spore etter bruk. 

Det var tett av høyreiste, blå og lilla tyrihjelmblomster ved bekken i skogen. Dagen etter at Alfred så humlen krabbe inn mellom kronbladene på en av dem, stablet han en av sine egne bikuber på pick-upen, kjørte av gårde og plasserte kuben midt mellom de blå og ranke blomstene.

I solvarm dag i juli høstet Alfred honningen i kuben ved bekken. Denne honningen slynget han ikke. Han presset den rett av vokskakene, til han fikk nok til å fylle et lite glass. Aldri hadde Alfred kjent en skjønnere duft av honning. Aldri hadde han sett mer gyllen konsistens. Han måtte kjempe med seg selv for ikke å smake på den. 

Resten av rammene og kuben kastet Alfred på bålet. Det lille glasset med giftig honning gjemte han inne i en bod i kjelleren, på en hylle, bak noen svære stabler med skrot.  Om kveldene hendte det at Alfred gikk ned i kjelleren for å se på det lille glasset. Andre ting i verkstedet støvet ned. Aldri glasset med honning. Det lyste med en gul og glødende glans. Hver gang han så på glasset, fikk han lyst til å smake.  Til slutt klarte han ikke motstå fristelsen, men åpnet glasset og tok ut en liten teskje med rødbrun, aromatisk duftende og glinsende søtt. Han ble sittende med skjeen i hånden, det luktet så deilig at det var som en ukjent kraft løftet skjeen mot munnen og tvang ham til å åpne den. Men da, i samme øyeblikk, kom Napoleon, konas ufordragelige, rottelignende hund snøftende ut fra en annen kjellerbod. De korte bena gikk som trommestikker, den sniffet og snorket og siklet svære dråper på golvet. Alfred våknet av transen og holdt skjeen fram. Hunden slikket som gal og ville ha mer. Den gikk for glasset, men rakk aldri fram. Hunden stupte på stedet og ble liggende med fire ben i været og tungen ut av gapet.  Alfred lo godt og lenge. Planen virket mer lokkende enn noen gang.

Ingrid var utrøstelig over tapet av Napoleon. Hun anklaget Alfred for å ha plaget hunden til døde. Nye krangler fulgte mens Alfred gikk over til planens neste fase. Han solgte bikubene, utstyr, slør, røykpustere og slynge. Han fjernet alt som hadde med birøkt å gjøre. Bare ikke det lille glasset med honning.  Det sto på den samme hyllen. Om natten glødet innholdet som en mystisk masse med levende kjerne. 

En av dagene før påske gikk Alfred som vanlig til postkassen. Her lå bare ett brev fra banken til Ingrid. Som vanlig åpnet han brevet og leste det. Da kjente han en skjelving bre seg fra magen og nedover bena. Han fikk pusteproblemer. Banken bekreftet en overførsel på én million kroner til Ingrids bror. En hel million. Til broren hennes! Ikke bare var seks av Alfreds millioner krympet til ned fem. Men Ingrids ufordragelige, snobbete, selvhøytidelige lillebror gikk omkring og brukte opp hans penger!

Han måtte få ut raseriet sitt og rev brevet i ørsmå strimler. Han knyttet hendene så hardt at neglene klorte i håndflaten. Han marsjerte inn til kona og startet den hardeste krangelen de to hadde hatt på lenge. Det hjalp ikke at Ingrid påsto at det dreide seg om et lån til broren som trengte ny bil og campingvogn. Alfred anklaget Ingrid for å være dum og gjerrig og uten evne til å elske sin mann.  Hun protesterte. Var det så galt at hun var snill mot broren sin? Broren hadde jo lånt penger rentefritt til dem da de bygde huset sitt. Det hjalp ikke. I Alfreds øyne var hun dum og ondskapsfull. Han hadde ennå ikke begynt å slå, men hun kjente ham. Da han løftet neven, fôr hun sammen, holdt begge hender beskyttende over hodet og ropte:
– Ja vel. Du skal få halvparten. Jeg gjør det i morgen, overfører halvparten til deg!
– Nei! Brølte Alfred. Vi gjør det nå!  Han dro henne etter håret ut i gangen. Herfra gikk de til banken. Etterpå gikk Ingrid hjem. Alfred gikk på byen. Han hadde to og en halv million penger på bok. Han skulle ta en kveld slik det sømmet seg en millionær, og etterpå skulle han snakke med økonomisk rådgiver. Han ble ute hele natten. Han ble borte neste dag, og neste natt og neste dag. Da han endelig kom hjem var det blitt påskeaften og hun hadde satt lammesteken i ovnen. Han kom i ny dress og med flere flasker dyr konjakk i en bærepose. Han var ikke interessert i mat. Han var god og full og stinket av gammel fyll.

Ingrid ble kald innvendig av å se på de dyre og nye klærne hans som allerede var flekkete og med rifter, det slitne fjeset som stinket av brennevin og tobakk. Ingrid angret nok en gang at hun hadde kastet bort livet sitt. Nå først, er han lykkelig, tenkte hun, når han kaster vekk pengene mine. Hun gikk gjennom hele sitt barnløse ekteskap, alle vonde krangler, alle ordene som hadde drept følelseslivet, og brått fattet hun ikke hvorfor hun befant seg i samme rom som denne mannen. Hun klarte ikke annet enn å forakte ham. 
Alfred på sin side, ville fortsette festen.
– Vet du hva, gliste han og skjenket seg et dugelig glass konjakk.
– Du har sånn flaks. Jeg hadde planlagt å drepe deg.
Ingrid sank ned på en stol, taus og blek.
Alfred lo godt. Hans nye liv og velstand satte planen om å drepe kona i et komisk lys. Latterhikstende fortalte han alt sammen: Om humlen mellom kronbladene på tyrihjelmen. Om bikuben han hadde plassert ut, om det lille glasset med honning, om hvordan han hadde slettet alle spor av birøkt og hvordan han hadde drept hunden hennes.
– På Kios brukte kvinnfolkene aconitin til å drepe eldre menn som var blitt skrøpelige og ubrukelige, ropte han og gulpet i seg brennevin.
– Pave Adrian den andre ble kverket med sånn gift, og keiser Claudius. Din kjære Napoleon er i godt selskap! 
Han la seg på sofaen og sovnet.

Ingrid ville skilles fra denne mannen øyeblikkelig, det var ikke spørsmål om annet. Hun ville reise langt vekk. Hun så seg om i huset, tingene hun egentlig ikke brydde seg om, bortsett fra stekeovnen der lammelåret hadde ligget mange timer på ett hundre graders varme, marinert med rosmarin og hvitløk. Kjøttet ville være mørt som smør når Alfred våknet. Det eneste som holdt henne igjen, var maten. Som en søvngjenger gikk hun ut på kjøkkenet.

Mens ektemannen snorket på sofaen, smørdampet hun rotgrønnsaker, selleri, gulrøtter, kålrot, pastinakk og poteter. Middagen ville bli en rett med farger og smak. Det siste hun skulle gjøre i dette huset var å lage saus. Hun smeltet smør og hadde i mel som hun varmet til det begynte anta brun farge. Deretter spedde hun på med egenlaget buljong, vann og rødvin. Hun hakket sine egne tørkede estragonblader, hun mortet tørrede traktkantareller, hadde i salt, pepper og sin egen blanding av einerbær og sennepsfrø. Hun helte til slutt på godt med fløte og rørte rundt. Det ville bli en nydelig saus. Den ville ikke ha sin make. Den manglet bare den lille ingrediensen som ville gjøre at den overgikk alt annet hun hadde laget tidligere.

På sofaen i stua lå Alfred med lukkede øyne og åpen munn. Hun snek seg forbi ham og ned i kjelleren og inn i boden. På en hylle, mellom en rusten høvel og en eske med spiker, fant hun det hun lette etter, et lite glass som nærmest lyste av seg selv. Hun grep glasset med skjelvende hender, listet seg tilbake, opp trappen, forbi den sovende mannen og sparket borti en konjakkflaske som rullet over golvet og traff veggen med et smell. Alfred åpnet begge øyne. Hun sto stille. Alfred mumlet i søvne idet øynene hans gled igjen. Da fortsatte hun inn på kjøkkenet, løsnet lokket av glasset og helte innholdet ned i kjelen. Lynkjapt vasket hun glasset rent. Sausen skulle nå trekke. Ingrid skyndte seg ut. Hun kastet glasset i konteineren for gjenbruk av glass. Da hun kom tilbake, kjente hun en uforlignelig duft strømme ut i trappen. Det var en ange av middelhav og kjøkken, krydder og ville urter toppet med en eksotisk aroma som hadde i seg fossebrus, fuglesang og en essens av skogens egen sommernatt. Hun styrte rett mot gryta og måtte kjempe for ikke å dyppe en skje og smake. Hele huset ble fylt opp av denne naturskjønne aromaen, så sterk var den at hennes sanseløst berusede ektemanns overleppe begynte å dirre idet duften pirret neseborene hans. Han løftet overkroppen og snuste. Han våknet helt og reiste seg som en søvngjenger.  –Herre jemini, mumlet han, jeg er sulten og jeg er heldig som har deg. Deretter betraktet han bordet som bare var dekket til én person. 
– Skal du ikke ha?
Hun smilte unnskyldende.
– Jeg har litt vondt i hodet kjære, men jeg skal sitte og holde deg med selskap.


Steken var så saftig at kraft sprutet da han satte kniven i den. Smaken av mørt lammekjøtt marinert i rosmarin og hvitløk fylte ut smaken av søtsalte grønnsaker. Men det som rundet det hele til et måltid for Guds eget sendebud, var kombinasjonen av vin, estragon, av jord, og sennep og en nærmest nellikaktig sødme i en saus som Alfred i sitt lange liv aldri hadde smakt make til. Han gaflet i seg.
– Herre min skaper, mumlet han og moste poteter i sausen, denne oppskriften kan vi tjene penger på, jeg har aldri smakt bedre mat i hele mitt levde liv! 
Ingrid smilte og skjenket vin i glasset hans.
–Mer saus, kjære?
Han nikket.
– Hell på.
– Hvordan føler du deg? Spurte hun.
– Litt kald, sa han.
– Kjære, sa hun, - du skjelver jo. 
Det var riktig. Hendene hans dirret. Bena ristet så føttene trommet mot golvplankene.
– Det er fylla, hikstet han, - men det går over, du vet jo det.
– Legg deg litt du kjære, sa Ingrid, Legg deg under ullteppet mens jeg vasker opp.
Alfred svarte ikke. Han hutret av kulde og klarte ikke holde i bestikket. Kniv og gaffel smatt ut av hendene hans, svevde i lange buer gjennom rommet og traff golvet. Da Ingrid helte resten av sausen ut i vasken, lød et brak. Ingrid snudde seg ikke, hun var konsentrert om å vaske og skylle kjelen grundig. Da hun endelig snudde seg, lå ektemannen over bordet med nesen i potetfatet. Hun løftet hodet hans. Det var helt slapt. Hun hentet et lite speil. Hun løftet hodet etter håret nok en gang og holdt speilet foran munnen hans. Han pustet ikke. Ingrid tok seg tid til å vaske opp sausemugge, asjett og bestikk. Deretter ryddet hun bort maten, før hun gikk inn på stuen og ringte alarmsentralen.
– Det er min mann, sa hun med engstelig stemme.
– Kan dere komme, han har drukket tett i flere dager og nå tror jeg han har fått i seg litt for mye.
 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.