Hyttelivets gleder

Det er vinter og vi dyrker hyttelivets gleder, enten det er på snaue vidda eller harde snaufjellet. Her er en liten betraktning om hva det egentlig er som driver oss …

Jeg må legge meg på stavene for å få trukket den tunge pulken gjennom nysnøen. Vinden uler rundt oss. Det knaker i kontormusklene. Snøkrystallene glitrer i lyskjeglen fra hodelyktene. Bak meg tråkker ungene. De er begge stille nå. Det er mørkt rundt oss på alle kanter. Vi er i Jotunheimen blant fjellene. Og det er en time siden vi forlot den varme, knitrende bilen. Han er fire år, hun er syv. – Og jeg har begynt å tvile på mitt prosjekt om å gjøre ungene til fjellelskende skifriskuser …

Det er noe i oss nordmenn: En sykelig trang eller lengsel som trekker oss mot fjellene, mot skogen eller mot havet. Vi er egentlig ikke bymennesker. Vi er ikke urbane. Vi søker tilbake til der vi kom fra. I filosofisk forstand søker vi oss tilbake til noe vi har tapt: Vi er sentimentale mennesker som leter etter vårt eget utgangspunkt. For en stakket stund kan vi oppleve herligheten i møte med våre barndoms fjell, en totakter Grimstadsnekke, bølgende åker og eng. – I dette tilfellet mitt vinterkledde, forblåste høyfjell …

 

Det er noe i oss nordmenn: En sykelig trang eller lengsel som trekker oss mot det vi kom i fra.

 

Opprør

Jeg har mistet taket på dem nå. Det finnes ingen kur mot slitet. Selv ikke kvadrupple mengder Kvikk Lunsj kan redde denne turen nå. Hytta ligger fortsatt der fremme i mørket et sted. «Hvor langt er det nå?» – «Rett der fremme, kan du ikke se den?» Jeg unnlater å legge til: «Bak de meterhøye snøfonnene, opp den bratte bakken der, og så … så bare litt til.» Tenker at det muligens vil være noe kontraproduktivt.

Etter et par griningser, to-tre legge seg pladask ned i snøen, og trehundreogfemti «Hvor langt er det igjen?», står vi der. Foran den nedsnødde inngangsdøren. Jeg griper spaden og gyver løs. Vi er i ferd med å nå et kritisk punkt. Det stinker av mytteri i barnerekkene.

Vi velter inn med nysnø over alt. Harde skisko på tregulv og filleryer. Det er her jeg setter inn støtet: min plan. Jeg hiver ungene inn under et teppe. Fyrer opp iPadene deres. Gir dem litt velfortjent godteri. De to sitter tett sammen under teppet og finner varmen i hverandre og blåglødende eventyrspill. Hytta er iskald. Den har hverken strøm eller vann. Jeg farer rundt som en mistral. Fyrer i svartovn og peis. Tenner stearinlys og parafinlamper. Ser ut over verket og trekker endelig fram vinnerkortet.

 

Den hemmelige planen

Jeg har forberedt dette. Planen var klar allerede fra vi dro. Nå kommer endelig kronen på det litt for røffe friluftsprosjektet. Jeg vikler ut en tett gryte fra pakksekken. Den er forberedt i god tid. Jeg er ikke spesielt god på turlengdetilpasning for småbarn, eller moderlig beskyttelse, men dette kan jeg. Jeg setter gryta over blusset og fyrer i gang.

 

Alle suppers mor

Fakta om sodd

Høsten 2012 raste en nasjonal sodd-debatt om innholdet i kjøttbollene, da det ble kjent at de besto av «50 prosent kyllingkjøtt». I følge soddloven skal soddkjøttet inneholde minst 1/3 fårekjøtt og lages kun av får og storfe. Soddbollene skal minimum ha 50 % får og skal inneholde kun får, storfe, helmelk, fløte, salt, muskat og potetmel. For lite kjøtt eller boller er det også slutt på. Én liter festsodd fra Trøndelag skal inneholde minst 250 gram kjøttboller og 120 gram kokt kjøtt. I tillegg skal man ha 10 prosent soddfett og kjøttkraft.I følge soddloven kan Festsodd kun produseres i Trøndelag.Kilde: Wikipedia

 

«Sodd», smak på ordet. Vår første skriftlige kilde er fra Håkon den godes saga fra 1200-tallet. Men retten er enda eldre. Ordet stammer fra det norrøne «soð;» som så ganske enkelt betyr kjøttsuppe. Vi snakker vikingmat. Sodd er suppenes urgudinne. Sodd er ursuppa som alle andre supper steg opp fra. I Norge har vi til og med fått vår egen sodd-lov av 17.10.2012. Sodd er vår fortid i flytende form, med varme, saftige kjøttbiter og myke krydrede kjøttboller. Salt og ingefær, pepper og muskat.

– Og når vi setter soddgryta på hyttebordet kan vi begynne å knyte sammen vår historie.

 

Trøndersodd fra Nord-Trøndelag

 

Historien biter seg i halen

Det knaker i ovnen. Ungene kommer og setter seg. Jeg kan se frostrøyken fra leppene deres, og dampen fra de varme suppeskålene. – I hvert sitt mønster fra syttitallet. Det dufter lun muskat. Vi begynner måltidet. Varm sodd, og et hav av Valdres-flatbrød med tykke lag av gulgyllent smør. Solbærsaft i ungenes glass. Mørkt øl i mitt. Noe løsner der inne ved bordet. Praten starter. «Så du hvordan jeg fikk til fiskebeinstakene pappa?»

Jeg deler ut noen av mine «overflødige» kjøttboller mellom dem. Vi ler når guttungen later som han faller stappmett ned av stolen. Himler med øynene.

Rundt oss henger kalde vinterdyner til oppvarming. Det koker en kjele vann til varmeflaskene. Latteren stilner av. Jeg legger dem begge i samme seng. De har fortsatt på seg ullluene.

Jeg setter meg ned foran peisen med det som var igjen av det mørke ølet. Stille nå.

Måltidet og historien

Her jeg sitter godt nedsunket i godstolen ved en ulmende peis funderer jeg over planen. Et måltid er ikke bare a,d og e-vitaminer, en tredjedel salat og to-til-tre fiskemiddager i uken, eller velfriserte matpakker. Det handler om historier. Det handler om opplevelser. Min plan er enkel: Nettopp her oppe under fjellene vil jeg lage og servere historier. Jeg vil tilbake til råvarene og landet. Til lokalmat og originalmat. Jeg vil fortelle ungene hvor de kommer fra, hvor jeg kommer fra. Jeg vil at hytta skal være mer enn en hytte. Den skal være et arnested for historiefortellingen. Det skal være lefse og skjenning, ertesuppe, rømmegrøt og ørret surret i rømme, multer plukket i kopp. – Og det skal ikke handle bare om rettene: Det skal handle om rammen, slitet, praten, bålet, treveggene, leken. Det skal handle om tiden det tar.

Ok, så er vi nostalgiske. Ok, så er det slik at de nye hyttene som bygges i dag, gjennomsnittlig er større enn de nye boligene som bygges. Men hva gjør vel det så lenge de ser til forveksling like ut alle sammen. De søker tilbake til fortiden. De er alle rammen rundt fortellingen om hvem vi er, og hvor vi kommer fra. De forteller oss noe om hva vi forlot – men også om vår hjemlengsel.

Andre historier kan fortelles nede i byen, men dette er vår historie. Og kanskje, bare kanskje vil det en gang bli slik at min barndoms fjell skal bli deres …
godt hjulpet av en gryte rykende sodd.

 

Australske Jenny K. Blake har gjennom anekdoter og illustrasjoner gransket den norske hyttas forviklinger og særegenheter. Her er noen smakebiter fra boken The Norwegian Hytte (Schibsted) på hvilket utstyr du bør ha med deg på hytta.

 

 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.