Et år i Piemonte

Sist år pakket Oda Christensen og familien koffertene for å tilbringe et år i idylliske Piemonte. MatPrat sin matrådgiver har brukt året til å stifte nærmere bekjentskap med det italienske kjøkken. Hvordan har året vært?

Sirissene synger i bakgrunnen og kirkeklokken slår sine beroligende slag i det fjerne. Lydkulissene kaller fram bilder av pittoresk landskap, vin i rustikke karafler og lange lunsjer i det fri.

─ Det er mange som tror vi bare har sittet og dinglet med bena og drukket vin. Det er definitivt ikke tilfelle, sier Oda Christensen og ler fornøyd. – Selv om vi ikke har fulgt noen romantisk drøm om å pusse opp en steinrøys med potensiale har det vært mye jobbing!

Oda og Knut sammen med barna Marius og Amanda ved huset i Vaglio Serra. 

For to år siden gikk nemlig Oda og ektemannen Knut Saxhaug til anskaffelse av et nedlagt småbruk i Vaglio Serra. Allerede ved skolestart året etter, var parets tvillinger, Marius og Amanda på 14, skrevet inn på skolen Nizza Monferrato. Selv har matrådgiveren i MatPrat brukt året til å bli nærmere kjent med det italienske kjøkken.

Et skifte i matveien

─ Selv om både Knut og jeg en gang følte at vi var frankofile, oppdaget vi at den italienske mentaliteten passet oss bedre. Det samme gjør det italienske kjøkkenet som er mer basert på å dyrke en renere smak og ikke så mye fløte og smør. At jeg har en mor som en gang studerte i Roma og Torinos, har nok også økt fascinasjonen av historien og kulturen.

Myten om at syd-europeere er late og bare sitter og spiser, gjelder i hvert fall ikke i Nord-Italia.

oda christensen

─ Gryter som godgjør seg på ovnen i timevis, hjemmelaget pasta og lunsjer med både fire og fem retter til hverdags. Er det mange myter rundt den italienske husmoren?
─ Begge deler! Det er et skifte når det gjelder mammaer som er hjemme og den nye generasjonen kvinner som prioriterer å studere. Den yngre generasjonen får barn senere og har mindre tid til husarbeidet. Myten om at syd-europeere er late og bare sitter og spiser, gjelder i hvert fall ikke i Nord-Italia. Her jobber folk hardt, har lange arbeidsdager og driver gjerne en vingård eller en grønnsakshage i tillegg. 

Slow food-mentaliteten og det at maten skal lages over lang tid, er fortsatt en realitet. Det som er trist, er at de færreste har tid til å sitte ned og nyte den i hverdagen. Søndager er derimot tiden for fri og lange måltider.

Giverglede

─ Har du fått et annet forhold til mat dette året?
─ Jo mer man lærer om mat og vin, dess mer forstår man at man ikke kan. Det som er moro her nede, er at samme hva du begynner å snakke med folk om, ender det alltid opp med matprat. Trenden hjemme i Norge er at vi også gjerne vil ha de gode historiene bak maten. Forskjellen er at her er kunnskapen hos den enkelte italiener så utrolig høy i forhold.

Å spørre en italiener om hvor du finner de beste trøflene eller steinsoppene, er som å spørre etter multesteder i Nord-Norge. Den kunnskapen gir de ikke fra seg, men de byr raust både på tips og oppskrifter. Italienere er genuint opptatt av smak og vil gjerne dele sine små delikatesser med deg. Plutselig har noen hengt en pose nyplukkede aprikoser på gjerdet vårt.

Ekte matglede

─ Hvordan har naboene reagert på norsk mat?
 ─ Pinnekjøttet gikk i hvert fall ned på høykant i julen. Til og med kompiser av barna ba om to porsjoner. Det var riktig nok ikke mulig å oppdrive kålrot her nede, men den salte røyksmaken gikk tydelig rett hjem. Det samme gjorde reinsdyrkjøtt og røkelaks da jeg serverte det.

Kjærlighet til mat ligger nedarvet i genene. I vår var vi på rulletønnefestival i nabobyen og havnet på bord med 17-18-åringer som knasket stekte froskelår!  Det kaller jeg ekte matglede!

Med direkte feedback

Christensen har under året i Piemonte jobbet med MatPrat sin bloggsatsing matbloggerne.no, og står bak Odas blogg.

─ Hvordan har det vært å sitte i matens mekka og blogge?
─ Kjempespennende! Det tok riktignok litt tid å komme seg på et godt nett her nede. Av Italias 60 millioner innbyggere er det kun 50 prosent som har nettilgang, så Norge er et stort informasjonsland i forhold.
─ I begynnelsen forsto jeg ikke helt rekkevidden av hvor mange jeg rakk ut til, men jeg har alltid syntes at jeg har verdens beste jobb som har jobbet med matformidling. Å gjøre det gjennom bloggen har vært en både spennende og morsom utfordring. Jeg er bevisst på at det sjelden finnes noen fasit når det gjelder mat og oppskrifter. En spagetti carbonara har et utall av varianter. Det samme gjelder desserten Tiramisu. Det som er ekstra fascinerende med kommunikasjon på nettet, er at det åpner for diskusjon og umiddelbare tilbakemeldinger.

Proppfull av opplevelser

─ Jeg føler at jeg har fått en stor dose med lærdom og det kommer til å ta tid å fordøye alle inntrykkene. Bare det å betrakte hvordan en husmor gjør sine innkjøp hos slakteren, grønnsakshandleren eller på bakeriet, er en opplevelse. I generasjonen før meg er det fortsatt tradisjon for at mannen kommer hjem til lunsj, og det er tydelig at hun har noen der hjemme som forventer tre- eller fire-retters lunsj.
─ Jeg skal vokte meg vel for å gjenta “det året jeg bodde i Piemonte”, men det har vært et fantastisk år for oss alle. Trøsten er at vi har et hus som venter på oss til vi kommer igjen og at vi har fått ekte matvenner for livet, forsikrer Oda som nå er tilbake i jobben hos MatPrat i Oslo.

Huset i Piemonte står og venter på familien Christensen Saxhaug.

(Intervjuet med Oda Christensen ble gjort høsten 2012)

 

Kommentarer

    For å skrive en kommentar må du være logget inn.